HAVET - ARBEIDSPLASS OG FERDSELSÅRE 
Da årer og seil var eneste fremkomstmiddel av Rune Bang 

Innledning
Helt fra det øyeblikk de første mennesker slo seg ned på den isfrie kyststripe, har havet gitt mat i skrotten og utsikter for morgendagen. Kystens folk har måtte lære seg å leve med et livsgrunnlag som ofte har vært like omskiftelig som vær og vind. Havet, det har vært og er menneskenes venn og fiende. Det blir den rike matbua, men alt for ofte også den store kirkegården. 

For Nord-Norge har havet fra uminnelige tider vært den uuttømmelige rikdomskilden. Det har også vært alfarveien som knyttet landsdelen sammen og gav vår befolkning den nødvendige forbindelse utad. Den første tiden var det skinnbåter, senere trebåter i mange størrelser. Fremdriften ble besørget av årer eller seil gjennom det meste av historien, - senere av motor. 

I flere hundre år var nordlandsbåten og liknende båttyper praktisk talt det eneste fremkomstmiddelet i Nord-Norge og den var også en nødvendighet under fisket, - det være seg forskjellige ærend hjemme eller ved deltakelse på sesongfiskeriene. Båttypen var enerådende og fantes i flere størrelser, hvorav fembøringen var den største. Nordlandsbåten var både arbeidsredskap og fremkomstmiddel for kystens folk og den oppvoksende slekt var fortrolig med båten og havet alt fra ung alder. 

Båten er i bokstavelig forstand, årsaken til liv og til død, skrev Guttorm Gjessing i sin bok om fangstfolk her nord. Først og fremst er det havet som gav livsopphold for de fleste. Det var sjøen som var ”landeveien”, og derfor ble havet og båten den første forutsetning for utnytting av jorda.  

Båten er gammel som det bærende og byggende element i Nord-norsk erveerv, gammel som mennesket selv.  I Nord-Norge finnes det en liten gård med en jordlapp overalt der det er en vik stor nok til at en kan dra opp en nordlandsfæring! 

Bosettingen her, som for det meste av landets langstrakte kyststripe, - har fra de eldste tider vært naturlig knyttet til havet og de områder som grenser opp til dette. De rike ressurser som der fantes i form av sel, hval, fisk, egg og dun, m.m., ofte i kort avstand fra lett dyrkbare områder i strandsonen, gav gode vilkår for bosetting. Fisk var å finne på de fleste matbord i de fleste av ukedagene, selv om en forsøkte å variere kosten best mulig. Når det var knapphet på for til de få dyra, kunne familien spe på med løyping, - en "rett" tillaget av tang/tare og fiskeavfall. 

På denne tiden var mye av arbeidsoppgavene og aktivitetene sterkt tilknyttet havet, enten det var fiske, tang og tare- henting, eggsanking, fuglefangst, handleturer, transport fra utslåtter, kirketur, besøk m.m., og båten ble en helt nødvendig del av hverdag og fest.                                                                               

Alle hadde et nært forhold til båten og havet, og levde et liv i nær kontakt med det våte element som skaffet dem livsoppholdet. På denne tiden fantes det dessuten omtrent ikke veier. De som måtte finnes var heller korte og uten betydning i denne sammenheng, og var helst beregnet på transport fra bosettingsområder og ut til støa eller naustet i fjæra. 

Når så mye tid av årets dager skulle tilbringes i båten, under til dels meget skiftende forhold, er det ikke rart at det noen ganger skjedde ulykker i tilknytning til oppholdet på havet.

Disse ulykker kom og rammet de fleste familier en eller flere ganger, og de ble en "del" av det å vokse opp i et verutsatt kystsamfunn.  

Båttyper og bruken av disse. 
Iver Anker Heltzen sier i sin beskrivelse av Træna fra 1823, følgende om utøvelsen av fiskeri her:  

Paa deres smaae Baade vove de sig ud paa Havets Dyb, sjelden mer end 2 Mand paa hver Baad, men almindelig 2de Baad i Selskab, ikke sjelden maae en Pige være den anden, hvilken ved at andove – det er aa holde Baaden ved en sagte Roen, paa det Sted Fiskegrunden er, at ikke strømmen drive den bort  -  hjelper Manden, der udkaster sit Snøre og sjelden uden riige Frugter vender tilbake til sit hjem. Saaledes kan de ofte sidde den heele Dag og først sildig om Aftnen komme tilbage, kjempende for Hustrue og Børn i det mest ublide Vejer. 

Sognepresten Faye sier i sin beretning for Lurøy et tiår senere (1836): 

1) Fembøringer og sexroringer er ” … den vanligste båttypen brukt i Lofoten, til større varers transport og til reisebåt, da den Reisende sidder i Bagskotten, som ofte i saa henseende er forsynet med Huus over og ere de største almindelige Baade, thi ret gives enkelte større der kaldes Syvroringer, Garnbaade m.m.”  

Til en sexroring benyttes et mannskap bestående av 5 mann, skjønt en kan også hjelpe seg med færre, - dog minimum 3.  ”Ere disse (3) paapasselige og duelige Folk, skal der meget til at tage Skade af Kastevinde.”  Presten mente at hvis dette var dyktige folk, ville de ikke ha problemer med å manøvrere båten tilfredsstillende, selv i litt dårlig vær.  

2) Åttringer, et navn som kommer av at båten håndteres med 8 årer, har foruten skott, 5 rum, hvorav den bemannes med 4 mann. Denne båttypen ble brukt i sammenheng med fiskeriene og ellers for øvrig som reisebåt for mindre reiser, og dens bruk har i det store og hele sammenfallende bruksområder med foregående båt. 

3) Sexring eller trerømming har tre rom og brukes til fiskeriene ute i havskjærene i heimeområdet, hvor en fisker med håndsmøre og eller brukt til kortere reiser innen nærområdet, handelsmannen, kirketurer m.m. 

4) Færinger, er båt med to rom, ofte med et Hundrom på midten hvor en sedvanlig kaster den fisk en får på havet slik at den ikke ligger i veien. ”Disse Baade benyttes fornemlig til Daglig Brug hjemme til de korte Fisketurer ved selve Hjemstedet, til Communikation mellom Nabogaarde m.m. 

Fembøringen ble brukt som garnbåt den tid man brukte smågarn. Disse garn kunne ha mindre maskevidde enn storgarn. Seksroringen hadde 6 rors rom og et syvende fremme ved slaget. Dette rommet kaltes ”kjempen” og her satt andøvsmannen. Denne båttypen hadde i tillegg et rom like bak masten hvor ballasten var plassert, et rom som kaltes ”hundrommet”.  

Seksroringen hadde 6 manns besetning og undertiden 7 mann, en ”påsitter”.  Seksroringen var i de fleste tilfeller en ypperlig seiler, som kunne få opp til 12 mils fart. 

Fembøringen ble avskaffet som fisker- og føringsbåt her på Helgeland allerede i 1860-årene. Etter den tid var det omtrent umulig å oppdrive en fembøring, som fra nå av var denne båttypen blitt en museumsgjenstand. 

Hovedregelen er derfor følgende: at det er antall rom og årepar, som angir båtens størrelse og båttype. 

Hvilke typer båter var det som var i bruk?
Med utgangspunkt i det skiftemateriellet en har gjennomgått for de tre bygdene på fastlandet og skiftemateriellet for samfunnet Lovund, har en kommet frem til følgende konklusjon:

Nordbygda

Kvina, som var en gård, er nevnt båter i to skifter i siste del av 1700-tallet:

1)       en åttring, en seksring og to færinger

2)       to åttringer og to færinger 

Nedre Kongsvik, en gård, er i to skifteforretninger nevnt følgende for 1770 - 1806:

1)       en gammel Seksring

2)       tre gamle Seksringer 

Øvre Kongsvik, bestående av fire gårder, er nevnt i årene 1750 – 1810:

1)       en gammel åttring

2)       en seksring og en færing

3)       en færing

4)       en færing  

5)       to seksringer og en færing 

Tonnes, bestående av to gårder, nevnes for årene 1750 – 1800:

1)       en seksring

2)       en seksring

3)       to seksringer og en færing   

4)       en gammel Seksring 

Sum: 4 åttringer, 13 seksringer og 9 færinger


Lovund

1700-tallet

1)       en åttring, en gml. Seksring

2)       en åttring, en seksring, og en gml. Færing

3)       to seksringer, en gml. Færing

4)       en åttring og en færing  

5)       to åttringer, en gml. Færing og en trerømmingsbåt

6)       to seksringer og en færing

7)       en åttring, en gml. fembøring og en gml. Færing

8)       en seksring         

9)       en åttring og to seksringer hvorav en var gammel

10)   åttring og en treromsbåt             

1800-tallet

1) en seksroring, en seksring og en færing   2)

SUM: 1 fembøring, 1 seksroring, 8 åttringer, 8 seksringer, 6 færinger og 2 trerømminger 

Ytre Kvarøy

1700-tallet

1)       2 åttringer og 2 seksringer      

2)       1 gml. Fembøring, 1 seksring og 1 færing

3)       1 fembøring, 4 åttringer, 2 seksringer og 1 færing

4)       1 seksring, og 1 færing 

Årnes

1700-tallet

1)       2 seksringer og 1 færing

2)       1 seksring og 1 færing

3)       to seksringer og 1 færing

4)       en færing

5)       en seksring og 2 færinger 

Måvær

1)              en gammel åttring og 1 færing 

Aspneset

1)       to seksringer og en færing

2)       1 gml. Seksring og 1 færing

3)       1færingsbåt

4)       en seksringsbåt 

SUM: 2 fembøring (hvorav en gml.), 6 åttringer, 16 seksringer og 13 færinger.

En kort oppsummering
Fastlandsgårdene hadde i hovedsak seksringer og færinger, kun et fåtall åttringer er nevnt  (Forholdet 3 – 1) 

Lovund har en større andel av åttringer, idet her er nevnt like mange åttringer som seksringer. I tillegg er nevnt en fembøring og en seksroring – de største båttypene.

Det var vanlig at de fleste også hadde en færing. 

Det var bedre havneforhold i Lovund, samt at de måtte drifte på mer utsatt havstykker enn innlandsfolket. Kanskje dette var noe av årsaken til jevnt over større båttyper?   

Konklusjonen for de fire gårdene Ytre Kvarøy, Måvær, Årnes og Aspenes er at det finnes fra 1700-tallet 14 skifter og som benevner 41 båter. Disse var 2 fembøringer, 6 åttringer, 16 seksringer og 13 færinger.  Fortsatt er det overvekt av seksringer innen disse deler av kommunen. 

Sum for alle båtene som er nevnt i dette skiftene, er hele 89 båter  totalt. De fordelte seg med følgende størrelser: 

            3 fembøringer (hvorav 2 gamle), en seksroring, 18 åttringer, 37 seksringer,

            2 trerømminger og 28 færinger. 

Forannevnte kan gi en pekepinn på bildet av hvilke båttyper som fantes rundt om på gårdene innen Lurøy kommunen i siste del av 1700-tallet, en konkludering som burde kunne være bra representativ for sammensetningen av båtholdet.  Riktig nok er mange av skiftene etter eldre mennesker som i noen grad har avviklet sin aktive arbeidsdag på havet, med det er også mange skifer fra personer som er gått bort i sin beste alder.  Det skulle derfor være en brukbar antydning av gjennomsnittet på båtstrukturen innen kommunen.   

Båttyper nevnt i skiftematerialet fra 14 skifter omhandlende 16 gårdsbruk i Lurøy med totalt 89 båter, perioden 1700 – 1820:

 Det er vel av denne tabell liten tvil om at den dominerende båttypen i denne tiden, var seksringen. De fleste heimer hadde i tillegg en færing til bruk i nærområdet.

Hva så med 1800-tallet?
Lensmann Andreas Bye på Ytre Kvarøy tok opp et Lofotmanntall over deltakelsen i Lofoten for årene 1851-1855, og her er en oversikt på båttyper som da ble brukt under fisket.

Vi ser at det var mest seksroringer som da var i bruk i Lofoten, en båttype som helt var enerådende fra Lurøy. Det var i tillegg et fåtall halvfemterømminger og trerømminger, og de var i forholdet 1/5.  Det har skjedd en endring siden slutten av 1700-tallet, ved at det den gang var seksringer som var i flertall.  Nå dominerte, var langt de fleste av typen seksroringen, en betydelig større båt med 5 eller 6 mann om bord.

Mannskapets plassering ombord, roller og ansvar
 

Mannskapets plassering under seilas var nøye fastlagt. Dette var nødvendig for at høvedsmannens ordrer skulle kunne etterkommes hurtig og effektivt.  

Høvedsmannen oppholdt seg alltid i båtens bakerste rom, etterrommet, mens halskaren hadde plass i båtens forreste rom, skottrommet. Treroringene hadde i tillegg en mann i det midterste rommet, mens firroringene foruten høvedsmann og halskar, hadde framromsmann og bakromsmann på hver side av masta. Åttringene hadde i tillegg en mann i baksegla, midtromsmannen, mens på fembøringene kunne midtromsmannen også være i rommet foran masta, framsegla. 

Mannskapets gjøremål var fastlagt ved at høvedsmannen var båtens øverskommanderende og hadde i tillegg som hovedoppgave å styre båten. Videre skulle han passe skautet og draget, og kunne også hjelpe bakromsmannen med brasene og rakketrossa. 

Bakromsmannens oppgaver var å passe brasene og rakketrossa og i tillegg være til hjelp for høvedsmannen med skautet og draget. 

Halskaren var nestkommanderende om bord i båten og hadde sin faste plass i skottrommet. Hans hovedoppgave var å holde utkikk, og han var ansvarlig for at høvedsmannen i god tid fikk beskjed om rosser, farlige bølger, brott, andre båter osv. Han hadde også ansvar for å sette klør når vinden ble for sterk. 

Framromsmannen oppholdt seg i framrommet eller også i skottrommet sammen med halskaren. Han hjalp halskaren med boglina, penta og seglstikka og hadde også ei åre ute for å ro båten rundt hvis det ble problem under vending. Han hjalp også til når det skulle settes klør. 

Vanligvis var eier av båten høvedsmann, men det kunne også være høvedsmenn som leide båt og selv hyrte mannskapet ombord. 

Mange var de som kappseilte med Draugen og til slutt fant en våt grav der ute mellom brottene.

Båter av forskjellig type og størrelse var praktisk talt det eneste fremkomstmiddelet i Nord-Norge i generasjon etter generasjon. I tillegg levde de aller fleste av havet. Og så var det naturen. Lite kunne vi gjøre noe med at landsdelen ligger oppunder nordpolen, hvor vind og vær skifter fra vondt til verre på minuttet.   

Nordlendingenes sjømannskap ble berømmet av mange, som man ofte finner å grense mot det dumdristige. Et tegn på god sjømannskap er også å ha den nødvendige respekt for naturens velde. 

Deltakelse fra Lurøy i Lofotfisket perioden 1860 – 1905: 

Garnbåter deltok i et antall av 50 båter i året 1860, bemannet med 161 fiskere som hadde i gjennomsnitt vel 10 garn pr. båt.

Linebåter deltok i et antall av 16 og om bord var det et mannskap på 64 personer.

Båter utrustet for juksafisket deltok i et antall av 42 og om bord var et mannskap på 95 personer.  Totalt deltok altså 88 båter med et mannskap på 320 fiskere, hvilket tilsier at noen båter deltok i flere av fangstgruppene.   

Året etter deltok det 387 fiskere fra Lurøy under dette tradisjonelle Lofotfisket. 

Det ble en viss nedgang i antall deltakere fra kommunen i årene 1862 – 1878, med det laveste antall fiskere i 1869, for så med et økende tallet på fiskere i 1880-årene.  Høyeste antall var 363 i året 1883.  

For årene 1890 – 1905 deltok et antall fiskere fra kommunen på mellom 250 – 305, med det høyeste antall i året 1896 med 373 fiskere. De fleste av disse fiskerne virket fra Storvågen, Ure, Mortsund og Nusfjord, med flest fra Storvågen. I den påfølgende tiden har det vært minkende deltakelse.

Ved år 1900 var kommunens folketall 2200 innbyggere, hvorav dette skulle kunne antas å bestå av ca. halvdelen menn og kvinner nokså likt fordelt. Dersom vi trekker fra de under 15 år og over 60 år, vil disse aldersgrupper representere ca. 45 % av det totale folketall.  Personer som da blir igjen i denne aldersgruppe, blir da 1200 personer, og vi skulle da ha en ha en mannlig befolkning tilgjengelig for fiske i Lofoten på knapt 600 personer. Da deltok det fra Lurøy ca. 60 % av mannfolk i aldersgruppen 15 – 60 år i tiden rundt år 1900, hvilket må sies å være bra.   

En vesentlig del av de fiskere som ikke deltok i Lofoten, var imidlertid aktive på havet i heimkommunen. Utøvelsen av fisket hadde derfor en deltakelse opp mot 1000 personer med stort og smått. 

Drukninger i Lurøy
Folkelivsforskeren Eilert Sundt berømmer nordlendingenes sjømannskap, som han ofte finner på grensen til det dumdristige. Det å leve i pakt med naturkreftenes skiftende lune på denne tiden betydde dessverre ikke sjelden ulykker på havet, - med påfølgende dramatisk høye drukningstall.  I sin konklusjon som ble trykket i "Folkevennen" i 1860-årene, fremgår det bl.a.: ".. For mandfolk over 10 års alderen ligger der altsaa i Tromsø stift (Nord- og Sør Hålogaland) den skjebne for at 1 af 4 finde sin død i bølgerne." 

Middeltallet for druknede i årene 1846- 1855 var for landet totalt ca. 700 druknede i året, hvorav ca. 220 forulykket i Nord-Norge. Dersom dette settes i sammenheng med de enkelte distrikters folketall, var sjansen for å omkomme på havet 3 ganger så stor i Nord-Norge som for resten av kysten sørover til Rogaland. 

Ved hjelp av de tilgjengelige notater i våre kirkebøker kan følgende tabelloppstilling belyse forholdene i Lurøy i denne perioden, - oppsatt i et 10-års perspektiv:   

Hele 83 av disse personene var ektefolk eller gifte lurøyfjæringer. De utgjør rundt 40 % av alle druknede, nokså likt fordelt på begge kjønn. De var altså nødvendige forsørgere, fedre eller mødre i en fiskarheim, - ofte med en stor barneflokk hjemme. 

Hvilken belastning måtte ikke dette være på alle måter. Ingen kunne føle seg trygg på om eller når det var deres tur, - og mang en hustru har nok stått speidende utover havet ovenfor støa etter "karfolket". Dessverre alt for ofte forgjeves.

Når de mange hundre fiskerne fra Lurøy dro på de store sesong- fiskeriene, helst til Lofoten, viste alle at det omtrent alltid var noen som ikke kom igjen, - de "blev" på havet. 

DRUKNINGER I PERIODEN 1825-1902 FORDELT PÅ MÅNEDER  I ÅRET  

Av de tilgjengelige notater i kirkebøkene for perioden 1825 - 1902 fremgår det at minst 40 druknet på veg til/fra Lofotfisket. Dette tilsier at minst hver 4de drukningsulykke skjedde i forbindelse med det årlige Lofotfisket i månedene januar, februar, mars og april.

Av de druknede er det for de fleste oppgitt personens alder, - og dersom vi fordeler disse på grupper kan vi sette opp følgende oversikt for perioden 1825 - 1902:  

Tilfeller/årsaker
Kan vi så trekke noen videre konklusjoner ut av disse tall? Når foregikk ulykkene og hvor skjedde de? Druknet de fleste under hjemmefiske, eller var det største antallet å finne under sesongfisket i Lofoten?  

Dersom vi tar for oss antall tilfeller som ligger til grunn for de 185 drukningsulykkene, viser det seg at tallet er 94. Altså "tar" hver ulykke i gjennomsnitt to personer.  

En nærmere analyse av disse tilfeller gir denne oppstilling: 

Kun 2 av de som var med i disse tilfellene overlevde! Begge disse overlevende menn berget seg i året 1899, og ulykkene skjedde nært deres hjem. 

Prestens merknader til alle disse dødsfall gir videre beskjed om at ca. 40 av de 185 druknede var alene i båten da ulykken inntraff og bare 2 av de omkomne forulykket under bading, - en mann og en gutt. I 3 tilfeller var det ektepar som omkom, 4 tilfeller var far/ sønn og 9 tilfeller med hele 20 personer var søsken, - da mest brødre. 

Fra prestens kirkebok tar vi med disse merknader: 

"Alle druknet på Sjona, da en heftig storm overfalt dem i en Trerømmingsbåt (17. jan. 1871)".

"De omkom alle tre da listerbåten deres kullseilte ved Aas om aftenen (1. jan. 1878)".

"Begge druknet på hjemreise fra Bjørnsmarked (2. juli 1879)".

"Omkom på havna i Myken under forsøk på å berge storbåten (4.febr.1884)

"Begge ble borte under fiske ved et plutselig uvær (21. mars 1885)".

"Båtlaget kullseilte på Vestfjorden (16. jan. 1889)".

"De var to i en færingsbåt da en rokkuling kastet båten om (14. nov. 1899)".

Disse kirkeboknoteringer, er et representativt utvalg av alle disse merknadsrubrikker i våre kirkebøker for denne perioden, og skulle tale sitt tydelige språk om noen årsakssammenhenger. 

En nærmere undersøkelse av perioden 1863 - 1879 når det gjelder alle dødsfall inklusive drukninger, viser at det døde 228 menn/gutter og 236 kvinner/jenter i løpet av disse 17 årene. I den samme perioden druknet 31 menn/gutter og 5 kvinner/jenter, - totalt 36 personer. Dødsfall forårsaket av drukning utgjør her altså hvert 12,5 dødsfall eller knapt 8 % av alle dødsfall i Lurøy. Hvis vi derimot bare ser på "karfolket", skyldes mellom hvert 7 - 8 dødsfall her drukning. Ser vi bare på dødsfall etter fylte 10 år, vil situasjonen bli enda mer dramatisk for mannfolkene, - selv om situasjonen i Lurøy ikke synes å ha vært så dramatisk som Sundts antagelser på hvert 4 dødsfall. 

Når det gjelder kvinnene i kommunen, viser gjennomgangen av de samme år at det var langt større sjanse for dødsfall  "på barselseng" enn drukning ute på havet. 

Halvparten av alle drukninger skjedde i denne perioden i tilknytning til fiske, - det være seg under reise til/fra eller under selve utøvelsen av fangsten. Fordelingen her mellom "hjemmefiske" og "Lofotfiske" viser imidlertid at det druknet like mange hjemme i nærområdet som under de store fiskeriene. Det synes som de var mindre utrustet, dårligere forberedt eller tok flere sjanser i sin utøvelse hjemme, enn hva som var tilfelle når de skulle reise langt og oppholde seg borte i flere måneder. 

Ulykkene var langt færre i Lofoten, men når det først slo til omfattet disse ulykkene oftere et større antall personer. 

Dersom en skal trekke frem det "verste" året i denne sammenheng, vil våren 1837 under Lofotfisket komme i forreste rekke.  I løpet av to dager denne våren 1837, ble det revet bort hele 19 arbeidssomme forsørgere i kommunen, et smertelig tap for alle de familier som ble rammet på denne tragiske måten.   

Embetsverkets merknader
Vi har kun få uttalelser fra embetsverket i Lurøy når det gjelder utdypende forhold i tilknytning til drukning.  Imidlertid skriver Sognepresten i Nesna følgende: 

"Jeg må dog bemerke, at ligegyldighed og skjødesløshed under seilads ingenlunde er almindelig i Næsne, men kun forekommer undtagelsesvis.

... Med hensyn til ballast viser man derimod nogen ligegyldighed, og vil nødig have det besvær at samle den længre borte, når fjæren tæt ved båden er så vel renset for sten, som man udtrykker sig".              

Da presten kommenterte dette med viktigheten av ballast i båten, fikk han bl.a. dette svar :"... præsten skulde være med i Lofoten, der er vi næsten altid nødte til at seile uden ballast".  

Han anfører videre: "... jeg er tilbøielig til at antage, at man anse det for en skam at ro, hvor "seilet kan gjøre det", selv der, hvor seiladsen er farlig, eller tidsspillende, som ved slagingen, og hvor årerne vel besværligere, men dog sikrere vilde føre til målet". 

E. Sundt bemerker i sin artikkelserie Havet og hans undersøkelser, at "I Vefsen og Ranen, de fjorddistrikter i Nordlandene, hvor hine bådebyggerier især florere, sees det af beretningerne, at bønderne sædvanlig have gode, stærke både. Når de have slidt ud deres bedste styrke, en 5 års tid, sælge de dem til fiskere ude på øerne eller længre nord. Jeg behøver da ikke at gå længre end til Rødø for at høre den bemerkning, at folk her ofte må fare i dårlige både". 

Han anmerker senere at nordlendingen vet hvordan båten skal være for å være god. Imidlertid synes ikke alle å ha råd til å kjøpe en god båt og holde den i god stand. Sundt berømmer videre disse kystens folk deres dyktighet på havet, og viser til at det gjennom året tross alt må være "tusinder og atter tusinder af båtfarter. Det er en sand triumf for disse almuers sømandskab", - når ulykkestallene ikke er høyere. Alt må likevel gjøres for å redusere tallene og de menneskelige tragedier de forårsaker. 

Vår egen distriktslege Glatved har anført i sin medisinal- beretning for året 1899:  "Ikke mindre enn 11 Dødsfald skyldes drukning, det var særlig de voldsomme, pludselige nordenvinde ifjor høst, der forårsagede så mange ulykker på sjøen. De fleste af disse kunde vistnok været undgåede om folk var lidt mere forsigtige, men der hersker en næsten utrolig ligegyldighed for de simpleste forsigtighedsregler, f.ex. at tage lidt ballast i båden før man legger ud på en måske milelang fjord, forsømmer ofte, hvis der ikke er udsigt til at kunde bruge seilet". 

Presten eller vår distriktsleges sjømannskap var kanskje ikke den beste, men de mente at en del av ulykkene på havet skyldes likegyldighet og i noen tilfeller dårlige\mangelfulle båter.

De kunne altså i noen grad vært unngått dersom alle forhold var tatt i betraktning. 

Overlevelsesevne
Distriktslege Glatved beskriver spesielt et forlis i Rødøy høsten 1864, og han tar her for seg den utrolige overlevelsesevne noen viser i gitte situasjoner. I dette tilfelle hvor den forulykkede tross alt overlevde, gis det et sterkt bilde av strabaser og prøvelser som denne fiskeren måtte gjennom for å overleve sitt forlis vinterstid.  De fleste bukket imidlertid under i kampen, og forulykket.  

            "I de første dage af November 1864 kuldseilede en 49 aarig Gaardbruger af Rødø, efter 1/2 dags Ophold paa Baadhvælvet, under hvilken Tid det øvrige Mandskab efterhaanden bortskylledes af Bølgerne, drev han i land paa et lidet Skjær, der ved Flodtid tildels overskylledes af Søen. Han fik reddet Seilet ifra Baaden. Her tilbragte han fem Døgn i Landvindsrok og 5 Graders Kulde. I denne Tid havde han ikke Andet at nyde end Isstykker, der satte sig paa hans Klæder. Tilsidst lykkedes det ham af de oprevne Rester af Baaden at sætte sammen en liden Flaade, paa hvilken han tilsidst drev iland paa en beboet Ø. Herfra reiste han saa ned til mig, hvilken reise medtog 2 Dage. Ved Ankomsten saaes den forreste Del af Fødderne og lidt af Hælene at være bortfrossen, men Fodleddet ubeskadiget. Han havde ellers paadraget sig en liden Bronchit, der helbredes inden faa Dage. Den forreste Del af Fødderne til Fotrodsbenerne afstødtes efterhaanden, ligesaa et overfladisk Stykke af begge Hælben. Efter 9 Maaneders Forløb vare saarene tilhælede. Han gaar noksaa godt med Krykke og Stok, men haaber snart at kunde hjælpe sig med Stok alene".

Distriktslegen tok dette med i sin medisinalberetning for å vise "hvor meget et Menneske under visse Omstændigheder kan udholde"!  Fiskere var herdet gjennom en livslang kamp for tilværelsen på havet under sterkt skiftende forhold.  

Svømmedyktighet
Eilert Sundt fant i sine undersøkelser ingen spor her nord som dokumenterte "at badning og svømming er øvet i disse egne". En prest på Helgeland sier "at han i sit præstegjeld ikke kjender en eneste indfødt almuesmand, som kan svømme. Børnerne badet sig i søen for fornøielse; men dette er gået af brug blandt de voxne, som det lader til, af frygt for forkjølelse".  Det er av forannevnte, tydelig at det var kun de færreste som behersket svømmekunsten av fiskerne i Nord-Norge.  I de fleste tilfeller hadde de vel i et kaldt vinterhav likevel små muligheter for livberging tross alt. 

Konklusjon
Prestenes anmerkninger og disse utfyllende kommentarer fra andre som leger, samfunnsviter Sundt m.fl. gir noen svar på hvorfor alle disse ulykker inntraff til stadighet langs hele vår kyst, - og da i særdeleshet her nord. Tilfellene og årsakene er naturlig nok forskjellige, - og alt kan på ingen måte forklares av uvær, kastevind og "fallvær, eller manglende ballast i båtene. Noe var nok også dumdristighet, ja noen ganger kanskje også sviktende sjø- mannskap spesielt blant unge sjøfarende. Den mest utsatte gruppen var som vi ser menn i alderen 15 - 30 år og som utgjorde 50 % av alle drukninger blant kommunens innbyggere. Deretter kom menn mellom 31 - 45 år. Det var altså menn i arbeidsfør alder som var mest utsatt, - og dette er jo også sannsynlig all den stund de både i antall og i tid dominerte på havet gjennom hele året. Under fiske omkom halvparten i forbindelse med de store sesongfiskeriene. Heller få av ulykkene skjedde under selve fisket. Det var under reise til og fra at de fleste forlis skjedde. 

Når det gjelder "småreiser" lokalt eller regionalt, viser denne oversikten at de fleste forlis på hjemtur. Det kan se ut som ønsket om å komme seg hjem fortest mulig gjorde at de tok større sjanser. Sundt sier at folk ".. derfor dels tager ud i betænkeligt veir, dels vedbliver at føre seil udover aftenen og ind i mørke natten". På denne tiden var det ikke noe utbygd fyrlyktsystem, og seiling i mørke var et klart sjansespill. Kanskje var de reisende også ukjent i området.                                                                

Ulykkene toppet seg også til visse tider av året. Spesielt viser månedene desember, januar, februar og mars høye ulykkes- tall. I desember ble det foretatt mange småreiser til handelsmennene for årsoppgjør og julehandel, - kanskje også besøksturer til slekt og venner. Den høye ulykkesfrekvensen under fisket i årets første måneder, er jo i tiden for de store torskefiskeriene. En forsterkende årsak til alle forlisene i denne årstiden var naturlig nok mørketid, vintertid med lave temperaturer og det ofte stormfulle været. 

Men som Eilert Sundt sier, så er tross alt de forannevnte tilfeller "få" målt opp mot hvor mange mennesker og hvor mye tid den enkelte på denne tiden tilbrakte på havet, og hvor mange kilometer eller mil de årlig skulle ferdes i båt.    

Selv om de brukte alle mulige tegn i naturen i et forsøk på å forutsi været, vet alle som har bodd og levd på kysten hvor fort det kan slå om. Godvær kan uten noe forutgående varsel avløses av ufyselig styggevær i løpet av få timer. De reisende skulle mestre alle typer værforhold, enten de var på fiske, på handelstur eller i kirkeferd. Noen ærend måtte gjøres der og da og kunne vanskelig utsettes over noen tid.  Sundt bemerker i sine rapporter at noen av ulykkene kunne vært unngått hvis mannskapene hadde vært svømmedyktige. Han ivret derfor for svømmeopplæring i bladet "Folkevennen", hvor han var redaktør. Klimatiske forhold her nord gjorde imidlertid slik opplæring vanskelig. Ideen med utstasjonerte redningsbåter ble også tatt opp og i noen grad prøvd men opprettelsen av en sjøredningstjeneste fikk vi ikke før "Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning" ble stiftet i 1891.

Det ble også vanligere å vurdere behovet for bedre og sikrere båter i siste del av 1800-tallet. 

"Havet gir og havet tar", sa de gamle. Slik hadde det alltid vært for de mennesker som hadde tilhold langs vår kyststripe.  

Moderne båter med en utrustning som gir informasjon om det meste, en god værvarsling, redningsutstyr, sambandsmidler, redningssentraler og redningsskøyter, nøyaktige sjøkart m.m.

har gjort havet til en langt sikrere arbeidsplass og ferdsels- vei, hvor et stort antall mennesker i dag kan ferdes trygt. Få kan vel i dag tenke seg de forhold våre tidlige fisker-bønder levde og virket under. Kanskje kan denne artikkel og de forhold den belyser, sette tingene litt i perspektiv. De mange bautaer som langs vår kyst er reist til minne om alle dem som forulykkede på havet, er trauste vitnesbyrd over en kyst- befolkning som trosset alle farer i kampen for å livberge seg og sine ute ved havet.    

Uttalelser fra eldre folk om bruken av båten i ”gamle” dager

”… Ja, e bynte vel ganske tidleg. E va vel ikkje meur enn.. 4-5 år første gongen e va med faderen når vi sett line …Då va det eg til å ro lite grann …”. Han far trengte noen til å ro båten mens han satte lina. Forventningene om jevn innsats var nok neppe tilstede fra den foresatte, heller var det at gutten skulle vennes til arbeide, følge faren og lære hans arbeid og ferdigheter. 

Etter konfirmasjonen stiltes andre krav til forsørging og deltakelse i arbeidslivet. Normen var nå å kunne forsørge seg sjøl og en ble betraktet som voksen arbeidsfør kar. 

Heltzen skriver i 1834:”Dette almindelig, meget gudede, Fiskerie i Nordland, er saa meget agtet, at en Karl ei kan ansees som en fulldkommen Søemand, naar han ei haver været i Lofoten nogle aar”.  

De som bodde og virket i slike kystfarvann hadde en livslang læring i å bruke båt, enten fremkomstmiddelet var årer eller seil, og de hadde en betydelig kunnskap om fiskeplasser, dybdeforhold, tidevannsstrøm, om de skulle være der ved fallende sjø o.s.v. 

Deres oppvoksende håpefulle, spesielt guttene, ble tidlig tatt i skole for å oppnå den nødvendige kompetanse og kunnskap om alle disse forhold, slik at de i best mulig grad skulle bli herre over egen situasjon, bli selvforsynt.  Vi ser at også unge jenter i familien, noen ganger måtte ta sin tørn ved årene.  De skulle sammen med mora sørge for fisk til middag når faren og de største guttene var i Lofoten og noen ganger kanskje helt på Finmarkskysten, og var fraværende fra heimen gjennom mange vintermåneder. 

Ungdommene langs vår langstrakte kyst, bar ofte på en felles drøm, - å oppnå det å være høvedsmann på egen båt (åttring). Høvedsmenn i de enkelte samfunn ble et mønsterbilde for den voksne ungdommen. 

Det var ærefult å dra til Lofoten og de som dro kunne heve seg over de som måtte være igjen heime og se ned på dem: ”Eg fær no tel Lofoten, og du Anton må være igjen og hæng i kjærringræva”., kunne være ord som ble sakt. 

Kåre Kvitvær var med sin far på fiske ute i Træna alt fra han var i 13-14 årene. Der bodde på et naustloft sammen med flere andre fiskere. Roturen fra Kvitvær til Træna tok 5-6 timer. De hadde med seg alt de trengte for oppholdet. Allerede første kvelden satte de to sildgarn. Allerede kl 01.00 sto de opp, det var alt litt lyst da en var kommet ut i april og vi var avhengig av agnsild. Deretter rodde vi vest om Lurøygrunnen og satte line. De drev fiske der i en uke.

Johan Hågensen forteller at han var med sin far helt nede vad Tomma, noe som krevde en rotur på 8 nautiske mil. Fangsten, om han skulle selge noe eller bytte det i varer de trengte, krevde anløp av handelsstedet i Lurøysjøen. Resultat, nye 8 nautiske mil å ro og så skulle en jo også heim igjen.  

Flere av barna måtte bruke færingen og ro til skolen. Dette sier både Kato Slotterøy, Manda Johansen Johan Hågensen m.fl, og de tok til med å ro til og fra skolen alt i 8-årsalderen. De var da ofte flere i båten. ”Jeg var stor pike da jeg begynte på skolen, og måtte klare roinga… uttaler Manda. Familiens barn på Slettholmen i Solvær, 7 i tallet, måtte til Sleneset for å gå på skole. Dit rodde de alle skoledagene og returnerte senere til hjemmet på Slettholmen. 

Ofte var de krav om bruk av båten i sammenheng med ærend innen egen kommune, men det kunne også gjelde utover dette. Judith Edvardsen sier at hun måtte ro til butikken på Sleneset, ”…og det var ikke mye varmt en vintersdag med bitende kald østavind, kombinert med frost og rokk som det ofte var vinterstid….”.  Rudolf Arntsen uttaler at færingen ble brukt p de nærmeste fiskeplassene for å sikre ”kokfesk”. Han sier at båtens bruksområde (færingen) var sterkt begrenset, da den kun hadde to par årer, selv om den i tillegg var tilrettelagt for bruk av seil. En tur til kirka på Lurøy krevde derfor mye slit. Det kornet de avlet på gården på Tonnes, måtte tas i sekker og fraktes til Bratland, hvor det var kornmølle som malte kornet til mel. Det var en lang tur å ro, men det var ikke andre måter å få arbeidet gjort på. 

Julianne fra Træna at alle som bodde der, måtte seil eller ro i de forskjelligste ærender. Skulle de ha tak i doktor, han bodde på Ytre Kvarøy, var det å seile eller ro de 8 milene over et åpent og verutsatt havstykke.  

Alf Andreassen var liten, spinkel og lite utvokst og han fikk derfor ikke være med til Lofoten første året (konfirmasjonsåret). Han måtte isteden for drifte med småtorskgarn i heimeområdet på en gammel færing – en 2 og en halvromsbåt. De fem ukene han driftet med garn, gav et resultat på 30 kroner. Ikke verst, da du fikk en taus for kr 15,- i måneden. 

Olav Aasvik uttaler: Da jeg var konfirmert, var det for meg som for de fleste andre å komme seg i fiskerbåten. Vi reiste med rutebåt til Kabelvåg, hvor min far lånte båt hos en kjenning på Hugla, - en færingsbåt med råseil. 

De første kirketurene Kåre Vatne (f. 1912) hadde vært med på, var med robåt. Fire – fem mann satt ved årene, og de kunne ro. Som regel var det da kappestrid mellom 2 eller tre båter på slike turer.

Julian på Slettholmen (f. 1884), bodde på en liten holme hvor de mot alle odds hadde ei ku. Dette krevde mye ekstraarbeid for å skaffe for til kua. Kua levde mye på tang, som ble kokt i ei jerngryte – den såkalte ”søgryta” med en blanding av tang og fiskehoder. Selv om kua levde mye på tang, gjaldt det å utnytte hvert et strå på holmene. Magda, hans kone, rodde ofte rundt med kua på slep til småholmene, hvor det var litt for å finne til kua.

En anekdote
Da Ole Tobias Olsen holdt sin preken over emnet ”Jesus som stiller stormen” og var kommet til stedet hvor disiplene ble redde i uværet og vekket Mesteren, slo han neven i prekestolen og slapp seg riktig løs i fortsettelsen:  ”… Før ein skam! Før ein skandale, tordnæ  præsten.  ”Tænk å vækk  ein utsleten main bære førdi det rauk opp tel ein skarve orkan.  Nei guttæ.  Hadd dæm i tide sørgæ før å kjøp seg ein dueleg nordlandsbåt, då ville det ha vørre heilt unødvendig.”

Et dikt

Sånn sto de gamle høvedsmenn
så mangen stormfull dag
mens øyne fulgte bråttets renn
og båtens hårde jag
med føtter stemt mot båtens bunn
med skaut og drag ved hand,
en høgreist mann i farens stund
en nord-norsk høvedsmann

På nordlands-båt i denne tid,
hver mann som vokset fast –
var ett med båten i dens strid
mot brått og stormens kast –
med sinnets ro de tok sin tørn
i vinterstormens skred,
dog var de gløgg som havets ørn
når for sitt liv de stred