Bygdelensmenn
i Lurøy
Av Rune Bang
Lensmannsinstitusjonen
var etter hva vi regner med, utbygd for hele landet rundt 1300-tallet, også
i Nord-Norge. Imidlertid vet vi ingenting konkret om disse lensmenns
funksjoner fra denne tiden. Forhold vedrørende deres ombudsverv og grenser
for det distrikt de skulle betjene, synes å være heller uklare for denne første
tiden. Visse opplysninger finner vi dog i kildene, ikke minst etter hvert
som vi beveger oss inn på 1500-tallet.
Men først ved skattematrikkelen fra 1647 gis det en mer fullstendig
oversikt over i hvilke
distrikter det finnes egne lensmenn. Under «Lurøe Fieringh» i denne
skattematrikkel finnes på gården Hestmoen:
«Niels Ehr lensmand».
Vi har imidlertid
kjennskap til flere lensmenn i vår fjerding også i en mannsalder før
denne skattematrikkel, da gjennom
opplysninger i tilgjengelige lensregnskaper. I det påfølgende skal jeg gi
et lite bidrag om disse våre første «øvrighetspersoner», - i tillegg
til presten.
(En kortfattet oppsummering
over våre lensmenn er gjengitt i vår aller første årbok, Lurøyboka -84,
- dog med noen mindre «skjemmende» feil som også søkes rettet opp
gjennom denne fremstilling).
I hundreårene før hadde
vi nok langt færre lensmenn her i landet, og de fungerte i klart større
distrikter enn hva som ble tilfellet fra 1500-tallet. Gjennom dette hundreåret
fikk vi sannsynligvis en lensmann for hvert fjerdingsdistrikt, en kirkelig
områdeorganisering vi har klare opplysninger på fra 1567.
Denne områdeinndeling ser vi også
var sammenfallende med de verdslige administrative enheter, som oppbørselsdistrikt,
lensmannsdistrikt og tinglag.
Lensmannen, ofte kalt
bondelensmannen, utgjorde i hele perioden fra 1500-tallet fram til midten av
1800-tallet det laveste trinn i lokalforvaltningen i Norge. I det norske
rettssystem var underfogden eller «bondelensmannen» fogdens forlengede arm
i lokalsamfunnet. Han var imidlertid ikke futens private tjener eller
ombudsmann. Bondelensmannen var en bonde med politimyndighet, visse plikter
og ansvar mot bl.a. skattefrihet. Han hadde altså ingen lønn for sitt
arbeide, men var innrømmet visse særrettigheter. Det viktigste av disse
var skattefrihet for gården han bodde på. I enkelte distrikt ble han i
tillegg innrømmet skyssfrihet, tiendefrihet m.m. og denne indirekte eller
negative avlønningsmåten var dominerende i forholdet mellom styringsverket
og lensmennene til langt ut på 1700-tallet. Prinsippet om at han skulle ha
en viss avlønning for sine embetshandlinger ble først knesatt ved
en skatteforordning i 1746. Lensmannen ble her innrømmet andel av
leidangen, vissøren, munderingspengene, tiende og saksøret. Et eget
sportelreglement av 1762 ga fyldige bestemmelser om den betaling lensmannen
skulle ha for sine forretninger for private.
Hvilke tjenester skulle så
lensmennene utføre gjennom sitt embete ? Kort fortalt kan de enkelt
oppsummeres på følgende måte:
-
innkreving
av skatter og avgifter
-
innkreving av bøter
-
etterforsking, bevisopptak og vitneavhør
-
å sørge for lov og rett i bygdelaget
-
kunngjøringer
-
innstevning av vitner
-
oppnevning av lagrettemenn
-
å være til stede under rettshandlinger
Sammen med presten
representerte han «kontrollen» lokalt i prestegjeldet. Ofte må
bonde-lensmannen ha kommet i en mellomstilling når han både skulle
representere øvrighet og lokalsamfunn, et samfunn han ofte var «utsprunget»
fra. Han var gjerne en velstående bonde, men likevel en blant likemenn i
bygdelaget. Det finnes også mange bevis på at han var en «god» mann for
bygda og en aktet tillitsmann. Få bevis finnes i kildene for at
bygdesamfunnene klaget på sin lensmann til høyere myndigheter.
H.A. Bjerregård har i «Fjeldeventyret»
gitt et fornøyelig og sikkert riktig uttrykk for hvordan almuen så på sin
lensmann i riktig gamle dager :
Den
første mand i bygden er
En fogd er en svare mand
en
lensmand sikkerlig
en skriver ligesaa;
Han
nyder ære av enhver
dog vil de noget faa i stand
og
alle bukker sig
til lensmanned maa de gaa
for
han, hvorhelst han treder frem;
Fast ingenting de kan faa frem
han
kan jo stevne, pante dem.
Hvis han ei understøtter dem.
Lensmannsombudet var nok tyngende for de som
ble utnevnt. Men denne «børa»
måtte noen ta på seg for at forvaltninga i bygdesamfunnene skulle fungere
tilfredsstillende for alle parter. Dette ombudet gikk på omgang innen
prestegjeldet, men vi ser av nedennevnte oversikt, at for de fleste av våre
lensmenn ble de i sine ombud gjennom en heller lang periode, - ja flere i
store deler av sitt velvoksne liv. Imidlertid gjorde nok ikke
lensmannsstillinga disse «fiskerbønder velstående direkte, da inntektene
av stillinga alene var svært små. Det er også av mange hevdet at ingen
kunne bli rik av bare å være lensmann alene. Likevel er det tross alt ting
som tyder på at det ikke var noen stor «ulempe» å inneha dette
ombudsverv som «attåtnæring», ut fra hva skiftematerialet forteller om
deres økonomiske stilling ved utgangen av livet.
Lensmannens stilling skiftet ikke karakter
ved innføringen av den eneveldige styringsformen etter 1661. Etter at
enevoldsstyret hadde utformet en ny embetsordning, ble det i 1663 sendt ut
en kunngjøring, bl.a. om lensmenns gjøremål og status. Dette ble
oppsummert i et «ekstract». Det er her understreket at det som lensmannen
utfører av tjenesteplikter, gjør han i kongens navn. Gjøremålene var de
samme, men det ble nå i sterkere grad understreket at lensmannen var
statsfunksjonær. Det ble heller ingen ny ordning når det gjaldt hans lønnsforhold.
Fortsatt var hans lønn diverse skattefritak og bl.a. en del av visse bøter
til Kongen. Ved reskript av 1762 ble det videre fastsatt at han også skulle
ha betaling for visse forretninger han utførte.
I andre halvdel av 1700-tallet ble det
fastsatt spesielt mange forordninger og reskripter hvor innskjerpelser og pålegg
i lensmannstjenesten ble innført av myndighetene. Ikke minst gjaldt dette
polititjenesten, fastsetting og
inndriving av skoleskattene nedfelt i «forordningen om skoler på landet»
, fattigstellet, vegtilsyn (der veger fantes), forhold ved skifter - dødsfall,
handel, forkynning, kirkelige gjøremål m.m.
Hans gjøremål ble flere, var
mer omfattende og grep stadig sterkere inn i folks «gjøren og laten»
etter hvert som enevoldstidas embetsstyre formet og regulerte det norske
samfunnet på så mange vis.
Under denne tiden ble skattene tyngre og
tyngre samtidig som skatte evnen heller var liten, og det ble derfor ofte
konflikt med embetsmenn. Denne striden gikk særlig ut over futene. Som bøndenes
fremste representant hevdet ofte bondelensmennene bøndenes syn og førte
protester mot embetsmennene. Lensmennenes viktige dobbeltrolle som
mellommenn mellom folket og styresmakta var sterk og kom til syne på flere
måter.
Lensmannens funksjon som talsmann for bøndene
har aldri vært pålagt ham i lover eller forskrifter, men ble utøvd etter
sedvane og var en realitet alt fra den første lensmannstida. Naturlig nok
ble derfor lensmennene oftest utpekt fra ressurssterke familier med sterk
posisjon i samfunnet, en posisjon som ofte ble forsterket ved at samme
familie hadde dette ombudsverv gjennom flere generasjoner. Lensmenn ble ofte
tatt av de mest akta lagrettemenn, personer som var vant til å føre ordet
og være talsmenn for andre.
Eneveldet aksepterte at bygdefolket hadde
behov for representanter som kunne tale folkets sak,
og det så ikke ut til at sentralmakta generelt sett prøvde å forby
lensmenn dette. Tvert i mot ser det ut til at kongen var inneforstått
med og aksepterte lensmenns funksjon på dette området. I reskriptet
fra 1782 står det:
«Lensmænderne, der er fornødne personer,
ei alene til Kongens og Landets almindelige tjeneste, men dog til almuens
egen lettelse».
Dette er nok siktet til alle former for hjelp
til bygdefolket. Men, det var selvsagt ei grense for deres fremferd i
forholdet til almue og styresmakter.
Lensmannslønna var stadig under vurdering
etter 1814, men det gamle sportelsystemet var fortsatt i bruk ennå. Ny
sportellov i 1830 endra lite på det gamle systemet, og på tross av mye
debatt om avlønningen av lensmenn, ble det meste ved det gamle ut også
dette hundreåret.
Egen reglementert
lensmannsuniform ble bestemt ved kgl. Res av 9. juni 1815. Den skulle være
således:
«Mørkegraa Kjole med grøn Krave og Opslag,
een Guldtresse paa Kraven, graa benklæder, hvid Vest, rund Hat med Guld
tresse samt opfestet paa den ene side med Guldkrampe, Sabel, dog uden Port
d`Epee».
Denne 1815-uniformen ble ved kgl.res av 1881
avløst av ny uniformsmodell, - nå skulle uniformsjakken, vest og «benklæder»
være av mørkeblått klede.
Fra denne tiden kjennes ikke bestemmelser om
at lensmenn var pålagt uniformsplikt, og det er ikke kjent om noen av våre
lensmenn på 1800-tallet ikledde seg uniform i tjenesten. Mange av de
lensmenn som hadde behov for å anvende uniformseffekter, anvendte i de
fleste tilfeller på denne tiden f.eks. kun en egen uniformslue ved siden av
sivilt antrekk.
Lensmennene var ikke knyttet til en bestemt gård,
men skiftet bosted etter den gård de kom fra. Det var altså ingen fast
lensmannsgård i Lurøy. Likevel var enkelte gårder «lensmanns- gårder i
flere generasjoner, ved at ombudet gikk i arv og ble holdt innen en og samme
familie.
I så måte var bl.a. Aas i Aldersundet
lensmannsgård i mer enn 120 år sammenhengende.
Når lensmannen leste opp stevninger på
kirkebakken om søndagen etter gudstjeneste, hadde han nok ofte mer
oppmerksomhet enn presten inne i kirken. Ofte sto han da på en spesiell
stein eller forhøyning, hvor han lettere kunne bli hørt og ha rimelig
utsyn over sine tilhørere. Hvem var så disse alvorlige menn som gjennom
hundreårene er blitt kaldt den
første eller fremste «Mand» i bygda ?
Bygdelensmenn på 1600-tallet i Lurøy:
Anders Lauritsen, Ytre Kvarøy,
lensmann 1613 (?)
- 1618
Anders er den første bygdelensmann vi
kjenner navnet på i Lurøy. Muligens begynte han sin lensmannsgjerning alt
før 1613. Han var leilending på Ytre Kvarøy og brukte i sin tid hele gården
i alle fall frem til 1647. Anders
var også skipper og drev det ene av to bygdefar for sin halve del av Lurøys
«almue».
Det er lite vi ellers vet om denne første
lensmann i Lurøy, annet enn at han var en av de 4 - 5 som var mest
velsituert på denne tiden.
(Træna hadde iflg. kildene
egen lensmann, det var Per Jonsen, Husøy, - lensmann 1613 - 1622).
Peder Jonsen, Øvre Kongsvik, lensmann
1619 -
1622
Han var en av de tre i Lurøy som ble skattlagt for «full-leding i første
del av 1600-tallet, og skulle således være en av de best velbemidlede i
prestegjeldet. Peder var også skipper og drev jektefart på Bergen som han
ble spesielt skattlagt for. Men som vi ser var han,
som de fleste brukere av jord i Lurøy, vanlig leilending på det største
bruket på Kongsvik Øvre (1 vog).
En kan undre seg over at disse menn i tillegg
til å være jekteskippere og gårdbrukere,
hadde tid til et såvidt krevende lensmannsombud.
Peder døde ut fra hva vi kjenner til, i året 1640.
Hans Hansen, Sør-Solvær, lensmann
1626 -
1637
Hans bygde seg sakte men sikkert opp som gårdbruker i Sør-Solvær, - den første
tiden skattet han som «husmann», så i årene tre år «halv-leding» for
så å bli avkrevd «full-leding» fra 1623.
Lensmannen var imidlertid fritatt fra å betale leidangsskatt, - et
privilegium den som innehadde dette ombudsverv var alene om i prestegjeldet.
Han brukte hele Sør-Solvær frem til sin død i 1637 og var ikke
jekteskipper som sin forgjenger i ombudsvervet.
(Peder Christensen, Husø var på
samme tid lensmann i Træna, - årene 1626 - 1627).
Etter ham fulgte en Jens Pedersen, Husø i lensmannsombudet, og han virket i
årene 1634 - 1638. Det har ikke vært mulig å finne hvem som eventuelt
fungerte i Lurøy etter Hans Hansens død i 1637. Kanskje virket Jens
Pedersen både i Lurøy og Træna på denne tiden?
Niels
Christensen, Hestmann, lensmann
1641 -
1655(?)
Leilending på gården «Hestmand»
fra 1628 (?) og frem til sin død i 1673, ca. 83 år gammel. Han brukte den
største del av gården (1 vog 1 pd 16 mk), men han var ikke skipper her.
Ut fra at hans alder er kjent, ser vi at han
tiltrådte i lensmannsombudet i en alder av 51 år og hadde dette i alle
fall til midt i 60 års alderen. Christen Nilsen (f.1613), sannsynligvis
hans sønn, ble senere bruker av gården.
(Da kildene mangler for årene 1653 - 1660,
har det ikke vært mulig å nærmere tidfeste hans siste år som lensmann, -
ei heller når tid neste lensmann begynte).
Daniel Hansen, Sør-Solvær,
lensmann 1661(?)
- 1685
Daniel var sannsynligvis sønn av bruker i Sør-Solvær Hans Hansen, og
etterfulgte således i sin fars fotspor. Han fikk bykselen på hele gården
allerede i 1642, og hadde også bruksretten til Risvær og Sandvær i lengre
tid, - selv om andre brukte disse eiendommene. Vi kjenner ikke navnet på
hans kone, men derimot to av barna :
Hans f.ca. 1643 og Morten
f.ca. 1646.
Daniel var født ca. år 1616 og døde i
1685. Med ham «døde» en gammel tradisjon om at lensmannsombudet skulle
tildeles en «aff de
forstandigste og fornemste Mend I huert Sogenn», - altså skulle bli gitt
til menn som hadde opparbeidet seg sosial posisjon og autoritet i
lokalsamfunnet fra før. Nå ble det tilflyttere til prestegjeldet som
gjerne ble valgt. Kanskje ble det viktigere med lese- og skriveferdigheter.
Det var også på denne tiden at vi fikk egen sorenskriver med Handnes i
Nesna som sorenskrivergård, og han fikk en sentral posisjon på
bygdetingene. Fra denne perioden blir også krav om skifte innført i Norge,
og disse «arve-oppgjørene» har vi for vårt område fra 1686. Først ved
resk. av 1690 kom dette skiftevesenet i endelig orden, med sorenskriveren og
lensmennene som sentrale aktører.
Lensmannen hadde ofte ansvaret med boregistreringen, da sammen med to
oppnevnte vurderingsmenn.
Hans
Andersen Fynbo, Sørnesøy, lensmann
1687 -
1695
Fynbo var innflytter til prestegjeldet. Muligens er han etterkommer til den
Hans Fynbo, borger i Trondheim; som døde her i 1659. Han byksler først 1
vog og 9 mrk i Sør Gjerøy i 1670. Imidlertid kan han ikke ha funnet
forholdene tilfredsstillende her, for allerede i 1674 får han byksel på 5
vog i Sørnesøy. Kort tid senere er han bruker av hele gården på 8 vog,
hvilket varer ved frem til 1695. Nå gir han fra seg 2 vog som blir
leid av Nils Sjursen (hvis stefar var Lars Klæboe, Aas, -
neste lensmann i Lurøy!).
Hans Fynbo hadde i 1701 hele 4 tjenere i sitt
hushold i «Nerstua» og det er
da oppgitt at han var 65 år gammel (f. ca. 1626). Da
Fynbo dør i 1706, deler brødrene Nils og Mikkel Sjurs-sønner gården
Sørnesøy likt mellom seg.
Lensmenn på 1700-tallet:
Lars Pedersen Klæboe, Aas, lensmann
1696 -
1729
Rundt 1670 flytter flere av barna til
sognepresten Peder Hansen i Klæbu til Helgeland, og de skulle gjøre sitt nærvær
gjeldende på flere steder i vårt område. Hans Pedersen Klæboe
(1632-1719) slo seg ned som Trondhjemsborger på Vikholmen. Hans bror
Michell Pedersen Klæboe (1648-1729) etablerte bygdefar på Saura og
samarbeidet nært om handels- og bygdefars-virksomheten med broren på
Vikholmen. En tredje bror var Lars (Laurits) Pedersen Klæboe.
Han «fant» sin hjertens kjær i enka
Margrethe Larsdatter på Aas i Lurøy, datter av bygdefars-skipper Lars
Nielsen Ytre Kvarøy. Hun hadde tidligere vært gift med Sjur Nielsen Aas
som døde i 1681. Lars Klæboe gifter
seg med enka Margrethe Larsdatter først rundt ca. år 1796 (?), men den første
tingsamling blir holdt her i 1692. Det
er mulig at han allerede på dette tidspunkt er lensmann i Lurøy. I alle
fall er det første gang det er tingsamling på gården Aas. Andre kilder
gir imidlertid signaler på at Hans Fynboe fortsatt var lensmann i 1695
!?.
Lars Klæboe var fra nå av lensmann i Lurøy,
et ombud han skulle inneha helt frem til sin død i 1729. Fogdens
innberetning til amtmann Hegge fra 12.11 1796 forteller oss følgende :
«Lars
Klæbo, lensmann for Lurøy fjerding og Træna, nyter i årlig lønn av
kongens kasse 2 rdlr, i told av ca. 130 jordbrukere a 6 skilling
- 8 rdlr. 12 sk. Bruker ingen gård, men nyter 1 td. Korn årlig på
tiendeboden hos tiende eieren, der anslås til 2 rdlr. 48 sk. Tilsammens
hans innkomme 12 rdlr. 48 sk. Lensmannsombudet er i omkrets 14 mil til sjøs
og består av øyer, for største delen liggende til havs, som gjør hans
reiser i forretninger meget besværlig».
Med Lars Klæboe ble Aas lensmannsgård i Lurøy
og her skulle nå flere av de kommende lensmenn ha sitt virke, - lensmenn
som gjennom mer enn 100 år representerte en og samme familie!
Lars Klæbo drev gården og hadde i 1701 hele 4 tjenestekarer i sitt
hushold i 1701.
I sitt ekteskap med Margrethe Larsdatter
hadde han tre døtre :
Hilchen Larsdatter Klæboe
f.ca. 1703 d 1769.
Gift med Anders Pedersen Kongsvik, og bosatt her
Marith Larsdatter Klæboe
f.ca. 1704 d. 1777. Gift med enkemann Christopher
Adriansen Vatne, viet 1749.
Karen Larsdatter Klæboe
f.ca. 1706 d. 1764. Gift med Michel Pedersen året 1745, senere lensmann.
Ved sin død utgjorde boets formue vel 438
riksdaler som, etter at diverse fordringer var trukket fra, gav en netto til
deling på vel 175 rdlr. til enke og barn. Ut fra dette var Lars Klæboe
ganske velbemidlet på denne tiden. Men i skiftet etter svigerfaren det
samme år, skipper Lars Nilsen Ytre Kvarøy, var boets masse på hele 911
rdlr. og netto til deling 609 rdlr.!
Michel Hansen Schrøder, Aldra, lensmann
1730
Følgende er å lese i lensregnskapet :
Michel Schrøder er i aar antat til lensmann for Lurø fjærding». Denne
Michel Schrøder er sannsynligvis sønn av Hans Michelsen (Schrøder), gårdbruker
i Alderen som var gift med Margrethe Larsdatters søster, Karen Larsdatter
fra Ytre Kvarøy. Hans bror, Lars Michelsen Schrøder, var borger i Lille Selsøy ved sin død
i 1748.
Denne Michel Schrøder var en krangelvoren og
hissig person, som stadig finnes involvert i saker tatt opp på tinget, ikke
minst for bruk av ukvemsord og slossing. Han trekker også for retten flere
«skyldnere» og det er mye som taler for at han også drev litt handel.
Michel var bare engasjert i lensmannsombudet for dette ene året
etter «onkelens» død på Aas.
Michel
Jensen Blix, Aas, lensmann
1731
Etter bare ett år er en ny «Michel» å
finne i lensmannsombudet, det er en innflytter med navn Michel Blix. Hvor
han er fra vites ikke p.t., men etter bare kort tid forsvinner også han fra
ombudet. Sannsynligvis var han «losjerende» på Aas det året han var
lensmann.
Senere ble Michel Jensen Blix lensmann i
Rana, og han innehadde dette ombudsverv i årene 1738 - 1756. Han fikk
bykselsbrev på gården Straumen i 1743 og giftet seg året etter med enka
Marit etter forrige bruker her. Blix drev også stort bygdefar her og var
meget velholden ved sin død i 1756.
Hans
Nilsen Zahl, Aas, lensmann 1732 -
1744
Lensmannsenka på Aas, Margrethe
Larsdatter, gifter seg for tredje gang den 31. Juli 1731 med «lensmannssønnen»
Hans Nilsen Zahl, sønn av den gamle lensmannen i Alstahaug Nils Jensen
Zahl. Hans bror, Jens Nilsen Zahl var lensmann i Nesna i årene 1737 - 1769.
Kort tid etter at han kommer til Aas blir han
Lurøys nye lensmann ved siden av å drive gården. Det er ingen barn i
dette ekteskapet. Nede ved støa ble det også i hans tid tømret en arrest
med tre celler og forgang, - en bygning som ennå var å se helt frem til
siste krig da denne kulturhistoriske og helt unike bygningen ble «sprengt»
og etter hvert fjernet.
Polititjenesten ble etter hvert en av
lensmannens viktigste tjenester, og flere reskripter gav beskjed om hvilke
oppgaver som var lagt til ombudet :
reskript av 1737 : lensmannen pålagt
å føre omstreifere til grensa
reskript av 1738 : lensmannen
skulle ta hand om mannskap som deserterte
Under polititjenesten lå også plikten til
å holde arrest. Reskriptet av 1737 påla lensmannen å ta under forvaring
«Alle Tyve som intet selv er eiende», selv om dette ikke var nytt og tvert
i mot hadde en årelang tradisjon.
Etter forordninga av 1739 om «skoler på
landet», skulle lensmannen føre oppgaver om hvem som skulle betale hva til
den pålagte skolekassen. Han var også pålagt å drive inn disse pengene
og å skaffe læreren husrom i følge denne forordning.
Hans kone Margrethe dør i 1744 og i skiftet
etter henne er enkemannen og de tre barna fra andre ekteskap arvinger. Boets
formue var på vel 672 rdlr, og enkemannen hadde brukt i «begravelsomkostninger»
på lensmannsfruen mer enn 36 rdlr., hvilket tilsvarer verdien av 9 kyr
!
I den påfølgende periode mangler kirkebok
for Lurøy. Det har ikke vært mulig å finne hva som senere skjedde med
Zahl. Han «forsvinner» bare fra Lurøy kort tid etter konens død.
Michel
Pedersen, Aas, lensmann
1745
Nærmere omtalt nedenfor.
Ole Arntsen Storck, Selsøyvik,
lensmann 1746 - 1748
Tidligere handelsmann i Selvær og Selsøyvik og sønn av Trondhjemsborger
Arnt Olsen Storck på Selnes. Han var født i Trondheim i 1679, fikk i
voksen alder overta farens gård Selvær og havnet til sist i Selsøyvik.
Det meste han foretok seg gikk heller galt, og hans vanskelige sinn gjorde
sitt til at han stadig kom i klammeri med sine sambygdinger og andre. Han
virket i flere år som lensmann for Rødøy og Meløy, og i nevnte år også
for Lurøy. Ole A. Storck døde
i 1760.
Michel
Pedersen, Aas, lensmann 1745, 1749
- 1786
Samme år som Margrethe Larsdatter
dør, gifter hennes yngste datter Karen seg med Michel Pedersen. De ble
forlovet 1. Juledag året 1743 og giftet seg kort tid etter i 1744. Det er
p.t. ikke kjent hvor denne Michel (f. ca. 1713) stammer fra, men han ble allerede året etter giftemålet
leilending og lensmann på Aas. Imidlertid ser vi av ovennevnte, at han
etter bare et år «frasier»(?) seg
ombudet for så å gjeninntre i ombudsvervet i 1749. Michel ble en gammel
mann og han hadde lensmannsombudet i helt frem til sin død i 1786, - altså
i hele 41 år. Han skulle følgelig ha de beste forutsetninger til å bli
godt kjent med sin almue på så mange måter gjennom alle disse årene, - både
ved innkreving av skatter, mannsoppnevninger, kunngjøringer,
skifteforretninger m.m.
Forordninga fra 1746 om «Skattenes Paabud»
slås det fast at lensmannen skal ha en viss fast lønn, differensiert for
de enkelte landsdeler, og «for udskriving og knegtehold befries». Dessuten
skulle hver lensmann ha en av sønnene sine fritatt for utskriving til militærtjeneste.
I samme forordninga ble det fastsatt at
amtmannen skulle tilsette lensmenn som kunne skikke stillinga forsvarlig og
nøye tilpasset kongens interesser. Av bøtesakene skulle han bl.a.
ha tiende i de sakene som ble «oppdaget» av lensmannen.
Han var etter reskript av 1764 pliktig til å
utføre fangetransporter. I 1767 kom det ei forordning med pålegg til
lensmannen om å yte hjelp til etterforsking i saker som gjaldt
heimebrenning. Dette var nok et saksområde som var problematisk for enhver
lensmann, da denne «last» var nokså utbredt på denne tiden.
Lensmannen var politi på landsbygda, og han
hadde naturlig nok med etterforsking av straffesaker. Han skulle også føre
straffedømte fram til avsoning av straffa.
Reskript av 1769 for Nordlands Amt sa at
lensmannen først skulle varsles om dødsfall, - når sorenskriver ikke
bodde i nærheten. Ellers var det slik at lensmannen generelt hadde plikt
til å holde registrering når sorenskriveren bad om dette.
I sitt ekteskap hadde de disse barna :
Lars Klæboe
f. 1746 (Senere
lensmann i Lurøy)
Sigfred
f. ? ? d. Før 1765
Elen Margrethe f.
ca. 1751 (Gift og bosatt
på Stuvland)
Peder
f. ca. 1752 (Gift
og bosatt på Ørnes, Aldra)
Da hans kone Karen Larsdatter Klæboe dør i
1764, var boet verdsatt til 281 rdlr. med en heller ubetydelig gjeld, - slik
at netto til deling var vel 219 rdlr. Han
gifter seg andre gang med Magli Andersdatter i 1765. De får et dødfødt
barn i 1766 og kort tid senere dør hans kone Magli i en alder av bare 37 år.
Hun blir gravlagt i juli s.å.
Nå blir lensmann Michel gift for tredje
gang, med piken Michelina Pedersdatter i året 1767. I deres ekteskap var
det hele 7 barn, hvorav 4 levde opp til voksen alder.
Karen Magdalena
f. 1768 (Gift og bosatt på Lien)
Christina
f. 1769
Michelina
f. 1771
d. 1772
Maren
f. 1774
(Gift og bosatt i Alderen)
Pernilla
f. 1782
d. 1804 (ugift hjemme)
Aleth
Maria
f. 1783 d. 1785
Lensmann Michel Pedersen Aas døde her på gården
kort etter årsskiftet i året 1786. Han ble gravlagt 5. Søndag etter påske
i en alder av 73 år, etter 41 år som lensmann for Lurøy fjerding.
Lensmenn på 1800-tallet:
Lars Michelsen Klæboe,
Aas, lensmann
1786 -
1823
Ikke sjelden hadde lensmannen en sønn eller svigersønn til hjelp i
ombudet. Når lensmannen på grunn av høg alder søkte om avskjed eller døde,
gikk som regel amtmannen med på at hjelperen ble tilsatt som hans etterfølger,
- vanligvis etter søknad fra «gammellensmannen».
På denne måten kunne ombudet gå i arv i
flere generasjoner, ofte i tilknytning til samme gård. Michel Pedersens
eldste sønn hadde nok i så måte gått i en god «skole» under sin far,
og han tok umiddelbart over lensmannsombudet etter Michels død. Både hans
høye alder og at Lars tilfredsstilte den tids krav til ombudet, tyder på
at Lars Klæboe hadde vært en
god hjelper for faren i hans arbeide gjennom mange år !?
Lars Klæboe var på denne tiden blitt 40 år gammel, altså en
velvoksen mann «i sin beste alder», som fortsatt var ugift og uten
familie.
Stemora Michelina Pedersdatter giftet seg
kort tid etter mannens død med Hans Hermann Jørgensen fra Selvær, - sønn
av skipper Jørgen Bentzen Gording og Randine Norum. Han blir nå den nye
leilendingen på Aas og lensmann Lars Klæboe brukte derfor ikke gården
selv. Han var derimot «losjerende» her all sin levetid i den lange «Nerstulåna»
på Aas og drev sin lensmannsgjerning på heltid.
Forordning fra 1793 om bedre innredning i
fengslene, stadfesta at
arrestanter på landet skulle bevoktes
i lensmannens eget hus.
I den konstituerte fogds innberetning av
12.11 1796 til amtmann Hegge heter det bl.a.:
«... nyter i årlig
lønn av kongens kasse 2 rdlr, i told av ca. 130 jordbrukere a 6 skilling -
8 rdlr. 12 sk. Bruker ingen gård, men nyter 1 td. Korn årlig på
tiendeboden hos tiendeeieren, der anslås til 2 rdlr. 48 sk. Tilsammen hans
innkomme 12 riksdaler og 60
skilling. Lensmannsombudet er i omkrets 14 mil til sjøs og består av øyer,
for største delen liggende til havs, som gjør hans reiser i forretninger
meget besværlig».
Videre ble det ved kongelig resolusjon av
10.3 1802 bestemt at lensmannen skulle tilstås et årlig tillegg av kongens
kasse på 15 riksdaler, - et gode som også kom Lars Klæbo til del.
I 1812 ble det bestemt at lensmannen skulle
gi attest om at dødsfall var meldt. Denne skulle så vises for presten som
så skulle sende denne videre til sorenskriveren.
Lars Klæboe ble heller ikke gift og så vidt
en kjenner til hadde han ingen livsarvinger. Ved hans død den 16. November
1823 ble han den siste lensmann i Lurøy av familien Klæboe. Han hadde da
sittet i embetet nesten like lenge som sin far, hele 37 år og var 77 år
gammel ved sin død.
Denne familien hadde da hatt lensmannsombudet
omtrent sammenhengende i årene 1696 - 1823, i mere enn 120 år,
og gjennom hele denne perioden var Aas lensmannsgård i Lurøy. Lars Klæbo var en velholden mann da han døde
og hans brutto formue var på mer enn 1295 daler, - en uhyrlig sum i de
dager. Etter at gjeld og andre fordringer var trukket i fra, satt arvingene
- hans søsken - igjen med hele 927 rdlr. til deling. Med tanke på at han
var det første lensmann i Lurøy som ikke samtidig var leilending og gårdbruker,
må inntekts-mulighetene for den tids lensmenn ha vært brukbare!?
Imidlertid skal vi kanskje ha i tankene
at han gjennom hele sitt liv var «losjerende» på gården Aas og
ikke hadde noen «utgifter» til familie. Kanskje var dette delvis grunnen
til hans gode økonomiske stilling ?
Jacob Andersen Bye, Nedre Kongsvik, lensmann
1823 -
1840
Han var sønn av leilending i Nedre Kongsvik Anders Hansen og Karen
Jacobsdatter Bye, og var født her i 1774. Hans mor var søster av Nils
Jacobsen Bye, lensmann i Meløy. Jacob giftet seg i 1799 med piken Karen
Hansdatter Hestmona og forlovere var ingen ringere enn Isach Dass Lurøy og
lensmann Lars Klæboe Aas. Han
hadde allerede overtatt gården ved giftermålet og vi ser av folketellingen
i 1801 at han på dette tidspunkt hadde en tjenerstab på hele 8 personer !
Ved siden av å være gårdbruker i Nedre Kongsvik opparbeidet han
skipperbruk her og hadde på det meste 2 jekter i sin tjeneste. Da han tiltrådte
som lensmann etter Lars Klæboe var han altså 49 år og nok en vel ansett
mann både i Konsvik-bygda og i det meste av Lurøyfjerdingen.
I sitt ekteskap med Karen hadde han to barn :
Andreas
f. 1799
(senere lensmann i Lurøy)
Dorthea Hønichen f.
1806
Gift 17/7 1831 med styrmann Benjamin Olsen
En branntaksasjonsforretning gir oss innblikk
i «lensmannsgårdens» bygninger i Jacobs tid her :
Daglistuebygning
71,0 m2
verdi 500
Spd.
Stuebygning (sammenbygget med nr.1)
34,5 m2
«
210 «
Drengestuebygning m/vedskott i enden
90,0 m2
«
396 «
Stabbur
54,0 m2
«
150 «
Fehus
(Nedrevet og erstattet
Kornlade
i Benjamin Olsens tid
Hestastall
i 1850-årene)
Smie
28,0 m2
«
20 «
Utedo -
«Lokum»
3,0 m2
«
10 «
Kokehus
14,6 m2 «
10 «
--------------------
Sum
1400
Spd.
==========
De enkelte bygningers verdi refererer seg til
året for taksasjonen, som var i 1865, - altså ti år etter lensmannens død.
Iflg. forretningen er det bare bygningene 5, 6 og 7 som er blitt erstattet
etter lensmannens død ved Benjamin Olsen, - en ny fjøsbygningen med
grunnflate over 140 m2 og i to etasjer til en samlet verdi av 300
Speciedaler. Her kan videre nevnes at bygningen 1 hadde kakkelovn i kjøkkenet
og videre oven både i sengekammers, storstuen og på kjøkken-loftet.
Bygning 2 hadde også ovn i stuen og på loftet, mens «drengebygningen»
hadde ovn i stuen og i kammerset! Totalt representerte alle disse ovner en
verdi av 36 Daler.
Hans kone Karen døde den 14. Nov. 1843 i en
alder av 74 år og selv døde «lensmann» Jacob Bye i Nedre Kongsvik den
19. Mars i året 1855. Han var
da blitt 81 år gammel og «mett av dage».
Andreas Jacobsen Bye, Ytre Kvarøy,
lensmann 1840
- mai 1858
Andreas Bye etterfulgte faren som lensmann i Lurøy i en alder av 41 år,
men han var gjennom hele sin voksne tid gårdbruker på Ytre Kvarøy og lot
sin svoger overta farsgården. Han over-tok den ledige bykselen her etter
Andreas Walnum før 1825 og var
allerede bruker her da han giftet seg den 14. august samme år med pike
Marit Jensdatter.
Det var Andreas Bye som bygde opp det
staselige våningshuset på «Yttre Kvarøygården» og som ennå var å se
en helt til midt i 1940-årene. Bygningen hadde eget arrestrom
i nordenden, - under spiskammeret(?). Han virket som lensmann i 18
år, og var ellers i flere år medlem av «Lurø fattigkommision».
Lurø Præstegjelds formænd og
Representanter var den 7. og 8. mai 1858 samlet på handelsstedet Anklakken,
og i protokollen kan vi bl.a. lese :
«Efter
at mødet den 8. De Mai var sluttet ankom formanden John Steffensen og skriv
fra fogden af 4 de dennes hvori de i skrivelsen af 30 Marts tillagte
oplysninger, hvoriblandt, at de faste indtægter for lensmanden i Lurø
bestemtes i løn af Statskassen.
Ordføreren foredrog da atter sagen med de
tilkomne oplysninger og opfordrede forsamlingen til at erklære sig. Alle
erklærede enstemmig at de vedbleve den allerede fattede beslutnin, nemlig:
at der ikke kunde bevilges mer end 10 - ti Spdaler aarlig. Saaledes bestemt
på Representantskabsmødet paa Anklakken den 8 de Mai 1858.»
I sitt ekteskap hadde de disse barna :
Andrea
f. 14.5 1825
Martinus Christian f. 23.5 1827, Gift
1868 med Birgitte Oline Christine Jensdatter. Han
overtar gården Y- Kvarøy i 1862.
Jacob
f. 15.4 1830
Hans kone Marit Jensdatter døde i 1860. Enkemannen Andreas Bye giftet seg
andre gang med «piken» Sigrid Nilsdatter fra Grytten prestegjeld, viet den
30. August året 1863. Han var
da 64 år gammel og mens bruden bare var 31 år!
Andreas sto ikke tilbake for sin far når det
gjaldt gårdens bygningsmasse :
Stuebygning
135,5 m2
verdi 1040
Spd.
Øverstuen
56,0 m2
«
210 «
Stabbur
51,0 m2
«
150 «
Fjøs m/kornlåve
190,1 m2
«
550 «
Mindre bygning m/do
«
20 «
Brygga
128,6 m2
«
450 «
Naust
169,0 m2
«
180 «
S U M
2650 Spd.
===========
Andreas Bye døde her på gården den 4. Mars
1872, da som kårmann under sin sønn Martinus Bye, i en alder av 73 år.
Ovennevnte bygningsfortegnelse og deres verdi er fastsatt 4 år etter hans død.
Gustav Pleym, konst. Lensmann
sommeren 1858
Det fremgår av møteprotokollen i Lurøy formannskap at Pleym hadde vært
konstituert lensmann i Lurøy en kort periode før lensmann Steen blir
tilsatt høsten 1858. Hvor eller om han var bosatt i Lurøy i denne tiden,
er p.t. ikke kjent. Mye taler for at han er den lensmann Pleym som i januar
1862 selger sin gård Vernes i Rødøy
og således fungerte i denne perioden for begge lensmannsdistrikter
(?). To personer i området med dette spesielle navn synes helt urealistisk.
Lensmann i Rødøy, Gustav Pleym, kjøpte Søndre Gjerøy etter salget av gården
Vernes, og flyttet dit i 1862. Han var født i Trondheim, bodde en tid i
Hammarøy og var nettopp innflyttet til vårt distrikt da han ble lensmann i
Rødøy. Sønnen, Gustav Pleym d.y., ble før 1891 lensmann i Hemnes kommune
og bosatt på Hemnesberget.
Conrad Julius Steen,
Pollan, lensmann
1858 -
1903
Steen var prestesønn fra Karlsøy i Troms, sønn av
senere sogneprest.M. F. Steen
til Bodin, og var først i 20-årene da han flyttet til Lurøy.
Vi finner «student» Steen første gang her da han gifter seg i Lurøy
kirke den 25. September 1854. Bruden, som var 15 år eldre enn brudgommen,
var «jomfru» Anna Stinken Cornelia Stub, datter av løytnant
Fredrik Stub. Hun hadde på
denne tiden tilhold i Lurøygården, og brødrene Dundas var deres
forlovere. Selv hadde Conrad Steen på denne tiden tilhold på Saura, -
kanskje hos Ebbe Moss Klæboe?
Lurøy representantskap var samlet på
prestegården den 25. August 1858 for å tilsette lensmann, og det var
kommet søknad fra 7 personer, bl.a. const. Lensmann G. Pleym, skolelærer
Lundseth, gbr. John Steffensen, Aldra, Jacob Wittrup, student Conrad J
Steen, m.fl. John Steffensen gav ved møtets begynnelse beskjed om at han «tog
sin ansøgning tilbage». Etter behandlingen ble det gitt slik erklæring :
«Af de respective Ansøgere ønskede man helst Conrad J. Steen til lensmand
i Lurø, dernest August M. Augustinusen». Utskriften fra dette møtet ble
umiddelbart sendt til Helgelands Fogderi. Kort tid senere ble «student»
Steen tilsatt som lensmann i Lurøy, vår tids yngste lensmann, en stilling
han skulle bekle i hele 45 år og hele tiden med bopel Pollan.
På samme møte tar de på nytt opp igjen «avlønningen
av lensmannen, «idet de dengang bevilgede 10 Spd. Aarlig til forbedring af
Lurø lensmands aflønning, handlede stadigen under den forudsetning at
Statskassen gjorde et lignende aarligt tilskud, og at kommunens tilskud ophørte,
saasnart som statskassens tilskud ophørte!»
Ja, det kunne av dette se ut som lensmann Steen hadde en heller
usikker avlønning !?
Lurøy formannskap behandlet sitt budsjett
for året 1890 på Onøy den 12. Sept. I 1889, og av deres overslag kan vi
lese om følgende utgifter :
Retts- og politivesenet
Tinglokaler
kr 40,-
Lensmannslønn
« 23,-
kr 63,-
Av dette ser vi at det var ikke de helt store
utgiftsposter som var avsatt til lensmannstjenesten på det kommunale
budsjett, et budsjett som hadde vel kr 10 000,- i totale utgifter pr år på
denne tiden.
Lensmann Steen engasjerte seg i samfunnsspørsmål
og han tok del i den tids samfunnsdebatt, - enten det gjaldt postbefordring,
anløpssted for lokal- og gjennomgangsrutene, m.m.
Allerede i 1860 gikk han kraftig ut i spørsmålet om
dampskipsekspedisjon og poståpneri for Lurøy. Han kunne tenke seg å
overta driften av disse funksjoner og legge dette ved/til Pollan der han
bodde. Selv om politikerne i Lurøy forsvarte dette forslag, ble det
selskapene som vant fram og bestemte Indre Kvarøy.
Under det eventyrlige sildefisket i Lovund
fra 1864 forårsaket tilsig av et stort antall fiskere. For året 1869
deltok 2.283 fiskere og 600 båter i Lovund ! I de første årene var det
lensmannen som hadde ansvaret for å opprettholde ro og orden i Lovund under
fiskeriene. Men, allerede i 1868 ble det iflg. amtmandsberetningen
«tillatelse given til som Bistand for Lensmannene
ved lovens overholdelse, at anbringe 4 mand, der paa samme tid skulde
tjene som rorskarle og Politiassistenter». Påfølgende år ble denne
politistyrke øket til det dobbelte, men bråk, uro, tjuveri og krangel tok
slik overhånd at det i 1870 ble stasjonert en egen politi-båt for Åsvær
og Lovund.
Han var en egen og bestemt person som hadde
klare meninger om mangt og mye. Ut fra hva hans samtid forteller, var Steen
en original. Han satt som en liten konge i Pollan hvor hans vilje var lov. I
tillegg var Steen meget overtroisk. Dersom han skulle ut i båt og
rorskarene la til mot sola, måtte de ro ut igjen og legge til lands på
nytt, - nå med sola!
Øystein Vik var nettopp kommet til Lurøygården
og hadde tatt til med å harve en åker på gården. Da kom lensmann Steen
med sin stokk gående oppover veien mot gården. Steen løfter stokken og
Vik stanser pløyinga. «God dag ! Kor du e ifrå?» spurte Steen. «Eg e
ifrå Vefsn» svara Vik. «Ja, e må førstå det ! Du e jo ein tosk som går
å harvæ mot sola!». Den 16-årige ungdommen harva aldri mot sola etter
denne reprimanden.
Ved en sving i veikanten inn mot tunet i
Pollan sto det en stein som det var lett å kjøre på. Mange irriterte seg over steinen, men den
skulle ikke bort i følge lensmannen ! Han ville se om de som kjørte,
styrte hesten så godt at de
manøvrerte forbi hindringen.
Selv var han en flink smed og gjorde mye av
denne type arbeid i smia nedenfor våningshuset i Pollan. Han bygde opp det
staselige våningshuset i Pollan, som i 1869 var verdsatt til den nette sum
av 1460 Speciedaler og oppførte bl.a. ny fjøs her. Alle eiendommens
bygninger var i tasasjonsåret verdsatt til 1850 Spd.
Steen og hans kone Anna Stinken Cornelia Stub
(fra Aunøy i Hitteren prestegjeld, Sør - Trøndelag), hadde ikke barn i
sitt ekteskap. Hans kone, Anna Stub, var sengeliggende i mange år og Marie
Dundas kom da til Pollan for å hjelpe i husholdet. Etter sigende skulle
dette være rundt 1890 (?). Lensmann Steen fikk først leiekontrakt på «Pollan»
den 6. juni 1879. Fire år senere overskjøter Maries bror Daniel Dundas gården
Pollan til henne ved skjøte av 21.juni 1883. Kort tid etter hundreårsskiftet
ble Steen enkemann, da hans kone Anna Stub døde den 23.3 1902. Noe senere
kutter han ut sin lensmannsgjerning, et ombud han hadde tjent i hele 45 år,
- i en alder av 73 år gammel.
Noen år senere reiste lensmann Steen på en
utenlandsreise med husholdersken Marie «Maja» Dundas, hun var da 60 år og
han nær 80 år gammel. De bestemte etter reisen å gifte seg og sette opp
gjensidig testamente, - mest for å unngå arvestrid.
Den 4. November 1912 gifter de seg i Lurøy kirke.
Nå hadde han en rolig tid i Pollan og kunne nyte sin alderdom. I
1914 ble imidlertid «Maja» syk og hun døde allerede den 28. desember
samme år.
Steen «mistet da fotfestet» (iflg. Gudrun
Vik), bestemte at alt av eiendeler skulle auksjoneres bort. Stedattera
Hanna, som hadde vært åndssvak fra barnsben av, ble sendt til Tokerud åndsvakehjem
og selv reiste han kort tid etter til Oslo hvor han tok inn på et pensjonat
for «eldre herrer». I mange år etter gikk det frasagn om denne meget
store auksjonen i Pollan.
Conrad Julius Steen døde knapt 5 år senere
i vår hovedstad.
Etterord.
Etter initiativ fra frk. Kirsten Dundas i 1910, ble det startet innsamling
av midler til oppret-ting av et hjem for «gamle fattige» i Lurøy. Samme
året ble Lurøy gamlehjemsforening stiftet og denne forening
hadde som eneste mål å samle inn penger til formålet. Det gikk trådt
de første år, men på et møte den 11. Februar i 1919 ble de forbausede
kvinner gitt denne beskjed fra ordfører Dundas : «Avdøde lensmann Steen
hadde testamentert et større beløp til opp-rettelse av gamlehjem». Det
viste seg senere at dette beløpet var på hele kr 44.281,57, - en uhyrlig
sum i de dager. For å legge press på initiativtakerne, hadde han
imidlertid knyttet til
gaven den betingelse at hvis hjemmet ikke var
satt i drift innen 5 år, skulle gaven i sin helhet tilfalle et annet
veldedig formål. Styret klarte å realisere sine planer innen fristen og
det første gamlehjemmet i kommunen ble satt i drift 1. Januar 1923 på Røsøy.
Eiendommen ble kjøpt for kr 25.000,- og skulle komme til å huse eldre
mennesker fra denne og andre kommuner helt frem til 1954. Uten den
testamenterte gaven fra lensmann Steen er det vel tvilsomt om et slikt
tilbud til våre eldre kunne ha blitt realisert allerede i 20-årene. I så
måte var Lurøy meget tidlig ute med å etablere et tilbud til sine eldre.
Kilder:
Lensregnskapene for Helgeland
Kirkebøker for Lurøy
Skifteprotokoller
Fogderegnskapene
Pantebok for Lurøy
Matrikler
Folketellinger 1701, 1801, 1865, 1875, 1900
Møteprotokoller for formannskap og representantskap i Lurøy
Norsk historisk leksikon (Cappelen)
Olav Nordstoga : Lensmenn i 800
år
Litt om eldreomsorgen i Lurøy av Kåre Roland
Storsildfisket i Lovund av Kåre
Roland
Lensmannens branntakstasjonsprotokoll for Lurøy
|
