Ordførere i Lurøy Av Kåre Roland

I formannskapsloven av 14. januar 1837 var det bestemt at det i hver herreds- og bykommune skulle være et formannskap og et representantskap, eller kommunestyre som det heter i dag. Både formannskapet og representantskapet skulle velges direkte av «urvelgeren” som det hette, for en periode av 4 år, dog slik at halvparten av de valgte skulle gå ut hvert annet år uten at de dermed mistet sin rett til å bli valgt igjen ved første avholdte valg.

Representantskapet skulle ha minst 3 ganger så mange medlemmer som formannskapet. Denne ordningen ble ikke endret før i 1896 da det ble bestemt at formannskapets medlemmer fra da av skulle velges av og blant kommunestyrets valgte medlemmer. Valgperioden ble samtidig gjort treårig slik den alltid hadde vært valg til Stortinget. Etter siste verdenskrig, i 1945, ble valgperioden igjen gjort 4-årig for både Storting og kommunestyret

Det var fogden som hadde ansvaret for avviklingen av kommunestyrevalget helt fram til 1896.

Av kommunestyrets møtereferater går det fram at det i gammel tid var 12 medlemmer i representantskapet og 3 i formannskapet. Disse var valgt blant valgbare menn i Lurøy og Træna. Skulle en være valgbar i gammel tid, måtte en først og fremst være mann, så måtte en drive en viss mengde jord eller være bestillings- eller embetsmann. Når husmenn uten jord, gårdsgutter, tjenestejenter, selvfostringskarer og andre var skallet fra, var det ikke så mange igjen som var valgbare.

Træna ble skilt ut som egen kommune i 72, men allerede i 1840 ble det avholdt spesielle formannskaps- og representantskapsmøter for Træna, der bare de valgte representantene deltok sammen med ordføreren. Derimot deltok de valgte representantene fra Træna på møtene i Lurøy.

Ordføreren ble valgt av formannskapet, og ikke som nå av kommunestyret. Den gangen som nå, var det sikkert en æresak å bli valgt til ordfører. Men i motsetning til nå, var æren den eneste lønn ordføreren hadde for strevet. For at det var like strevsomt å være ordfører i gammel tid som det er nå, er det lite tvil om. Det kan vi se på all den korrespondanse og referatskriving som ordføreren hadde. Så vel fogd og amtmann og biskop skulle ha sitt til uttale av de saker som ble behandlet av formannskap og kommunestyre.

For at ikke minnet om de menn som i vel 150 år har ledet Lurøy kommune, skal gå i glemmeboka, har undertegnede i all beskjedenhet forsøkt å samle litt kunnskap om dem og notert det ned. Om kunnskapen om den enkelte er mangelfull, så er i alle fall navnet der som andre interesserte kan spinne videre på.

1. Christian Eilert Rasch, Onøy (mangler bilde av ham)
Den første ordføreren i Lurøy var Christian Eilert Rasch. Han var født i Porsgrunn i 1806 der hans far var tilsatt i tollvesenet. I 1831 tok han teologisk embedseksamen, og året etter ble utnevnt til sogneprest i sin fødeby. I 1836 kom han imidlertid til Lurøy. Den 26. Juli flyttet han inn på prestegården på Onøy sammen med sin kone Dorthea Marie Mariager, deres tre barn og tre tjenere. Av møtereferatene fra formannskap, kommunestyre, skolekommisjon og fattigkommisjon, får en inntrykk av at Rasch var en både streng og prinsippfast herre. I skolekommisjonen tuktet han lærerne om han fant noe i deres virke som var slik at han ikke likte det. I formannskapet og kommunestyre ville han ha vedtatt regler for hvordan menneskene skulle oppføre seg når de skulle feire bryllup. Han holdt streng tuktus på alle medlemmene i formannskap og kommunestyre. Dersom de ikke møtte på møtene, måtte de gi nøyaktig rede for hvorfor de uteble. Dersom han ikke kunne godta deres forklaring, ila han dem ei mulkt som i sin helhet gikk til fattigkassa.

Av saker han tok opp var bedre postgang i Lurøy, opprettelse av allmuebibliotek og bygging av vei mellom prestegården på Onøy og Kirken på Lurøy.

Ved valget i 1840 ble Rasch ikke valgt inn i kommunestyret, og han måtte derfor slutte som ordfører. Han ble imidlertid i kommunen der han virket som sogneprest, formann i skolekommisjonen og fattigkommisjonen til sommeren 1844. Da ble han utnevnt til sogneprest Rødnes i Østfold.

2. Daniel Strøm Dundas, Lurøy 
I 1840 ble gårdbruker Daniel Strøm Dundas valgt til ordfører, et ombud han hadde til og med 1845

Dundas var født på Lurøy i 1803. Foreldrene hans var Isak Jørgen Dass og Kornelia Flor Strøm, eiere av Lurøygården, der de drev handel, jektebruk og gårdsdrift. Ytre Onøy gård lå først på 1800-tallet under eieren av Lurøygården. For å kunne drive gårdbruk på et mer selvstendig grunnlag, flyttet Daniel Dundas dit i 1823, etter at Nils Eitran som drev Ytre Onøy gård fra 1817, hadde overtatt Hestmona gård. Det fortelles at Daniel Dundas var den første fra Nordland som tok landbruksutdanning. I 1826 begynte han på Semb landbruksskole i Jarlsberg der han gikk i l 1/2 år.

I 1829 overtok Daniel Dundas Lurøygården og drev den opp til et mønsterbruk. Det var i hans tid den store fjøsmuren på gården ble bygd. Sjøl om Daniel Dundas aldri deltok aktivt i fiske, rustet han hvert år ut lofotekspedisjoner, de første årene han hodde som eier på Lurøygården.

I 1836 giftet Daniel Dundas seg med Karen Marie Greger, datter til handelsmann Nils Winther Greger på Forvik i Tjøtta. Sammen fikk de 11 barn.

I de 6 årene Daniel Dundas var ordfører ble det i alt holdt 47 formannskaps- og kommunestyremøter, og alle ble holdt på Lurøygården. Det var i hans ordførertid at det ble bestemt at det skulle hygges fastskole i kommunen.  Den skulle bygges på Ørnes på Aldra fordi den var utpekt til klokkergård, og følgelig bodde læreren der.

Daniel Dundas døde i 1894, og han ligger begravd på Lurøy kirkegård.

3. Carl Nicolai Bugge, Onøy
Den 8. juli 1846 møttes de tre nyvalgte medlemmene av Lurøy formannskap på Bjørnsmartnaen på Dønna, der de avså tid til å holde formannskapsmøte for å velge ordfører og varaordfører. Resultatet av valget ble at Bugge ble ordfører. Carl Nikolai Bugge var født i Drøbak i 1809 der faren hans var kjøpmann. I 1833 tok han teologisk embedseksamen, og året etter, i 1835, ble han personlig kapellan for sognepresten i Eidanger prestegjeld. I 1844 ble han utnevnt til sogneprest i Lurøy, og han kom hit samme året sammen med kona si og 4 barn.

Fra og med 1846 til han sluttet i Lurøy i 1850, var han medlem av kommunens formannskap og kommunestyre, og var ordfører i den samme perioden. I Bugges ordførertid ble fastskolen på Snertneset og i Træna bygd.

4. Benjamin Olsen, Kongsvik (mangler bilde av ham)  
Etter Bugge ble gårdbruker Benjamin Olsen fra Kongsvik valgt til ordfører. Med seg som varaordfører fikk han Jacob Abrahamsen Ovidt fra Sør-Solvær.

Benjamin Olsen var født på Sandnes i Hemnes i 1802. Omkring 1830 flyttet Benjamin Olsen til Lurøy, nærmere bestemt til Kongsvik der han i 1831 giftet seg med datter til lensmann Jacob Andersen Bye, Dorothea Elisabeth Hønnichen Bye, i en alder av 29 år. Dorothea Elisabeth stammet på morssiden fra Benkestokkslekten i Meløy. Det ser ut til at Benjamin Olsen ikke ble gående som gårdsdreng på Nedre Kongsvik gård etter at han giftet seg. I 1834 kan vi lese i skiftet etter da avdøde handelsmann Jentoft i Selsøyvik, at Benjamin Olsen skulle ha utbetalt av boet 120 spesieldaler for skylden lønn for sin tjeneste som jektestyrmann hos Jentoft.

Allerede i en alder av 30 år ble Benjamin Olsen titulert som «styrmann». Det betyr at han måtte tidlig ha en slags godkjenning for å kunne seile og føre mindre fartøyer langs kysten, og til det måtte han kjenne leie godt, da det på den tida verken var skikkelige kart å seile etter, eller hadde seilingsmerker å gå etter som fyrlykter og staker. En må gå ut fra at han tidlig begynte å utruste egne lofotekspedisjoner, og at han sjøl var både styrmann og bas om bord. Når tid han fikk sin første båt vites ikke, men i jektemanntallet frå 1850-årene er Benjamin Olsen ført opp som eier av og skipper på ei råseiljekt på 181/2 læsters størrelse ved navn «Dorothea Elisabeth». Jekta var bygd i 1855 i Namdalen. Hvor mange jekter han hadde før han fikk denne, vites ikke.

Det fortelles at han hadde båthavn, naust og fiskebruk på Kvinholmen, der det var lyvd for båtene bak holmen i de verste stormene. Det ser ut til at Benjamin Olsen etter hvert en holden mann. I alle fall hadde han i 1835 penger nok til sammen med gårdbruker Tollev Norum i Kvina å kjøpe Lurøy kirke for noen hundre spesiedaler. Det var etter lov av 1821 at kirkene kunne privateies. En må gå ut at det var som en liten butikk å eie ei kirke. Kirkeeierne kunne nemlig kreve inn leie av alle om brukte kirken.

Lurøy kirke var i privat eie helt fram til 1872, da ble den solgt til menigheten for 1600 spesiedaler.

Benjamin Olsen døde i 1866, og han ligger begravet på Lurøy kirkegård, der gravplassen hans for lengst er slettet ut og grava sannsynligvis gitt plass til en annen død. Men gravplata hans er bevart. Den står i dag reist som et monument mot steingjerdet på vestsiden av kirken.

I Lurøyboka 98/99 skrev Rune Bang en biografi om  Benjamin Olsen, og den kan leses her.

5. Jeremias Willichsen, Onøy 
I 1854 ble Jeremias Willichsen valgt til ordfører, og han fikk John Steffensen, Aldra som varaordfører. Også dette valget ble foretatt på formannskapsmøte på Bjørns markedsplass. Jeremias Willichsen var født i Nærøy prestegjeld i 1805 der faren hans var gårdbruker.

På den tiden var det ikke uvanlig at dersom presten fant en ungdom med gode evner og lyst til å lære, så tok presten seg av han, og nær sagt «utdannet» vedkommende ungdom til skolemester. Slik ble det med Willichsen. Soknepresten i Nærøy gav han en opplæring som prosten fant god nok til at Jeremias kunne bli tilsatt til omgangsskolelærer i Vikten, et arbeid Willichsen ikke slo seg til ro med.

Etter noen år som lærer, drog han til Kristiania der han begynte å studere teologi, og han tok sin embedseksamen i 1847. Våren 1849, i en alder av 44 år, ble han utnevnt til sogneprest Lurøy, dit han kom i 1850.

I 1852 ble han valgt inn i formannskap og kommunestyre, og samme året ble han varaordfører. Ordfører ble han i 1854, med John Erik Steffensen, Aldra som varaordfører.

I Sitt arbeid som sogneprest, ordfører og formann i skole- og fattigkommisjonen kom Willichsen i nær kontakt med mange mennesker. Av brev som foreligger etter han, kan vi se at han nær sagt var borte i alt som foregikk.  Den vanlige kvinne og mann var på den tiden ofte lite skrivekyndige. Derfor kom de ofte til presten eller ordføreren for å få han til å skrive for seg. Det kunne gjelde ting som å sende klage på skatten, skrive til legen for å be om hjelp for legemlige plager, eller for å be om hjelp til fattigunderstøttelse. Legen, som på den tiden bodde på Segelfor i Rødøy, sendte gjerne medisiner og råd om bruk av medisinene, som på sin side måtte oppsøke pasientene. En god del av tiden som presten brukte ved kirken en gudstjenestesøndag, gikk med til å snakke med folk om helt andre ting enn det åndelige.

I 1867 søkte Willichsen seg bort fra Lurøy, og samme året fikk han innvilget «avskjed i nåde», og en liten pensjon. Straks etter flyttet han til Vikten der han begynte som gårdbruker. Mens han hodde i Vikten, giftet med sin mangeårige husholderske, Pernille Jonelle Nilsen, som var søster til Adriane Mikkelsen i Stokksvik.

I 1869, i en alder av 65 år, ble Willichsen far for første gang. Ekteparet fikk ei datter som ble døpt Else. Som voksen giftet hun seg med Isak Jørgen Dundas og hun havnet således som husfrue i Lurøygården. På sine gamle dager flyttet Willichsen tilbake til Lurøy. Han bodde da, etter det meg er fortalt, i den såkalte «prestestua» på Haugen ovenfor for Lurøybutikken. Willichsen døde i 1894 i en alder av 89 år, og han ligger begravd på Lurøy kirkegård.

6. John Erik Steffensen, Aldra 
John Erik Steffensen ble valgt til ordfører i 1860. Steffensen var født i Bergen i 1807. Hvilken tid han kom til Lurøy eller hvorfor han kom, vites ikke. Men han var her i 1828. Da finner vi han som gårdsgutt hos Tollev Norum, Kvina, og to år senere ser vi at lensmannen i Lurøy presenterer han for et farskapsbidrag han må betale for et barn i Meløy, og ikke så lenge etter for et barn som ble født i Kvina. Det ser ikke ut til at Steffensen hadde noen slekt i Lurøy, allikevel kom han sammen med to av sine søstere hit, og alle giftet seg og ble her. Antagelig er de kommet i kontakt med jektemannskap fra Lurøy som lå i Bergen. De hyret seg som tjenere her oppe, og de fikk skyss med jekta nordover. Kan hende var det ren fattigdom som drev dem hit. Mens de to søstrene til Steffensen ikke fant noe rikdom her nord, men snarere det stikk motsatte, kan vi godt si at John Erik albuet seg godt fram og ble både velhavende og respektert i sitt nye miljø.

I 1838 giftet Steffensen seg med Mikkeline Jakobsdatter fra Aldra. Han må ha gjort et godt inntrykk, ikke bare på Mikkeline, men også på sin tilkommende svigerfar, for allerede i 1837, ett år før Steffensen giftet seg med Mikkeline, overførte Jakob Andreas Pedersen gården Aldra til sin vordende svigersønn. Kan hende var det hans siste arbeidsgiver fra før han flyttet til Aldra, handelsmann O. J. Jæger, Selsøyvik som la inn et godt ord for han.

John Erik Steffensen måtte være en svært utadvendt og aktiv mann, som hadde lett for å komme i kontakt med andre mennesker. Allerede i 1843 ble han valgt inn i kommunestyret, der satt han nær sagt sammenhengende i 27 år helt fram til 1870. I 1844 finner vi han i formannskapet, og i 1854 ble han varaordfører. 1850 søkte han på den ledige lensmannsstillingen i Lurøy lensmannsdistrikt, uten å bli tilsatt. Derimot bygde han ut gården sin på Aldra slik at han kunne begynne som handelsmann og gjestgiver med rett til utskjenking av øl og vin. Han fikk ikke brennevinsbevilling på tross at han søkte om slik bevilling nær sagt like til han endte sine dager.

I referatene fra kommunestyremøtene står et ofte at «John Erik Steffensen var fraværene grunnet lovlig forfald avdi han var på ei lang reise til Bergen». Han ble også titulert som styrmann». I jekteregistret for siste halvdel av 1860-tallet står han oppført som jekteeier. Da Benjamin Olsen døde, kjøpte John Erik Steffensen jekta «Dorothea Elisabeth» av enken etter Benjamin Olsen. Omtrent samtidig blir han titulert som kirkeeier. Han kjøpte nemlig ikke bare Benjamin Olsens jekt, men også Tollev Norums del i Lurøy kirke. Da Lurøy menighet kjøpte kirken i 1872, var det John Erik Steffensen som foresto salget og forhandlet på kirkeiernes vegne.

Da Steffensen kom til Lurøy på slutten av 1820-tallet kunne han ikke skrive. Det kan vi se av at han, sammen med de fleste andre i kommunestyret på den tida, skrev under protokollen med «påholden penn». Men i årene fram til han ble valgt til ordfører, hadde han lært seg kunsten. Skjønt han aldri ble noen skriver, førte han sjøl møteprotokollen.

Steffensen var ordfører i 2 perioder, første gang fra 1860 til 1864, og andre gang fra 1867 – 1870.

I hans andre ordførerperiode ble det vedtatt at fastskolen på Snertneset skulle legges ned, da driften av den ikke svarte til hensikten, og den gamle skolebygningen ble flyttet opp til ”Haugen gård» på Indre Onøy, dit klokkeren flyttet fra Årnes i Fra 1868. Fra 1896 trakk Steffensen seg helt ut av politikken. På sine gamle dager drev han forretningen og gjestgiveriet på Aldra. Det kan vi blant annet se av alle søknadene fra han om rett til skjenking av brennevin som ble behandlet i kommunestyre, noe han fikk avslag på. John Erik Steffensen døde i 1894.

7. Paul Christian Føyn, Hestmona 
Føyn ble valgt til ordfører I 1865. Det er svært lite en vet om Føyn, og det en vet er fort skrevet ned. Han var født i Tønsberg i 1835.  Eksamen artium tok han ved Drammens lærde skole i 1854, og medisinsk embedseksamen tok han ved universitet i Kristiania i 1863. Etter å ha virket som lege ved Borregårs og Hafslunds Bruk i ett år, ble han i 1864 utnevnt til lege i Lurøy legedistrikt, der han bosatte seg på Hestmona. Da Føyn kom hit, besto legedistriktet av Lurøy, Træna, Rødøy og Meløy. Med en befolkning på ca. 6.000 mennesker som bodde spredt på hundrevis av små og store øyer så vel so, innerst i de lange fjordene. Telefonen var ikke oppfunnet, ei heller båtmotoren.

En kunne tro at en enslig lege i et slikt distrikt hadde mer enn nok med å skjøtte sin legegjerning. Ikke desto mindre ble Føyn valgt inn i formannskap og kommunestyre, samme året som han kom hit, og i året etter i 1865, ble han ordfører. Han fokk Jens Christian Pettersen Tønder fra Bratland som varaordfører.

Som kommunalpolitiker fikk Føyn lite utført i Lurøy. Han fikk ikke lede mer enn 5 formannskaps- og kommunestyremøter. Allerede samme året som han ble valgt som ordfører, ble han utnevnt som distriktslege i Steigen med bopel på Grøtøy. Om hans virke etter at han forlot Lurøy, vet vi lite. Det eneste vi vet om ham, er at han endte sine dager i en forrykende storm utenfor Hamarøy etter at han hadde vært på sykebesøk der i 1872.

8. Jens Christian Pettersen Tønder, Bratland
Etter at Føyn var sluttet overtok varaordfører Tønder ombudet som ordfører, et ombud han hadde ut 1866. Jens Christian var født på Bratland, og der bodde ham og drev Bratlandsgården. I en årrekke satt han i kommunestyret der han satte fram forslag som viser at han tenkte nytt. Han arbeidet i flere år med å få til dyreskue i kommunen og meieridrift.

I flere år drev han tvistesak med kommunen om et legdsoppgjør han ikke var enig med kommunen om. Sogneprest Bergan kaller i et av sine brev til sokneprest Wiklund Jens Pettersen for ”en bygdeoriginaler” etter ta Jens Tønder og han hadde vært i klammeri med ei ku.

Jens Christian Tønder døde 1903, og han ligger begravet på den gamle kirkegården på Haugland.

9. Cornelius Eitran, Hestmona
Cornelius Eitran var sønn av handelsmann Nils Eitran på Anklakken. I 1861 overtok han Hestmona gård etter sin far. Ved siden av gårdsbruket drev han som fisker om vinteren bl.a. var han med på storsildfisket ved Lovund i 1860 - 1870 årene. Av brever som han skrev kan vi se at han ikke kunne beramme kommunestyremøter på den tiden av året som storsildfisket ved Lovond pågikk, for der skulle han delta.

Det ser ikke ut til at Cornelius Eitran var særlig interessert i gårdsdrift. I 1876 solgte han gården til en Anders Knutsen. Selv flyttet han til Onøy der han bosatte seg på forskjellige steder, og kona hans, som visstnok var fra Gudbrandsdalen, flyttet inn på prestegården der hun fikk bo hos prestefamilien.

Cornelius Eitran døde på Jarvoll, dit han flyttet på sine gamle dager. Han var da en utarmet og ubemidlet mann.

10. Iver Olsen Riise, Lurøyvollen
I januar 1871 ble Iver Olsen Riise valgt til valgt til ordfører og Cornelius Eitran ble varaordfører.

Riise var født i Oppdal prestegjeld i Sør Trøndelag i 1827. Først på 1850 tallet kom han til Husby på Tomma der han ble tilsatt som huslærer hos godseier Fredrik Christensen. I 1857 kom han til Lurøy som styrer av Fredrik Christensens forretning på Lurøyvollen. Iver Riise drev ikke bare forretningen, han overtok også driften av gården som tilhørte handelsstedet.

I 1866 giftet Iver Riise seg med datteren av den forrige driveren av Lurøyvollen, Julianne Margrethe Pettersen. Sammen fikk de 8 barn. Blant dem var sønnen Sigurd Riise som i 1902 ble tilsatt som lensmann i Lurøy lensmannsdistrikt, en stilling han hadde i hele 30 år, og etter ham ble sønnesønnen Ivar Riise lensmann til 1970.

I Iver Riises tid ble Lurøyvollen handelssted for en stor del bygd opp, med nytt stort naust til lagring av tørrfisk, nytt forretningsbygg, nytt stabbur og fjøs og forlengelse og reparasjon av det gamle våningshuset som antagelig ble påbegynt i 1830 årene.

I jekteregisteret for 1870 står det at Iver Riise var eier av ei 17 fots råseiljekt med Navn ”Sjølivets haab”. Det står videre at jekta ble drevet av et mannskap på 5 mann + styrmann. Som styrmann er oppgitt Nils Natanaelsen fra Indre Onøy gård.

Nils Natanaelsen hadde tidligere vært jekteskipper hos Fredrik Christiansen på Husby, så han kunne nok yrket. Med jekta drev sikkert Riise vanlig jektefart til Lofoten under Lofotfisket, og han drev sikkert med tørrfisktransport fra Lurøyvollen til Husby og sannsynligvis videre til Bergen, et sted styrmann Nils Natanaelsen hadde vært før, han kunne leia til Bergen. 

Det ser ut til at utbyggingen av handelsstedet ble en kostbar affære. Allerede i 1882 var handelen på Lurøy så langt nede at andre overtok driften ei tid for Iver Riise. Men på en eller annen måte kom han seg på fote igjen. Men til slutt kunne han ikke lengre klare sine forpliktelser. I 1890 måtte han forlate stedet han hadde bygd opp. Han flyttet med sin familie til Sør Solvær, der han overtok gården etter Jacob Abrahamsen Ovidt. Der begynte han forretning, eller rettere overtok han forretningen etter sønn til Jacob Ovidt som for til Amerika.

Da sønn til Iver Riise, Sigurd Riise, overtok som lensmann, kjøpte han Nygården på Onøy, og Iver Riise flyttet dit på sine gamle dager. Iver Riise døde i 1907 og han ligger begravet på Lurøy kirkegård.

11. Knut Hansen, Indre-Kvarøy 
På formannskapsmøte den 2. mai 1875 ble handelsmann og skipsekspeditør Knut Hansen, Indre-Kvarøy valgt til ordfører, og Anders Mortensen, Lien ble varaordfører. Knut Hansen var født i Grytten prestegjeld, i Romsdal i 1833. 22 år gammel, i 1855, kom han til Lurøy som tjenestegutt på Lurøygården.  3 år etter at han kom hit, giftet han seg med ei tjenestejente på Ytre Onøy gård som hette Inneborg Anna Benjamina Jensdatter. Med henne fikk han sønnen Hans Jakob.

Dette var hans andre sønn. I 1855, samme året som han kom til Lurøy, ble han far til en gutt som ble døpt Mathias. Det barnet var født i Grytten.

En eller annen gang på 1860-tallet flyttet Knut Hansen til Indre Kvarøy der han begynte som handelsmann, dampskipsekspeditør og senere poståpner.

1877 døde kona hans, og Knut satt igjen med to barn, det var Hans Jakob på 3 år og Mathias på 22. Mathias kom hit som lite barn, og han vokste opp her.

Knut Hansen satt som ordfører i 7 år. I 1881 ville han ikke mer. Han avhendet alt han eide på Indre Kvarøy og drog til Amerika med husholdersken. Hvorfor han drog så brått vites ikke, men på den tiden var det blitt som en psykose å dra til Amerika. Knut Hansens eldste sønn, Mathias, ble igjen i Norge.

12. Anders Knutsen, Hestmona (mangler bilde av ham)
Etter at Knut Hansen var reist til Amerika i 1881, overtok Anders Knutsen som ordfører. Om han vet vi lite. Men vi vet at han kom til l Lurøy i 1876. Da kjøpte han Hestmona gård av Cornelius Eitran, som fant at han ikke lenger ville drive gården. Hvor Anders Knutsen kom fra, sier tilgjengelige kilder ikke noe om. Han hadde imidlertid ikke vært lenge i Lurøy før han ble valgt inn i kommunestyre og formannskap, og han ble med en gang valgt til varaordfører under Knut Hansen. I ett år var han også benyttet som lærer i Kvarøy krets som Hestmona var en del av. Anders Knutsen satt som ordfører til 1885. Da solgte han plutselig Hestmona gård til en Olaus Eriksen fra Hemnes.

Hvor Anders Knutsen flyttet hen vites ikke.

13. Laurits Torgersen, Konsvik 
Den 14. januar 1885 valgtes Laurits Torgersen til ordfører, og Martin Isralensen, ytre Onøy ble varaordfører.

Laurits Torgersen var født på Nedre Kongsvik gård i 1852. Men da moren hans giftet seg med en Ole Olsen på Øvre Kongsvik, kom han dit, og der vokste han opp. Som ganske ung kom han inn på landbruksskolen i Bodø, og der tok han agronomutdanning. Allerede som 21-åring ble han konstituert som lærer i Lurøy, noe han tidvis holdt fram med utover på 1860-tallet.

Han ble tidlig politisk interessert, og han kom med i kommunestyret på 1870-tallet. I 1876 søkte han og fikk den ledige kommunekassererstillingen som var blitt ledig etter at sogneprest Kjeldstrup av en eller annen grunn sa opp stillingen som regnskapsfører.

I søknaden skriver Laurits Torgersen:

”Til den i Lurø Kommune fra Nyttaar ledige Kasserpost for Skole- og Fattigvesenet indsender jeg herved Andragende om at komme i Besiddelse af. Mitt Forlangende er for Fattigvesenet regnskab 15 Spd. Og for Skoleregnskabet 10 Spd., eller 25 Spd. For det hele, hvorhos jeg ogsaa for Ovennevnte Godtgjørelse forpligter mig til Lørdagsettermiddager, naar der den paafølgende søndag er Gudstjeneste at møde paa Lurø for at afgjøre med alle fjernboende af Menigheden.

Til støtte for dette mitt Andragende vedlegges Selvkyldnerkausion”

Grunnen til at Torgersen ville møte på Lurøy hver lørdag før en gudstjenestesøndag, var at den gangen var det mange som rodde til Lurøy på lørdag når de skulle delta på gudstjeneste på søndag. Enda lever det mennesker i Lurøy som minnes at folk fra Røytvik - Silen, fra Aldersund – Aldra, fra Sørnesøy og Måvær kom seilende eller roende til Onøy/Lurøy der de drog båten på land, noen på Valneset på Svinøya, andre på Lendingan ved Pollan, kvelvet den og overnattet under båten. Hadde de noe å selge, som måsegg, rekling, tørrfisk etc., tok de de bærbare varene med seg til kjerka og solgte og handlet på kirkebakken. Hadde de ærend til lensmannen, kommunekassereren eller presten, utførte de disse ærendene på lørdagen eller på kirkebakken etter gudstjenesten.

Laurits Torgersen ble tilsatt som kommunekasserer, eller regnskapsfører, som det hette den gangen, en stilling han hadde fram til 1885, da sa han opp fordi han ble valgt til ordfører. Men Torgersen ble bare så vidt varm i trøya som   ordfører. Allerede i 1886 forlot han Lurøy for aldri mer å flytte hit igjen. Han drog til Bodø. Hva han gjorde der, vites ikke, men det er sannsynlig at han fikk en eller annen jobb på landbruksskolen. Han må antagelig blitt en betydelig person i sin nye kommune. Han har i alle fall fått sitt navn knyttet til en vei som tidligere lå i den gamle Bodin kommune. Så sent som i 1964 eksisterte «Torgersens vei», og en må anta at den eksisterer enda.

14. Martin Israelsen, Onøy 
Etter at Laurits Torgersen var flyttet, overtok varaordfører Martin Israelsen som ordfører.

Martin Israelsen ble født på Ytre Onøy gård i 1853. I 1875 giftet seg med Kristine Andersdatter fra Selnes, og han ble far til 5 barn, 3 jenter og 2 gutter. Men han ble tidlig enkemann. Midt på 1880-tallet døde kona hans, og Martin ble alene med barna sine. Han giftet seg ikke igjen. 

1882 kjøpte han Ytre Onøy gård av godseier Fredrik Kristensen, og samme året ble Røssøy utskilt fra gården og ble matrikulert som eget bruk og kjøpt av Edvard Strøm som for øvrig hadde bodd på Røssøya siden 1850. Martin Israelsen satt som formann i fattigkommisjonen i mange år, og han ble titulert «fattigordfører».

I Martin Israelsens tid ble Ytre Onøy gård utvidet betraktelig. Da ble jordene på Vollan dyrket opp. Martin Israelsen døde i 1930, og han ligger begravd på Lurøy kirkegård.

15. Mathias Knutsen, Lurøy 
På møte den 27. desember 1886 ble Mathias Knutsen, Solvær valgt til ordfører og Martin Israelsen til varaordfører.

Mathias Knutsen ble født i Grytten prestegjeld i 1855. Han var eldste sønn av tidligere ordfører Knut Hansen fra Indre Kvarøy. Da faren reiste til Amerika i 1881, ble Mathias tilbake i Norge, og som ung havnet han i Solvær der han begynte som fiskekjøper. Denne forretningen må ha gitt ganske bra utbytte. I alle fall måtte han ha lagt seg opp en god del penger da han i 1894 begynte å sysle med tanken om å kjøpe handelsstedet Lurøyvollen som da var blitt ledig. Han fikk eiendomsskjøte på stedet i 1897, og han flyttet dit og fortsatte ikke bare som fiskekjøper, men han fortsatte dagligvarehandelen etter den forrige eieren, og gårdsdriften.

Mathias Knutsen var sammen med lensmann Sigurd Riise initiativtaker til oppstartingen av Lurøy Sparebank i 1907. Han ble også poståpner på Lurøy, og han fikk telefonstasjonen.

Som lokalpolitiker måtte Mathias Knutsen være populær. I referatene fra kommunestyremøtene da det ble holdt ordførervalg heter det: Mathias Knutsen ble valgt til ordfører med akklamasjon. Det ble ikke stilt motkandidat til Mathias Knutsen.