Fra bygsel til slektsstevne. Glimt og historie fra øya Kvitvær i Lurøy fra første halvdel av 1900-tallet.
Av Sverre Mogård-Larsen             

 

Laurits Johan Larsen og Randine Johanne f. Johnsen, bodde på slutten av 1800-tallet som husmannsfolk på Storvollan i Lovund. De hadde ei tomt som var 20 favner i en firkant. Der sto stua deres, og det var mye berg, men tomta gav likevel et kufor med høy til den ene kua deres.  Randine gikk også ofte opp på ura til Lovundfjellet for å skjære gress som hun bar ned i sekker. Laurits var fisker. Han fisket bl.a. i Selvær og sendte heim fleire tønner fiskehau som de kokte til kyrne for å drøye ut foret . Ekteparet fikk etter hvert 8 barn og 7 vaks opp. De var arbeidsomme og levde nøysomt, likevel la Laurits seg opp litt penger. Datteren Gjertine påsto han hadde 1200 kroner oppspart da de flyttet fra Lovund.

De hørte at godseier Anders Christensen i Husby var interessert i å få nye folk til å bosette seg på et bruk på Kvitvær. Denne øya var stor med både mye dyrket og udyrket mark og var delt i to bruk. Dette måtte fortone seg som reneste paradiset for en familie med mange barn og som tidligere levde på og av ei lita tomt på et kufor. Kvitvær, er i følge Harry Danielsen: «Solværøyan-øyene og folket», blant de øyene i Solvær som har hatt den eldste bebyggelse. Den hørte til  kongens eiendommer fram til siste delen av 1600-tallet, men  kom så inn under Irgensgodset, seinere Angellgodset og sist under Husbygodset.

Gården, som i seinere tid ble kalt  Nergården, var bruk nr. 1. Her hadde det fram gjennom tiden vært mange brukere. Mathias Olaus Nilsen (1863-1913) var en av dem. Han bodde som kårkall i huset hos seinere brukere fram til sin død. I 1890 kjøpte  Emaus Olsen fra Lovund  gården for 1000 kroner. Han hadde det til i 1893, men da han ikke greidde å innløse pengesummen, var godseier Christensen på Husby interessert i å få nye kjøpere. 

Da Laurits Larsen fra Lovund  hørte dette ,ville han leie Kvitvær. Christensen  bød han da å få kjøpe den, g,nr. 14, br.nr 1 i Lurøy, for 900 kroner. Det syntes Laurits var for dyrt, men bygslet jorda for 200 kroner og betalte seinere ei årlig leie på 15 kroner til Husby-godset.

De 4 husene på Kvitvær 
I 1894 flyttet så Laurits og Randine Larsen til Kvitvær  og tok med seg de barna som ikke allerede hadde reist andre steder. De flyttet inn i  Nergården. I 1895 fikk Mathias Nilsen kår her og bodde i huset til sin død. Tømmeret til stua var beregnet til å være skolehus på Kvitvær. I den stua hadde det tidligere bl.a. vært omgangsskole.  
Den eldste sønnen, Hans Martin, f. 1872, var på den tid reist til Orkdal og arbeidet på et sagbruk i Thamshamn. Der ble han gift med Anne Andersdatter fra Meldalen og fikk de to eldste barna der, Lars Johan og  Anders. I 1911 kom han tilbake og overtok gården etter faren. På Kvitvær fikk de to barn til, Rikard og Agnes. Både Hans og Anne  var døve, eller ”døvstumme” som det gjerne hette. I 1935 druknet Hans Lauritsen utenfor Kvitvær. Dette var et hardt slag for familien, men Anne driver likevel gården fram til 1937 Nergården ble kjøpt av Martin Hågensen i 1957 og satt opp på Husby.

Lovise,  (1874-1960), ble  i 1897 gift med Johan Kristian Hansen, opprinnelig fra Nord-Solvær. De overtok bruk nr. 2   på Kvitvær i 1901 etter  Johans foreldre , Hans Chr. Jørgensen, kalt  Hans Jørnsa,. Denne stua ble gjerne kalt  «Bort i stua» eller Lovisestua. De fikk bl.a. barna Hans og Dagny. Dessuten hadde de en gutt, Robert, som omkom i 1914 som 16-åring om bord i seilskuta ”Fiks”.  Etter det tok de til seg en gutt, Ragnvald, og oppfostret han. Før århundreskiftet ønsket familiene på Kvitvær at det skulle bygges skole på øya, og tømmeret til Lovisestua var beregnet til å være skolehus .Hans Jørnsa satte opp nystua, men skolehus ble det ikke. Etter at Hans Jørnsa døde i 1943, overdrog  Lovise bygselen i 1944 til Ragnvald Heiberg Kristiansen  og Pauline Kristine Johansen. Disse legger ned driften og flytter til Onøy i 1950. Stua ble revet og satt opp igjen på Ågneset  (Forsland)

Gjertine, (1885- 1987), ble gift med Kristen Nikolai Nilsen fra Husby. De overtok ei tomt på «Toften»  i Kvitvær og bygde seg ny stue der. Her fikk de barna Randine og Kåre. Gjertine og Kristen  flyttet fra  Kvitvær til Onøy i 1951. De tok da  huset med seg og satte det opp i Ørnvika.

Konrad, (1877-1919) , ble gift med Jensine N. Hansdatter fra Lovund.  Han kjøpte gammelstuen som tidligere sto i Toften og satte den opp i Sjyvika, ei vik på nordsiden av øya. De fikk tomt og land hos faren Laurits og Hans Jørnsa. Konrad fikk også ei ku hos faren. Konrad og sønnen hans omkom i 1919 under linefiske like utenfor Kvitvær. Jensine fortsatte å bo i Sjyvika til etter krigen. Seinere flyttet hun til Jæren  der to av sønnene hennes bodde. Huset i Sjyvika overtok sønnen Robert som flyttet det til Onøy.

Dermed var det først på 1900-tallet 4 hus på Kvitvær, og alle innbyggerne var mer eller mindre i slekt med hverandre.

De andre barna til Laurits og Randine var :

Alfred, (1881-1904)  bodde i Kvitvær til han ble 6 år. Da fikk han vokse opp i Husby hos søster Petroline (Line).
Richard, (.1882- 1968)  reiste i 1906 til Fargo i Nord-Dakota, men kom tilbake og ble gift med Ingeborg Anna  Olsen i Selvær  og bosatte seg der.
Petroline, f. 1872, vanligvis kalt Line, var tvillingsøster til Hans. Hun ble gift i 1896 med Nils Kr. B. Johansen. De bodde først på Kvitvær, men flyttet så til Husby. 

Bakgrunnen for disse beretningene
Gjennom flere intervju med etterkommere etter Laurits og Randine Larsen,  vil jeg her fortelle om deres  liv og levnet på Kvitvær i første halvdel av 1900-tallet

Det første lydbandopptaket har jeg av Gjertine Nilsen fra 1976 da hun  var 92 år gammel. Det meste er minner fra hun var småpike i  Lovund, men også litt om kulturlivet i Lurøy rundt århundreskiftet.

Påsken 1992 møtte jeg to av barna til Hans og Anne Lauritsen, Anders Kvitvær (1906-1995) og  Agnes Hestnes,f.1912. Dessuten datter til Gjertine Nilsen, Randine Andersen,f.1914. I disse lydbandopptak  mintes de barndommen på Kvitvær.

På et slektsstevne på Onøy 1995, var det utflukt til Kvitvær. Der fikk jeg en direkte beretning fra Kvitværtiden hos Kåre Kvitvær, f.1917, sønn til Gjertine Nilsen, og Leif Holte, f.1922, dattersønn til Lovise Lauritsdatter. Kåre hadde bodd 30 år på Kvitvær, og Leif  var født i Lovisestua.  
Det siste intervjuet er med Ragnvald Johannessen, f.1920.  Han ble oppfostret som en sønn hos  Lovise Lauritsdatter og Johan Hansa.  Ellers er Lars Johan Kvitvær svigerfaren min, slik at gjennom han har jeg fått mange opplysninger.

Det daglige brød
I Kvitvær hadde hver gård 3 - 4  melkekyr. Til sammen kunne det bli 7- 8 melkekyr og 4 kalver på hele øya.. Dette ga rikelig melk, og dermed også smør.  Smøret var godt, og mange ville ikke ha annet på brødet. I 1935  ble det dannet  smørlag , og da måtte  folkene på øya ro en gang i uka til Onøy for å levere smør. Foruten betaling fikk de også med seg en stor klump smør tilbake. Ragnvald Johannessen forteller at på hans tid hadde de 4 kyr. 4 kyr hadde også Hans Lauritsen, og som regel var det 4 kalver, og av dem var det 2 oksekalver.  Det gikk da 4 okser sammen med kyrne, men det skapte aldri noe problem. Potet- og grønnsaklandene måtte de spa opp med spade og greip. Det var heller ikke kunstgjødsel på den tiden. Det hadde  bare vanlig fraue som de trillet på marka fra fraukjelleren.  Øya var så stor at de hadde godt med gras og høy til kreaturene. Når de var på slottmarka,  beregnet  de at det gikk 25 bører med høy til hver ku, Der Ragnvald bodde måtte ha 150 eller opp til 170 bører med høy. Ei børe  fikk du ved å ta 4 kjemmer høy så langt som riva nådde.  Ragnvald synes å huske at denne børa var så stor at han bare så vidt kunne stable seg under den enda han var 20 år. 

De dyrket mye poteter , men hadde mindre med grønnsaker. De dyrket ofte så mye potet at de kunne bruke den til å bytte til seg andre varer fra  naboøyene.  Ragnvald husker at de avlet mye løk som de tørket. Rabarbra hadde de plenti av.  Den brukte de gjerne til suppe, og rabarbrasuppe med svisker i er ennå livretten hans. I den tiden før poteten ble allment kjent i Norge, dyrket de mye korn i Kvitvær. De hadde gjerne store åkrer med bygg, men de dyrket også litt hvete. Rangvald mintes at det var to stor låver på Kvitvær , og de var vel helst beregnet på korndyrking. Hans Lauritsen og Hans Jørnsa hadde trøskemaskin i lag. ”Kor det blei av den skulle jeg ha hatt lyst å vite”.  De byttet om å ha den på  låven.  Da bar de maskinen mellom seg. Det var en  maskin der det var malmruller, noen helt spesielle ruller. De  drog den med sveiv, men det måtte  være to mann for å få skikkelig fart på rullen. Så måtte det helst være frost for at kornet skulle bli passelig sprøtt.  De hadde handkvern, men  Hans Jørnsa  var kompis med Tønder på Bratland. Dit for de med kornet, og de kom tilbake med det i sekker.  Anders Kvitvær  husker at bestefar Laurits en gang rodde  med 7 tønner bygg til Bratland og fikk dem malt til mel på mølla der. Tidligere hadde det vært mølle på Kvitvær. Møllesteinene ble satt  under muren da Anders bygde huset sitt på Onøy. Mølla sto ved en bekk  inne ved verkstedet. De hadde også handkværn som de malte kornet på. 

Ellers hadde de alminnelig heimbaka brød. De hadde gammeldagse bakerovner i begge hovedhusene. De brukte sirup, syltetøy og kanskje litt brunost til pålegg.  Men de plukket bær, blåbær, tyttebær og multebær. En kjenning som bodde i Fagervika, Jeronimus, sendte hvert år en margarinkasse med blåbær til Jensine og Hans Jørnsa, og så sendte de han et kvartel uer tilbake. Dette foregikk i alle årene som Jeronimus levde.

Til middags og kveldsmat laget de til fisk i alle varianter. Søndag  var det ofte en annen form for fisk, fiskekaker eller fiskeboller. Spekematen var sild, uer og sei.

Det var ikke ofte kjøtt på middagsbordet. Det  ble helst servert i slaktetiden. Men Randine gledde seg til sauetakingen. Laurits hadde sauene  på Hestholmen,  Johan Hansa  hadde sauene på Verholmen. Denne øya lå tvers over sundet fra Kvitvær, og barna var ivrige tilskuere. De syntes det var gjevt når de skulle fange sauene, da kunne det hende at en av dem sprang på havet og druknet. Og da vanket det fersk kjøtt til alle. De saltet gjerne kjøttet, men Gjertine Nilsen la det ofte ned fersk . Hun  brunet det og la det ned i krukker med et fettlag over. Et år hadde de gris. Den ble stor og feit og  ble over 80 kilo. De fikk den i mai og slaktet den i september. Det var ingen som drev med jakt i Kvitvær. Faren til Kåre Kvitvær hadde børse, men brukte den ikke. Det var han Alf i Solvær og han Johan Lind i Risværet som jakta.

Skoleforhold
I Lurøyboka 88-89, er det en artikkel om skoleforholdene i Lurøy i gamle dager. Her står det at etter Skolekommisjonens møte i 1861  var ”Quitvær” del av Solværkretsen. Skoletiden varierte fra 9  til 12 skoleuker. Seinere ble det nye inndelinger, og det oppsto strid om hvor skolehusene skulle bygges . I Kvitvær krets var det mange barn, og de hadde valget mellom Nord-Solvær og Onøy. Tidligere mente noen at de burde ha skole på Kvitvær, og tømmeret til stua hos Laurits og Randine var beregnet til å være skolebygning. En av forgjengerne, Hans Jørnsa, var i Namsen og kjøpte tømmeret. Det var et stort hus, 14 alen langt og 9 alen bredt. Seinere bygde  Laurits på det. Da folkene på Kvitvær ikke fikk skole på øya si,  likte de Onøy best som skolested. De ville heller skysse barna over Sjona og til Onøy enn å ro til Solvær. Det var mer lettvint å komme  til Onøy  da de mente det var mer hardsøkt med mer austavindsrokk å reise til Solvær. På Onøy skole  var også Kristensen lærer, og folket likte han veldig godt. Derfor ble også barna innkvartert  folk rundt om på øya hos kjenninger.  

Gjertine Nilsen gikk først på omgangsskole i Kvitvær, seinere 2 år på Onøy skole. Hun  ble konfirmert i 1900,og bodde i Indergården hos Nils Nilsa.  Både Anders Kvitvær, Agnes Hestnes og Randine Andersen gikk på Onøy/Lurøy skole. Anders og Agnes bodde  i Staulvika. Randine  bodde hos Tønder i Birkenes. To år bodde hun i Klubben hos Petra Sivertsen. Petra hadde 5 skoleunger og 5 unger sjøl. Der var det kjekt å bo. Petra var veldig snill. Hver morgen før ungene gikk på skolen ble de hørt i leksene , bibelhistorie og katekisme. De måtte da fram etter tur. Men det var verst for en av guttene  som sjelden kunne leksene sine.  

Kristensen var lærer på Onøy i mange år, men så flyttet han til Nesna. Da hadde de  lærer Nygård fra 4. klasse. Ei  tid var Ragnhild Johansen fra Nesna lærer. Paula Kristensen var også lærer ei lita stund.  Så kom Margot  Riise.  I 4. klasse kom Fridtjof Dahl til Onøy som lærer, og han kan de ikke få lovprise nok.: ”Du snakker om en lærer. Han var enestående. Han hadde så mye utenom  som han lærte fra seg som de nu har i ungdomsskolen”. Fridtjof Dahl var fra Senja. Seinere ble han  bl.a. lærer på folkehøgskolen i Kabelvåg. Traff han kjenningar fra Kvitvær, brukte han å spørre etter alle ungene, Ragnvald, Agnes, Kåre, Robert og ho Klara. ” 

Skolebøkene som de hadde var  bibelhistorie, katekisme til 3. klasse. I 4. klasse kom forklaringen, regnebøker, geografi og naturfag. Kirkehistorien kom i 5. klasse. Salmeversene var obligatoriske. 

I  4.-5. klassetrinn var det 3 ukers tur, 3 uker på skolen og 3 uker heime. De hadde ikke sløyd, selv om det hang noen sager i et skap. 

Ragnvald Johannessen var yngre enn de andre  og da han skulle på skole var det  færre barn i Kvitvær. Han bodde i Myrn hos Johan Martinussen, og de var prektige folk å bo hos. De 3 - 4 siste årene fikk  han ikke komme på skola om vinteren, for  alle mannfolkene var på fiske . Det var da ingen som kunne skysse han over Sjona. Læreren var innforstått med det, og gav han lekser heime. Han fikk noen stykker i bibelhistorien og samleboka. Disse leksene kunne han utenat, enda han ikke kunne synge. Han ble strengt holdt og måtte sitte med leksene flere timer hver dag, og stemora hørte han i leksene. Når Ragnvald seinere kom på skolen, var han ofte framom de andre elevene. I regnig var  ikke stemora så sterk og kunne dermed ikke hjelpe Ragnvald. Derfor ble ikke dette hans sterke fag seinere i livet.

I konfirmasjonsskolen var de 4 uker på Onøy. De hadde det veldig gjevt der. De bodde gjerne hos de samme som de hadde bodd hos i alle år. Ungene fra Kvitvær hadde bestandig lært så mye mer enn ungene fra de andre kretsene. Alle salmeversene kunne de utenat, halve salmeboka, alle julesangene med alle vers, fedrelandssangene og ”Å eg veit meg eit land.” 

Når de skulle til skolen måtte de ha med tørrmat i ei bomme for hele skoleturen. De hadde også med potet, fisk og ved til å fyre i ovnen med. De trengte ikke  å ha med salt og fyrstikker.

Om vinteren var det ikke mannfolk heime. De var på Lofoten eller i Selvær. Om vinteren måtte kvinnfolkene ro ungene til skolen.  Det var det Gjertine, Lovise og Jensine som hadde denne jobben. Kåre Kvitvær minnes en gang at Gjertine og Dagny skulle hente han på skolen. De hadde  en stor nordlandsfæring. De skulle ha hentet han på lørdag, men da var vinden for sterk. Tidlig søndag morgen kom de. De hadde da vært og lånt seggel hos Karolius, for deres egne seil var for små. Det var nordavind., og da de var kommet passelig nord for odden, ble det svart i luften utafor, og koveælingen kom settende. De måtte da seggel bare med fokka, men det gikk fort og til sist  styrte de rett opp etter fjæra.  Men da var uværet så overhengende at de med nød og neppe de kom seg på land og berget livet. Leif Holte minnes også en faretruende situasjon.  Da han en gang skulle skysses heim, traff de  Gjertine og Kristen som kom andre veien. De ropte da: ” No e han bra, no må dokker berre klem på å ro, så kjem dokker over fjorden”.  

Om været ofte kunne være grom, forsømte de likevel ikke skolen. En gang var det Margot og Katrine som  skulle ro. De hadde båten til Kariolus. De rodde mot vinden og drev like mye tilbake, og de trodde de skulle drive til havs. Da de skulle sette opp båten i fjæra, var det ei stor revne i den. 

I årene før Ragnvald Johannessen ble konfirmert, var også  ungdommene fra Træna med i Lurøykirka. Da Ragnvald ble konfirmert i 1935, var de 82 konfirmanter fra hele lurøyfjæringen som han husker navnene på.  Da var også 20 konfirmanter  fra Træna, så til sammen var det 100 ungdommer dette året som gikk for presten. De gikk 4 uker i konfirmantskolen, så de ble godt kjent med hverandre, og mange knyttet også livslangt vennskap.

Handel - post
Kvitværfolkene valgte å sende barna sine til skole på Onøy, men posten fikk de fra Solvær. Det var ikke så ofte de hentet den.  
En gang rodde Agnes og Anders  etter posten. Da var det tre uker siden sist de hadde hentet den. En annen gang hadde Agnes med seg Ragnvald som rorskar. Han var da 12-13 år gammel, og gledde seg til å segle heim. Det var en fin unnavind, men Agnes sa nei, de skulle ikke opp med mastra. Og da måtte de ro heim hele fjorden. Agnes leit ikke på å ha han som rorskar, for i så fall måtte hun sitte midtsrors og passe seilene. 

Handelen hadde de enten hos Alf Johansen i Solvær eller hos Mathias Knudsen på Lurøy. Der solgte de også fisk, både fersk og tørket. Når de rodde til butikken, tenkte Johan Hansa først og fremst på å kjøpe 10 liter blankolje. Den måtte være av beste sort, nr. 150. Det var den som var klarest. Hadde han penger, kjøpte han gjerne 20 liter. Det var vanlig at de hadde en 10 linjers lampe i kjøkkenet og ei i kammerset. I stua var det ei 14 linjers lampe.  Det hendte de støypte talglys heime, men helst kjøpte de dem på butikken.  

De handlet det meste hos Alf i Solvær. Han ordnet da med alt for dem, minnes Ragnvald Johannessen, og det var helt til han ble voksen. Foruten fisk, solgte de også 2 okser hvert året. Alfons kjøpte dem, men oksene ble slaktet  på Kvitvær. Da fikk de oppgjør for kiloet, og da hadde de en hel last med varer tilbake: sukker, mel og andre nødvendige ting.  På Lurøy hadde de også gode spekulasi.  En gang fikk de kjøpe spekulasi på Hemnes , men baker Bergesen i Træna arbeidde kjempe-spekulasi.

Sosialt liv
Folk i Kvitvær gikk mye på besøk til hverandre. De var jo stort sett i familie, alle sammen, og dersom noen trengte ei handstrekning, var det alltid noen som kom til hjelp. Den eneste festen var i jula. Da gikk de i besøk til hverandre, og da smakte de på all godmaten . Ungene gledet seg til å besøke Anne Lauritsen i Nergården, for der var det alltid saltkjøtt og rulle.  Det hadde også Lovise borti Stua.  De gjorde ikke noen juleleiker, det eneste var at de lekte gjemsel. Og det var inne i husene. Da bestemor Lovise levde, reiste  alle til Husby på julebesøk til Alfred og Helga, hver eneste jul.  
Ragnvald Johannessen syntes ho Anne i Nergården hadde så voldsom god lefse. Han var hos henne hver eneste jul. Det var stort sett bare eting. Det var veldig lite bruk av brennevin.  Han for sin del hadde vært avholdsmann hele sitt liv. Han forteller også om Lars Kvitvær, at  det alltid fulgte liv og rørelse med han. De gikk veldig godt sammen, og seinere kjøpte de båten ”Nargtind”  og dreiv den helt til Lars følte han var for gammel til det aktive fiskelivet. En gang var det julefest i Solvær, og mange av ungdommene fra Kvitvær rodde dit. Anders Kvitvær var også med. På heimveien blåste det opp til austavindsrokk. Anders skuva ut båten, med vinden blåste den inn i naustet igjen.  Anders måtte  da overnatte hos Alf i Solvær.  Da Randine skulle se etter han , lå han med en kattmons på brystet. Den hadde sugd på skjorta hans og det var isflak etter den. Gardinene sto som et segl inn fra vinduet. Stormen løyet ikke før etter 3 dager, og ungdommene kunne ro heim.

I Kvitvær traff du ofte folk oppe allerede klokka 4  om morgenen, men om kvelden sov de. De la seg allerede klokka  halv 9.

Når det var brødbaking måtte ungjentene også stå tidlig opp. Mora hadde da alt kokt kaffen ferdig og dagens arbeid kunne begynne. Kvinnfolkene vov tøy, men de kjøpte også stoff som de sydde klær av. Gjertine Nilsen var flink til å sy, ho sydde klær til mange, bukser, kjoler og  forskjellig andre klesplagg . Dessuten ble det kjøpt klær. En spesiell billig plass der de kjøpte klær , var på Selsøya hos en mann som hette Heen. Rangvald Johannessen mener at han var den billigste kjøpmannen på hele Helgeland. Der kjøpte han konfirmasjonsdressen, og den kosta bare 35 kroner, og med den fulgte også skjorte og et lite slips.  Men ikke hatt. Ragnvald brukte kasjettlue som også fosterfaren brukte.

Folk i Kvitvær tok meget godt vare på hverandre. Det kunne være mange dramatiske og alvorlige stunder  med storm og uvær da folk var ute på havet og heimefolkene ikke visste  noe om hvor de  var eller hvordan de hadde det. Da gikk de til hverandre og trøstet eller oppmuntret . Men for folk som levde ved havet og var avhengig av det, kunne aldri være sikker på hva neste dag kunne bringe. Det var jo verken værmelding eller andre varsler som ble gitt. De hadde verken radio eller telefon.  

Konrad Lauritsen og sønnen hans omkom  da de skulle dra linen utenfor Kvitvær. Det var nordvestkulingen som kom over dem. Båten ble seinere funnet på Handstein. Jensine ventet da datteren Katrine. Likeså var det en grusom opplevelse for hele øysamfunnet da 16-årige Robert ble tatt av seilbommen og kastet over bord  fra seilbåten ”Fiks” i 1914. Dette skjedde i Grytøysundet. Mange eldre lurøyfjæringer minnes også enda  da  Hans Lauritsen  omkom da han skulle ro fra Solvær til Kvitvær. Han hadde vært og hentet post  og levert noe skoreparasjoner til Alf i Solvær. Dette var 5. november 1934. Det var lite vind, men veldig mye tungsjø. Mellom Solvær og Reløyodden er det ei flu, men Hans var jo døvstum og hørte vel ikke brottene. Da  han seilte over den, braut flua, og båten  kvelvet. Han ble sannsynligvis slått bevisstløs da båten trillet rundt, for Hans var en ypperlig svømmer. Dreggen falt ut, og her ble båten funnet. Seinere på dagen ble det blikk stille hav. Liket av Hans Lauritsen ble funnet i Sør-Nesøya. Det hadde da drevet ca. 4 mil fra ulykkesstedet. 

Onnearbeid
Ragnvald Johannessen forteller at han var med å stakk torv på Eggeløysa hos Olaf Riise. De var også på Lomøya og stakk torv. Dette var et anstrengende arbeide. De stakk vanligvis 500 lomp, og det var  mye. De stakk  spadedypna og hivde lompen opp på marka. Ofte spadde de 2-3 meter ned i myra. Da lompen kom opp, kutta de den opp i skiver.  Disse skulle så røyses opp slik at de ble tørre, og da ble de lagt i seter. Dette var kvinnfolkarbeide.  Etter at torva var tørr, måtte den føres heim, og det var ikke hver dag det var vær til å ro etter torva med færingen. 4 laster i færinga ble det før alt var kommet heim i torvladen . Den sto nede ved fjæra, men lendet var så kupert at det nyttet ikke å bruke trillebår til å frakte torva til gårds. 

Laurits Larsen og Johan Hansa hadde skaffet seg en hest sammen, men da det ikke var kjøreveier eller skikkelig flatt slåtteland på Kvitvær, var det lite de kunne bruke han til. Folkene der ute sa han sto og flira til dem attom veggen når de sleit og bar tørrhøy.   Den ble senere solgt til Lurøy. Hesten hette Arbus. På Lurøy måtte han både pløye og være i hard drift.

Bjerkeveden måtte Kvitværfolket kjøpe i Rana.  Johan Hansa  kjøpte 5-6 favner ved hvert år. Ragnvald Johannessen forteller at denne veden kjøpte de i 30 år hos samme mannen, og han hette Georg i Litjaltern. Nå er det Karstein og 3. generasjonen som eier jorda. De rodde og  segla dit med storlistringen . De hadde en fast pris i alle 30 år. Det var ei tønne salt uer  mot ei favn ved. Det var  lovbestemt. Det var det samme  hvor mye de regna for tønna, så tilsvarte det ei favn ved i pris.  Det var ikke noe ”bissen” på den gården. Når de hadde fått veden, så kom bonden med ny ved som han la i laet, ferdig til henting neste år.  6 – 7 favner ved sto og venta på dem hvert år. Og de kjøpte opp til  12 tønner saltuer til hele gården  hos øyværingene. Bonden hadde også sørget for salg videre.  De sa at når øyværingane kom, så fikk alle fisk nok. Og det var uer.  Det hendte vel at de også tok sei, men det var uer de helst ville ha. Selværuren var ikke den beste, men den var bra nok.

Etter at Johan Hansa døde, bodde Ragnvald Johannessen i Kvitvær ei stund, men så flytta han og kona til Valøya. Her fortsatte han å kjøpe ved hos Georg i Litjaltern. Dette skjedde  helt til at Ragnvald kjøpte ”Nargtind” sammen med Lars Kvitvær. Da ble båten for stor til å nå opp i fjæra da det ikke var kai der. Da kjørte de heller til Halsøya i Vefsn  og kjøpte både bjerkved  og trematerialer.

Om vinteren var mannfolkene på fiske enten i Lofoten eller på Søholmen (Træna fyr). Da måtte kvinnfolkene ofte gå  på tangfjære for å ta tang og tare til kyrne. Jensine og Lovise var ofte ute ved holmene og tok bladtare ved ”Bøan”. De kom da heim ved flo sjø slik at  de kom lengst mulig opp i fjæra med lasten. Når det så ble fjære sjø var det derfor lett å bære opp tanget og taren.  Mannfolkene sendte ofte tønner med fiskehau fra Selvær. Dette kokte de, og  søet slo de over  tanget. Dette likte kyrne. De kalte det  at kyrne hadde ”ørtskrå”

Barsel og fødsel
Leif Holte ble som tidligere nevnt, født i Lovisestua. Kåre Kvitvær husket det godt. Når det tegnet til å bli barsel, var det å ro etter jordmora. Anders Kvitvær og Johan Hansa skulle dra etter jordmora som bodde på Sleneset, ho Mine Brandser. Det var seint på dag, riktig et skavær, og det regnyra. Hans Lauritsen kom bortover til oss i Toften, forteller Leif, for Gjertine Nilsen steikte vaffelkake. Randine var da så lita at hun ikke kunne steike. Da Gjertine måtte bortover i barselstua, overtok Hans steikinga.  Alt gikk bra med fødselen, men på tilbaketuren til Sleneset holdt de på å seggel seg oppe på Kvitskjæret. Hadde ikke Anders da sittet framme og sagt ifra, ville det ha gått ille. De hadde jo også jordmora i akterskotten.  

Fiske
Kåre Kvitvær og Leif Holte vaks opp sammen på Kvitvær. De lekte mye sammen. De engte noe lineangler som de satte på  fjæra mellom to bergodder.  De vea ut så langt de kom. Sjøen flødde og fall, og når det så ble fjære sjø, drog de linen. Da fikk de  en eller to  småtorsk som hadde gått opp etter sil på fjæra. Denne fisken hengte de opp, men de fikk ikke særlig pris . De mintes at Lars og Rikard Kvitvær hadde vært på fiske i Træna. De var da hos Knudsen på Lurøya og solgte fisken og fikk kr. 3,50 for vekta. De regnet 100 kg. sei på ei vekt. Brosma var litt tyngre. Her regnet de 80 kilo.

Kåre Kvitvær mintes at da han var unge, var fiskekjøper Peder Larsen i Solvær om vinteren i Selvær og kjøpte fisk. Ungene i Kvitvær fikk derfor ikke solgt fisken der, men måtte ro til Nordøyvågen med den. Deretter rodde eller segla de til Vikholmen og kjøpte agnsild, for notkarene kom dit fra Sjona for å selge silda si. Derfor måtte Kvitværfolket ro  dit og så heim igjen for å egne line. Så drifta de som regel til fredagen, og om fredagsmorgen  rodde de til Nordøyvågen for å selge fangsten. Dette ble mye roing og lite søvn.. På den tid var det bra med fisk på alle fiskegrunnene, hyse, torsk og småsei. Og uer. Det er flere gode uersett utfor Kvitvær. Innenfor Reløya er det et sett på 254 meters dyp. Dette heter Djupryggen. Fisken de fikk på våren, hengte de på hjell. 

I Myken kom gjerne fisken litt tidligere enn i Selvær på vinterstid. Mannfolkene dro gjerne dit først.  Johan Hansa hadde en liten kutter  som Johan Hansen i Lovund bygde.  Han bygde båter på 9 og 12 alen.  Bestefar Laurits Larsen hadde båt og  Johan Hansa hadde båt. Den siste var det en storlistring.  Konrad Lauritsen hadde også båt. 

Kåre Kvitvær var en gang i Sandvær etter ved . Det var seinhaustes så det kom med nordvest kuling slik at han rak på land og slo hull i botnen.  Etterpå måtte de båssro båten til Kvitvær og la den oppå sanden der. 

Den gamle segel-leia gikk rett utfor Leiholmen. Leif Holte mintes ofte når seilbåtene kom utenom Leiholmen ,så minska de seggel før de kom på Storsjona.  Det var mye vind akkurat her når sydosten sto på som verst.  Leif syntes det var moro å se seggelbåtene lå oversjekta av vindpresset.  De gjorde da ofte 8 til  10 mils fart eller mer. ” Han Kristian i Sjonøya  jaga ”Nordenskjold” unna Rotvær og til  Flatøya med 15 mils fart”.  Leif minnes  også at det var jekter som segla her, såkalte råjekter. En gang han var i Sjonøya og snakket med Kristian Kristoffersen, spurte han om det ikke var farlig å krysse med ei slik jekt. Han svarte da  at : ”Hvis det var ei god jekt og ei dårlig jakt, så gikk jekta like godt.” Kristian i Sjonøya visste hva han snakket om, han hadde sjølv hatt mange seilfartøy .( Se Lurøyboka 1986: Gamle seglfartøy i Solværøyan. Side 77.)

Ragnvald Johannessen var 15 år første gang han var med på lofotfiske. Første året rodde  han med forsterfaren, Johan Hansa ,på færingen. De hadde også robåt og lå på Nautøya i Skrova.  Det var  400 robåter i Skrova dette året, og alle rorbuene var opptatte. Det var ikke styrehus på båtene. Noen båter var treroringar. De var bare to mann, Johan Hansa var 65 år og Ragnvald 15. Da lovet han for Gud og menneske at han aldri skulle bli fisker. Ragnvald ble seinere med onklene Anders og Rikard. De hadde en båt som hette Trapp, 24 fot med motor. I 1946 fikk han båt sjølv, en 22 foting med 5 HK. Sabb. Båten hette Sabben. Han hadde den til 1949, da kjøpte han og Lars Kvitvær båt sammen. Den første hette Øyskjær, og seinere fikk de Nargtind. Vel, i dag er Ragnvald Johannessen nestor i partsrederiet ”Nargtind”, en av Lurøys flotteste fiskefartøy.

De hadde etter forholdene gode klær under fisket.  Men vindjakken Ragnvald fikk som 15-åring, hadde han i 5 år., så den første tiden var den mye for stor.  De hadde heimstrikkede  votter, håsser og lester. Likeså godt oljehyr, og trebotninger. De nådde opp mot kneet. Johan Hansa sa at de var sprengtett, så i tilfellet du kom i havet måtte du være snar å stikke dem opp ellers fikk du dem full av vatn.

På færingene var redningsutstyr ukjent, men da båtene ble større,  kom der livbelter, og på de største båtene skikkelig redningsutstyr.

Gamle fortellinger
Det er i grunnen ikke så mange gamle fortellinger  fra Kvitvær som har festet seg hos mine informanter. Lars Kvitvær kunne fortelle om blå kyr han så en gang han var ute på vollen for å hente buskapen. Da gikk det plutselig noen blå dyr sammen med de andre, men seinere forsvant de. Ragnvald Johannessen husker gamle fortellinger om både blå og grønne kyr, og det var særlig på Trollskarhågen de gikk. Dette skulle være underjordiske skapningar. Ragnvald tror at disse fortellingene helst ble fortalt for at ikke ungene skulle  gå dit. Det sies også at det skal være en skatt nedgravd der.  Da Kåre Holte  var guttunge, var de ofte og grov der, men fant ingen ting. Det har seinere vært folk med metallsøker der, men han vet ikke noe om resultatet.  I Trollskaret var det ei stor holle, et søkk i terrenget. Det fortalte Mathias, kårkallen i Nergården.  Kåre Kvitvær har heller ikke sett skrømt på Kvitvær enda han bodde der i 30 år, det var helst noe de fortalte hverandre 

Epilog
I dag ligger Kvitvær stille og fredelig mellom Tomma, Solværøyene og Onøy. Noen sauer beiter på øyene, ei hubro har hatt rede og unger der. Minken sørger for at andre fugler ikke får hekke. Med berget er flekket av kvit marmor og sandstein, vollene er grønne, og noen rester etter steinmurer minner oss om at det her har vært et friskt og aktivt samfunn i over 400 år. Det er nå over 50 år siden det bodde folk på Kvitvær. Men mellom skjær og øyer er det sund og viker, og hvis ikke landjorda ga næringsgrunnlag og livsforhold for øyværingene, vil kanskje havbruket være framtiden, også for Kvitvær.

Etterkommerne etter Laurits og Randine Kvitvær  satte sitt stevne på Onøy  15. juli 1995. Da var det  over 100 personer som møttes. De kom fra hele landet, og det inngikk jo sjølsagt en tur til Kvitvær. Hva hver enkelt tenkte og følte da de satt der på forfedrenes  jord, får de ha for seg sjøl, men utviklinga har gått sin gang, og følelsen av å ha felles røtter  gjør oss ydmyke, også for etterslekten. 

Slektstreff  er blitt mer og mer vanlig i vår tid, og møtet på Kvitvær er enda et bevis på at røttene fra  bygseltiden og fram til våre dager er levende hos de fleste av oss. 

 

Tilbake til Lurøy lokalhistoriske forside Tilbake til Lurøy biblioteks forside