|
Måvær i Lurøy - en idyllisk utpost med grønne, frodige øyer? Av Rune BangI hovedstadsavisen ”VG” for mandag 23.september 1996, kunne enhver lese følgende overskrift: ”Nå kan du kjøpe 28 ØYER”. Av ingressen gjøres det oppmerksom på: ”Hva med å ha din egen øyverden på Helgelandskysten. Øyparadiset Måvær er til salgs - 28 små og store øyer på til sammen seks kvadratkilometer. Foreløpig siste bud er på 150 000 kroner.…”. Over en hel side beskrives dette øyparadiset, et konglomerat av grønne, frodige øyer og holmer mellom Lurøy og Træna, tett inntil det karakteristiske sagnfjellet Hestmannen - … og det koster ikke mer enn en småbil, i følge journalistene i VG! Ut fra denne rosende og maleriske beskrivelse, kan kjennere av øygruppen vanskelig tenke seg at de noen gang har vært her ute? I alle fall ikke i vinterhalvåret med isende vind og brusende bølger! Innledning. Jeg skal forsøke å gi noen svar og presentere et lite historisk tilbakeblikk på bosettingen i Måvær. Skaffe frem en del opplysninger om de mange optimistiske slitere som opp gjennom årene har hatt sitt daglige virke ute på denne øygruppen. Øyas bosettingshistorie er tross alt meget gammel og et utall av familier har hatt tilhold her gjennom flere hundre år. Langt ute i havet, i et skjæringspunkt mellom Lurøy, Sleneset, Kvarøy og Hestmannøy, ligger denne noe uanselige øygruppen Måvær. Måvær er fellesnavnet på disse små og store øyer, holmer og skjær ute i havet. Kortest avstand er det til Ytre Kvarøy med omtrent 6 kilometer og øygruppens utstrekning er på rundt 8 km2. Selve øygruppen består av et knapt tretti talls øyer av mindre størrelse, hvorav hovedøya er på litt over 400 mål. En øy er på ca. 110 da, fire andre på mellom 70 og 40 da., mens et tyvetalls andre er av mindre størrelse. Det meste av øyene består av fjell i dagen, men her er mye lyngheier. Mellom de mange berg-knausene finnes strandenger som over tid har blitt kultivert til brukbar dyrkingsjord. Hva kommer så navnet av? Navnet er skrevet ”Mouer” i 1610, 1614; Mouerd i 1661 og Maavehr i 1723. Forsker Oluf Rygh i sin bok ”Gaardnavne i Nordlands Amt” sier at førsteleddet sannsynligvis er fuglenavnet ”måse” og at betydningen er ens med Måsvær i Herøy. Norsk Stadnamnleksikon er kommet til samme konklusjon, og nevner opp flere nært beslektede navn. Sisteleddet ”vær” i navnet som i fiskevær, øyvær m.fl. De siste som hadde tilhold her, fraflyttet stedet i perioden før siste verdenskrig, og naturens gang, de tallrike fuglene og ikke minst vånden eller jordrotta, har nå i stor grad tatt tilbake dette fine øysamfunnet. Et besøk her ute i dag viser bare få menneskeskapte spor, og det er vel derfor få som kan tenke seg at det gjennom lange tider virkelig har bodd folk her. Hovedøya har en trang bukt inn fra nord, som i de fleste værlag utgjør en godt brukbar havn. Bare når vinden blåser sterkt fra nord eller nordvest, er det lite liggende for båter her inne. I riktig gamle dager, dro de imidlertid opp færingen i støa på værharde dager. Brukere på 1600-tallet. Enbrukstida
fram til 1665 1)
1611 - 1617 2)
1618 - ca. 1632 Vi kjenner ikke nærmere til hans familie i Måvær. Vi treffer han som rydningsmann og ”ødegårdsmann” i årene framover. Protokollen viser for 1623/24 at Laurits nå var ”forarmet” og lite i stand til å svare skatt. Det samme sies om ham i 1628/29 og fra 1633 av har skatteinnkreveren anmerket : ”Måvær er øde”. Følgelig blir vi her gjort oppmerksom på at Laurits Nilsen hadde måtte gi seg etter 15 år års kamp for å livberge seg i Måvær. Kanskje var brukeren blitt borte på en helt naturlig måte, ved at han nå var død. Det er imidlertid kjent at i 1633 fraus kornet over hele Nordland, og blant annet dette svartåret kan ha drevet folket bort fra øygruppen. Øygruppen blir nå liggende uten noen bruker frem til året 1640, altså i omtrent 7 år. Dette gjenspeiler vel i noen grad hvor hardt det var å slå seg gjennom her ute i ei tid med åpne båter, seil og årer. Selv om det nok fantes lyspunkter, var det nok mest slit og armod for de første ”ødegårdsmenn” her ute i Måvær. 1640 - ca. 1661 I Landkommisjonens jordebok for 1661 er det anmerket at bruket nå var bebodd av ”Enken Magnhild”. Takstmennene har anmerket at gården ”kan ingen landskyld mere tåle”, altså var skattetrykket høyt nok ut fra deres vurdering. Følgelig måtte hennes mann Oluf nå være død. ca.
1662 - ca.1664. Tobrukstida 1667 - 1807 ca.
1665 - ca. 1689 Bruk
A Den første tida delte brukerne jorda likt mellom seg. Men kort tid etter hundreårsskiftet brukte helst den ene 2/3 og den andre 1/3. At det var to oppsitter-familier, var nok sosialt sett langt på vei en nødvendighet. En tilværelse her krevde nok i vesentlig grad arbeidsfellesskap i mange situasjoner, både på sjø og land. Da det ikke er mulig å snakke om eller identifisere to gårder her, vil en også i fortsetningen behandle de to brukerne i fellesskap. 6-A)
1690 - 1700 Han var omtrent jevngammel med sin nye nabo og brukte halvdelen av Måvær i årene fram til hundreårsskiftet. Ut fra hva vi kjenner til hadde ikke Jesper sønner som vokste opp. Ingen var nevnt i manntallet for 1701. Bruk
B 2-B)
1690 - 1700 I denne siste del av 1600-tallet, fikk brukerne her ny eier av gården. Kongen hadde lånt penger for å føre flere kriger. En av disse stormenn som lånte kongen penger, var adelsmannen Jockum Irgens. Kongen klarte ikke å gjøre opp for seg, og overdro derfor det meste av gårdene i Nord-Norge til nevnte Irgens i 1667, - således også Måvær. Da Irgens døde i 1675, ble bl.a. gårdene i Lurøy kjøpt av lagmann Lorents Angell i Trondheim. Fra nå av ble Måvær derfor en del av de store godssamlingene på Helgeland, under stadig skiftende herrer. Brukere på 1700-tallet. Det nye århundre gikk inn med de samme to brukere av eiendommen Måvær. Jesper Andersen og Elias Østensen skulle fortsette ennå i mange år ute i dette øysamfunnet vest av Kvarøy. De hadde tydeligvis funnet seg godt til rette og var nok vel forlikte. Det kunne sikkert trenges slik som forholdene måtte være i et så vidt nært fellesskap som på Måvær. Den plassen de hadde å rå seg på var jo heller ikke stor, de mange øyene i været til tross. Selve bygningene her var nok også gjennom alle år plassert i et ”fellestun” på hovedøya. Både Jesper og Elias ble brukt som lagrettemenn i 1704 og 1705. Matrikkelen i 1706 viser at ”styrkeforholdet” dem imellom nå var blitt forrykket, idet Jesper brukte 1 pund og Elias kun 12 mark. Dette tilsier at Jesper skattet for 2/3 av gården, mens Elias bare brukte 1/3. Fra nå av er det i vesentlig grad mulig å dele Måvær i bruk A og det noe mindre bruk B. Rett etter hundreårsskiftet var her en husmann Per Larsen Måvær. Han var ”syk og forarmet” i 1710 og kunne ikke svare sine skatter. Kanskje var han en bror av den Ole Larsen vi finner her noe senere. Matrikkelen
1723 gir følgende opplysninger om gården Måvær : Bruk
A Ingebrigt Olsen (f. ca1728), som finnes som innerst på Bratland i 1809, var hans sønn iflg. militærrullene. En mulig datter av Ole Larsen, var ellers ei Maren Olsdatter Måvær som ble stevnet på sommertinget i 1737 for ”leiermål” eller graviditet utenfor ekteskap. For dette forhold ble hun bøtlagt med 6 riksdaler. Denne Maren er ennå i Måvær i 1780 og var da ”fattigunderstøttet” fra kirkeblokken i Lurøykirka. I året 1763 fikk Karen Mauritsdatter Måvær 1 rdl. av kirkens ”fattigblokk”. Hun fikk også 1 daler neste år, før hun i 1766 også fikk betalt sin begravelse med 4 ort og 8 skilling av nevnte fattigblokk. Det er da opplyst at hun er 80 år gammel (f.ca.1686). Hvem hun eventuelt skulle ha vært gift med i Måvær, er vanskelig å fastslå. Men hun kunne ha vært Ole Larsens andre kone, dersom han hadde vært gift to ganger. Karen var datter av Maurits Olsen Lurøysund og hustru Gjertrud Stenersdatter og døde her i 1766. 8-A)
1733 - 1764 Hermann
var gift med Marit Olsdatter (f.ca. 1700)
og i deres ekteskap hadde de minst fire barn : a)
Iver f.
ca. 1736 Bruker på
Sjonøy, gift med Kirsten Pedersdatter Det er mye som taler for at Hermann var svigersønn til forrige bruker Ole Larsen, og at nevnte Marit Olsdatter var dennes datter. De giftet seg nok også rundt 1736, kort tid etter at Hermann kom til Måvær. Det var nok deres første barn hun ble bøtlagt for i 1737, da det var født utenfor ekteskap. Da handelsmann Peder Olsen Solvær døde i 1739, ble det i sammenheng med skiftet etter ham notert opp utestående fordringer. Blant disse fordringshaverne finnes både Anders Nilsen Måvær (ca. 11 rdlr.) og Hermann Jonsen Måvær (vel 1 riksdaler). Imidlertid finnes også en Jon Hermannsen Måvær oppnotert i ”boka” etter Peder. Dette kan godt være far til Hermann, som kanskje hadde flyttet til sønnen på sine gamle dager (?). Våren 1752 fredlyste oppsitterne Hermann Jonsen og Anders Pedersen Måvær alle gårdens ”øer og skjær”, for å sikre at ingen andre tok seg til rette på deres egg eller dun i øyværet. Året 1764 får hans datter Elen Hermannsdatter Måvær barn med en gift mann fra Rana, Peder Mogensen Løkhellen. Dette barnet ble døpt Joen og for dette ”leiermål” må hun stå kirkens disiplin i Lurøykirka rett over nyttår. Ved folketellinga 1801 er hun ugift tjenestepike i Sør-Solvær. 9-A)
1765 -
ca. 1782+ Folketellinga
1769 viser følgende familie bosatt i Måvær : Nils
Hermandsen, 30 år, (skifte
22/10 1798. Ingen nevnt, boet fallitt). Nils kone, Maren Andersdatter, døde 51 år gammel her i 1793 uten livsarvinger (skifte 23.7). Hennes to halvbrødre, Hans og Nils Pedersen arvet derfor henne. Selv døde Nils Hermannsen Måvær i 1798, bare 56 år gammel og skifte etter ham ble avsluttet 22.10 s.å. Da Nils Hermannsen døde, er det i skiftet nevnt at han var ”husmann” her (?). Ut fra opplysningene i skiftet, satt han i meget kummerlige kår. Boets formue er oppgitt til bare vel 6 daler, hvorav 3 sildgarn, en dypsagn med sten og en gammel færingsbåt. Gjeld og avgang var på mer enn fire ganger boets verdi, slik at det var ”fallitt” og uten dekning en gang for prioriterte krav. 10-A)
ca. 1782 - 1796 Den 22. juli 1787 ble dødsboskiftet avsluttet etter Hermann Eliassen og hustru Jonille Joensdatter Måvær. Paret hadde da bl.a. gjenlevende barn fra tidligere ekteskap. Det var skifte etter begge disse ektefellene samtidig, og registreringen ble holdt 19. september 1786. De må altså ha død allerede dette år. Men, det er ikke funnet noen begravelse nevnt i kirkeboka. Sannsynligvis har de begge omkommet på havet. Ingen av disse personene er i kommunen i 1769. I skiftet nevnes flere arvinger, bl.a. en Hermann Jørgensen (f.1771) som skal være en ”dattersønn”. Denne Hermann var sønn av Jørgen Jakobsen Sør Sandøy i Træna og kone Kirsten Hermannsdatter og de giftet seg samme år han ble født. Dette ekteparet Hermann og Jonille måtte ut fra dette minst ha vært i 70-årene da de døde ute i Måvær. (Hermann giftet seg første gang med Karen Johansdatter i 1747, med ”sponsorer” fra Hestmona). Ut fra skiftet arvet også barna etter hennes første ekteskap med en Jens. Det var Lars (gift), Didrik (f 1767), Martha og Rakel som nå fikk sin morsarv. Registreringen av boet viser oss ellers at det i det vesentligste inneholdt klær, husgeråd, noen gamle bøker, et par garn et valbein, en dybsagn med sten og den sedvanlige færingen, - som nå var gammel. ”Kaillen” driftet altså ennå som aktiv fisker! Ektefellenes formue var på bare vel 15 daler og gjeld/avgang var på omtrent det samme. Av skiftet fremgår at de hadde vært losjerende i huset hos bruker Nils Jensen Måvær, som ”fordret husleie for 1 år i boet.” Den 24. oktober 1793 tinglyses Nils Jensens gjeld til Hans Jakobsen Hestmona, en sum av vel 24 daler. For det til enhver tid skyldige beløp, skulle det svares 1 prosent rente. Som sikkerhet for lånet hadde Jakobsen betryggende pant i fire torskegarn, en seksringsbåt, en færingsbåt, 2 små sølvspenner og ei sølvskje. Allerede året høsten 1800, uvisst av hvilken grunn, var det dødsboskifte etter ekteparet Nils Jensen og hans kone Ingeborg Olsdatter (29/8). Kanskje omkommet de på sjøen og ble ikke senere funnet ? Kirkeboka inneholder således ingen opplysninger om deres begravelse. Nils og Else hadde ingen barn i sitt ekteskap. Derfor arvet barna etter hans bror Johan Jensen Stensland ekteparet. Den samme dag skiftes det også over den andre brukeren i Måvær, Peder Jakobsen. Hvilken ulykke for folket i Måvær! På to år var tre familier blitt rammet med uerstattelige tap av forsørgere. Mye taler for at alle fire var forulykket ute på havet. Skiftet etter Nils og Ingeborg viser oss en langt bedre velstand enn hva tilfellet var med den andre familien i Måvær. Her var litt penger, en jernovn, et brødjern, to økser, to jernspader, 4 ljåer, 4 sigder, en hammer, et håndgrev, to små slipesteiner, kister, daller m.m. Videre fantes det 7 grinder som bruktes til å lage innhegning til dyra, 5 lass ved og 23 sagbord. Dette siste var nok til reparasjon av husene, for de måtte på denne tiden være noe forfalt. Skiftemennene gav beskjed om bygningene krevde 6 daler i ”åbot” eller reparasjonsvederlag. Selv om mye var gammel, var det opplistet et stort antall ”gang”-klær som hadde tilhørt ektefellene. Av sengelær fantes 4 skinnfeller, en kalveskinnsfell, en gammel rye, 3 kalveskinn og et klippet saueskinn. Her var en ”Møllers huspostill” og 4 andre bøker, så det måtte være lesekyndige innen familien. Av sjøredskaper fantes bl.a. 4 torskegarn, 11 sildegarn, dypsagn med sten, en treromsbåt, en gammel åttringsbåt, en gammel færingsbåt. Han hadde også kreaturer, da her var to kyr (Rødlin og Charleborg), ei kvige, 4 voksne sauer, et værlam, 2 saulam og et svin. Boet hadde en samlet formue på vel 107 daler, gjeld og avgang var på vel 69 daler. Det ble derfor mer enn 38 daler til deling på arvingene, hvilket var bra her ute. Bruk
B 3-B)
1725 - 1733 4-B)
1733 - ca. 1748 Det er mye som taler for at det var den samme Anders Nilsen som giftet seg i 1746 med Anne Pedersdatter. De fikk en datter Synnøve året før de giftet seg, og fikk senere barna Nils f. ca.1747, Christopher f.ca.1754 og Marit f. 1759. Anders overtok en del av Kvitvær etter Ole Hågensen senest først i 1750-åra. I skiftet etter Anders i 1761, fremgår det at han en gang tidligere hadde vært gift uten livsarvinger. Hans datter Synnøve var død før dette skiftet. 5-B)
ca. 1750 - ca. 1760 6-B) ca. 1760 - 1769 7-B)
1771 - ca. 1778 Sammen
hadde de i ekteskapet blitt velsignet med barna : Elen
f. 1765, Kvarøy. Hun døde
i Hestmona året 1804, samme året som sin far. Også Albrigts foreldre, Rasmus Andersen og Elen Pedersdatter, flyttet til Måvær. De hadde vært husmannsfolk på Ytre Kvarøy. Begge var nå blitt gamle mennesker i 80-årene. Rasmus døde i Måvær i 1781 hele 96 år gammel. Han sønn Albrigt Rasmussen måtte imidlertid ha fraflyttet øya i denne tida, for selv døde han som jordløs husmann på Lurøya i 1804, 75 år gammel. 8
B) ca. 1778 - ca. 1788 a)
Paul
f. ca. 1773,
hjemme ved morens skifte) Elen ble konfirmert mens de bodde i Måvær, året 1783. Den 24.august 1786 får han leiekontrakt på 18 mrk. eller halve Måvær. Kanskje ble han nå eier av hele Måvær ? Da kommunens oppsittere betalte formueskatt i 1789, var imidlertid Jacob allerede blitt ”holdsmann” i Måvær og andre hadde nå overtatt selve gårdsdriften. Året før døde også hans kone Maren, 57 år gammel. I adventen 1788 giftet enkemann Jacob seg andre gang med en enke Kirsten Andersdatter fra Solvær. Allerede 6 måneder senere ble han på nytt enkemann, idet Kirsten døde 1789, 58 år gammel. Selv døde Jacob her i Måvær ti år senere, i 1798 og fortsatt som kårmann ( skifte 23.10 ). Doret Måvær fikk en daler fra ”fattigblokken” i 1784. Hvem hun eventuelt skal ha vært i familie med her er uklart. Hun ble begravet samme år, bare 49 år gammel. I 1798 er det skifte etter Jacob Pedersen, som nå var holdsmann i Måvær. I boet er nevnt litt penger, en gammel jernovn, mange bøker – bl.a. den kostbare ”Møllers huspostill” og hele fire sangbøker, en skinnfell, ei rye, m.m. Av sjøredskaper fantes en gammel ottring, en færing med seil, fem sildegarn og seks torskegarn. Det er tydelig at ”gamlingen” ennå drev sjøen. Av kreaturer hadde han kun tre voksne sauer og en jømmer. 9-B)
1789 - 1795 Denne
Rasmus Christensen er i 1781 på Hjart, hvor han får et uekte barn med
Karen Knudsdatter ibid, døpt (Christen)/Kiersten.
Den samme Rasmus fikk i 1788 nok et ”uekte” barn ”avlet” med
piken Elen Albrigtsdatter, en gutt som ble døpt Nils. Denne Elen
Albrigtsdatter er søster til forannevnte Rasmus Albrigtsen som var i Måvær
fra 1771 og utover. Hennes foreldre kom jo som nevnt også til Måvær på
sine gamle dager. I 1789 giftet
Rasmus Christensen Måvær seg med barnemora Elen.
Deres
ekteskap ble velsignet med følgende barn: a)
Nils
f. 1788
tjenestekar i Lunderøy i 1806. Hans barn med Karen Knutsdatter, Kirsten, må også ha kommet til Måvær, for i 1794 døde hun i en alder av 10 år (?). Elen Albrigtsdatter døde i Hestmona året 1804, 42 år gammel. 10-B) 1795
- 1800 Peder
giftet seg i 1797 med Gidsken Berntsdatter Sandvåg (Rødøy) og to år
etter fikk de sitt første og eneste barn : a) Maren (Marianne) f. 1799 Gift m/Markus Nilsen Hamn Peder Jakobsen måtte sannsynligvis ha omkommet på havet i 1799, for dette år ble det holdt dødsboskifte etter ham. Familien hadde et brukbart innholdsrikt bo, dog var dette langt mer fattigslig enn hva tilfellet var med Nils og Ingeborg. Her var bl.a. kun en sølvskje, noe tinn, 4 the-kopper, en gammel jernovn, en gryte, en bileøks, et slagjern, et grev, 2 ljåer og 3 ljå-heiner. Av sjøred-skaper fantes 4 sildegarn, en dypsagn uten sten, ½ delen i en ”hundroms-båt” samt en færingsbåt. Han hadde også kreaturer, idet her var ei ku, en gris, 2 sauer og 3 lam. Boets samlede formue var på vel 36 daler, men gjeld og avgang var på mer enn det dobbelte. Boet var derfor fallitt og uten mulighet til inndekning av innmeldte krav. Det ble altså ingen arv på hans enke eller barn. Hans søster Elen Jacobsdatter, gift med Peder Hansen Lia i 1798, var også kommet til Måvær og bodde nå hos sin bror Peder. Den 7.9 1799 er det dødsboskifte over hennes mann Peder Hansen. Tilbake satt enka Elen med deres eneste barn Marianne på 3 år. Kanskje omkom han på havet og da sammen med svogeren Peder Jakobsen? Fra skiftet finner vi en del opplysninger om hva de hadde, dog var det ikke mye. Det nevnes en skinnstakk, et sildgarn, en dypsagn med sten, så det var nok havet som skulle bidra til familiens underhold. Av fe hadde de bare en jømmer, to lam og et bukkekje. Boets samlede formue var på bare 10 daler, mens gjeld og avgang var på over 50 daler. Det var altså bare dekning for en femtedel og knapt de prioriterte fordringer. To år senere finner vi enka Elen som tjenestepike i Okstinden, - dog uten sin datter Marianne. Henne finner vi først igjen mange år senere, da den samme Marianne Pedersdatter gifter seg i 1828 med Markus Nilsen Havn (Kilboghavn ?). Ut fra disse dødsboskifter, kan vi sette opp følgende samlet oversikt over kreaturer i Måvær i 1798/99 : Tre kyr, ei kvige, to griser, 9 sauer, 7 lam, et værlam og to jømre. Ikke dårlig for dette øyværet, men hvilket slit å skaffe nok for. Det gikk sannsynligvis med mye tang, tare og fiskavfall, ikke minst i løpet av vinterhalvåret. En turbulent periode på slutten av 1700-tallet. Det er tydelig av forannevnte, at forholdene her ute på denne tiden var meget problematisk og vanskelig. Dette kjennetegnes ved stadig skifte i hvem som til enhver tid var brukere. De prøvde, fant forholdene for vanskelige, og fraflyttet så ofte stedet. Nye prøvde seg, fant ut det samme, flyttet o.s.v. På få år kom og forsvant flere familier i Måvær i disse harde årene i vår historie. Det var dårlige tider, ikke bare for folka i Måvær, men generelt i store deler av Norge. Flere dødsboskifter i løpet av kort tid, gjør sannsynligheten for gjentatte druknings-ulykker (?) påtagelig. Dette måtte ha vært en spesiell vond og vanskelig tid for folket her ute. På grunn av disse ”tragedier”, ble det nå nye familier som øynet en mulighet i Måvær fra hundreårsskiftet. Brukere på 1800-tallet. Ved inngangen til et nytt hundreår, etter disse forannevnte ulykkelige hendelser her ute, ”forsvinner” følgelig begge disse to siste brukerne av jord i Måvær og nye kommer nå til. Folketellinga
1801 nevner følgende personer bosatt i Måvær:
1.
familie : Amund Andersen, husbonde, 39 år, bonde og fisker
2.
familie : Ole Iversen, husbonde, 36 år, bonde og fisker Her var altså nå fortsatt 2 familier med til sammen 7 personer totalt ved inngangen til et nytt hundreår. Nokså snart skulle imidlertid den ene brukeren forlate øya, og gjennom det meste av hundreåret skulle eiendommen nå bli drevet av kun en oppsitter. Bruk
A Først 2. august 1802 utstedes bygselsbrev til Amund Andersen på ¼ vog i Måvær, men som vi har sett var han her før den tid. Den del av gården han nå får kontrakt på, er den som ”forhen har været brugt og beboet af Niels Jensen”. Bruk
B I
sammenheng med en jordavgift i 1802, ble det tatt opp en vurdering over alle
eiendommer i landet. I deliberasjonsprotokollen skrev vurderingsmennene følgende
om gården Måvær denne dagen: ”Maavæhr, en slet Gaard i henseende Jorbunden hvorpaa ei saar meere end 2 td. Og avler 4 td samt holder 4 kreaturer, uden nogen herlighed. Man kan derfor ei ansee den af høyere verdi end No.1 efter 50 daler pr. wog. De fleste bruk i Lurøy var verdsatt langt høyere, - gjennomsnittet var faktisk det dobbelte. Ole Iversen og Amund Andersen brukte altså hver sin halvdel av Måvær, en situasjon som varte ved til rundt 1806/08. Enbrukstida 1809 - 1860 Bruk
A og B. Etter at flere med familienavnet ”Angel” hadde eiet bl.a. Måvær gjennom mer enn 100 år, kom disse gårdbrukerne her nå inn under en annen jordeier. Ved skjøte av 14. oktober 1806 ble Anders Christensen Husby på Tomma eier av øyværet. Fra nå av ble Måvær en del av det voksende ”Husbygodset” eller bedre kjent som Gidske-godset på 1900-tallet. Dette skulle vare ved de neste hundre år, helt fram til siste krig. I 1811 holdes det begravelse for Marit Pedersdatter Måvær, mor til Amund, 73 år gammel. Tre år senere, i 1814, var det nok en begravelse, - Ane Nilsdatter Måvær, 10 år gammel. Matrikkel for 1815 viser at Amund Andersen brukte 1 pund og 12 mark alene, altså hele eiendommen Måvær. I 1817 var her en husmann Jens Jonsen med familie. Hans datter Mikolina Jensdatter ble konfirmert med adresse Måvær i 1813. Familien er imidlertid borte før 1825. Amund Andersen var bruker av gården her frem til sin død 1/9 1830, 63 år gammel. 13-A/B
1830 - ca. 1870 Kårkone Guri Olsdatter døde i Måvær få år etter mannen Amund, i en alder av 70 år, den 31.8 1836. Skifte etter henne ble holdt 27.6 året etter. Det opplyses at formuen var på vel 42 daler, mens nødvendige krav utgjorde mer enn 54 daler. Boet var altså insolvent og på grunn av dets ”utilstrekkelighed”, ble det bare delvis dekning til uprioriterte krav. Det største kravet var vel 33 daler i ”Bergensgjeld” til familiens faste handelsmann. Her nevnes også en ”stervbo-enkemann”, altså giftet hun seg på nytt etter Amunds død. I kirkeboka finner vi at hun den 14. oktober 1832 giftet seg med enkemannen Jakob Olsen fra Bratland i Aldersundet, som da var 70 år gammel. Jacob var samtidig svigerfar til den nye gårdbrukeren her Peder Pedersen Måvær. Selv døde Jacob her den 7. desember 1841, bare fire år etter sin andre kones bortgang. Vår sogneprest Gabriel Smith Faye samlet og skrev ned en ”Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Lurøe Præstegjæld …” i 1836. I hans vurdering av dette øyværet heter det blant annet: ”(…) med 1 opsidder, en isolert liggende Gaard paa en Øe i Trænfjorden. Den bestaaer af flere smaa Øer, der, naar Søen er Ebbe, udgjør et sammenhengende Heelt, men i Flodtiden ere de adskilte i flere Dele. Hele Gaardens areal er saa lidet høiere end Havfladen, at Søen, naar Floden er meget høi, gaar ind i Vaanings- og Udhusene paa Gaarden. Her er godt Fiskeri og godt Ægge- og Duunvær”. Som vi ser hadde ikke sognepresten mye rosende å si om denne ”omflødde øya” ute mot Trænfjorden. Det er uvisst om han hadde vært her før han skrev dette, men det er i alle fall tydelig at han har ”smurt litt tykt på” når det gjelder dette øysamfunnets beskaffenhet og ikke minst høyden over havet. Det skal minst en ekstra landheving til, for å få dette øyværet til et ”.. sammenhengende Heelt”. Det kommer imidlertid klart fram hva som er gårdens aktivum, idet her var gode forhold til heimefiske og også et godt egg og dunvær”! Egg og dun var på denne tiden en meget viktig tilleggsressurs for brukerne her ute i Måvær. Matrikkel 1838 : Bruker Peder Pedersen skyld 1 ort 4 skilling Gårdbruker Peder Pedersen og Kristianne Jakobsdatter Måvær hadde følgende barn :
a)
Andreas Mikael
f. 1830 (Neste bruker) Folketellinga 1845 gir oss følgende opplysninger:
De bodde nå i Måvær 11 personer, hvorav en tjenestekar og en
tjenestejente. Tobrukstida 1864 - 1870 Bruk
B a)
Hanna Andrea f.
1853, konf.
1868, hjemme 1875, senere
ukjent. Måvær
1865 : 1. familie :
Anders Mekal Pedersen, gbr./leilending, 38 år
2. familie
Peder Pedersen, gbr./leilending, 65 år
a)
Anders Pedersen
Utsed: ½ td bygg, 3 td. potet;
Fe :
3 storfe og 8 sauer Ekteparet Johan Gabriel og Lavina Pernille fikk i 1867 nok et barn, datteren Anna Lovise Joh. Johansdatter, konfirmert i Måvær 1882. Foreldrene flyttet senere til Stor Torvvær, Træna Enbrukstida 1870 - 1934 Bruk
A og B Folketellinga
1875 viser oss følgende befolkning ute i Måvær :
Anders
M. Pedersen (f. 1830) ,
leilending, gårdbr. og fisker,
Peder Pedersen (f.1806, Rødøy), kårmann, fisker,
d. e 1779. Familiene
hadde da følgende buskap og sådde i tillegg i åkeren dette år : Benjamin Olai Jørgensen (f. 1837) og hustru Pauline Kristine Pedersdatter (f. 1837) flyttet fra Selsøysjøen i Rødøy til Måvær først i mai 1876. De var innerster her den første tiden, senere husmannsfolk, før de senere havnet på Stuvland. Birgitte Jørgensdatter, død 9.juli 1882 (f. Storselsøy), 49 år. Året etter døde Martin Karoli Pettersen også her i Måvær 11.3 1883, bare 3 mnd. gammel. Han var barn av dreng Petter K. Jakobsen Måvær. Anders Pedersen måtte ha eid selv det meste av bygningene i Måvær, for i 1885 tinglyses en panteobligasjon på kr 843,38 til I. Rise Lurøysjøen med første prioritets pant i en stue med loft og et båtnaust. Kanskje var ”gammelstua” i Måvær oppført av nevnte Anders Pedersen rundt 1865? Den kan naturligvis være eldre, kanskje oppført av hans far allerede i 1830-åra. 15-A/16-B
1890 - 1934 Denne familie ble nå de neste brukerne av øygruppen. Anders Davidsen var sønn av husmann David Olsen og Kaspara Pedersdatter, som var husmannsfolk både i Blokk(1865) og på Ytre Vasdal (1875) i Rødøy. Faren livnærte seg også som fisker og skredder. Ane Oline var datter av gårdbruker John Johnsen og hustru Ane Johanne Olsdatter i Breivik. Gjennom de siste 25 år hadde de gamle brukerne Peder Pedersen og hans kone Kristianne Jacobsdatter hatt kår til senere brukere av eiendommen, først under sønnen Anders og senere også til Anders Davidsen (?). Den 3.februar 1891 døde imidlertid kårmannen Peder Pedersen, 87 år gammel. Året etter den 7. oktober døde også hans kone Kristianne i den høye alder av 94 år. Tross alt måtte dette oppleves som en stor lettelse for den nye gårdbrukeren i Måvær, som i en periode kanskje hadde hatt kårkrav fra to familier? Folketellinga 1891 angir at her da bodde 11 mennesker, 9 i familien Davidsen og i tillegg en husmann Benjamin Jørgensen m/kone. Det fremgår ikke av matrikkelen når Anders Davidsen tok over "”hele" Måvær, men det er trulig at han umiddelbart tok over hele eiendommen da han kom og da også mot kår til den andre brukeren Anders M. Pedersen og hans hustru Elen Steffensdatter. Anders var jo blitt 60 år gammel da familien Davidsen kom til Måvær. Brukere på 1900-tallet. Folketellinga
1900, med noen tilføyelser:
Anders Davidsen, (f. 1860) gbr.,
leilending og fisker, d. 1939 Anders
Andersen døde i Sørnesøy bare 34 år gammel, den 23.12-27. Anders
M. Pedersen, føderåd og fisker, 71 år Benjamin
Jørgensen, fisker og husmann (f.1837,
Storselsøy i Rødøy) Her var altså til sammen 15 mennesker i Måvær ved dette hundreårsskifte, fordelt på tre familier, - altså en ”fordobling” av folketallet fra forrige hundreårsskifte. Familien Anders og Ane Davidsen fikk ytterligere tre barn etter 1900, det var: Darner
Kristian f. 28.3 1901, g.
m. Ester Martinussen, Onøy. Etter
giftemålet og etter at de hadde fått sin Bodde ca. 2 år i Måvær etter ekteskapet i 1932, så en del år i Stoksvik, før de sist flyttet til Førnes, Finneidfjord. Kårfolket Anders Mikal Pedersen og Elen Steffensdatter, flyttet kort tid etter hundreårsskiftet til Lurøysjøen sammen med sin datter Petrine og hennes sønn Alfred. De ble nå ”strand-sittere” her i ei lita stue. Deres datter Petrine skulle imidlertid oppleve mer motgang. Ikke nok med at barnefaren ungkar/fisker Laurits Bernhard Larsen.”stakk” til Amerika. Det barnet hun fikk, Alfred, døde dessverre allerede 28.juni 1905 av krampe, bare 5 år gammel. Elen døde også her den 2. mars 1908, i en alder av 90 år. Det har ikke vært mulig å finne dødsnoteringer på Anders. Den stua de hadde i Lurøysjøen, gikk senere under navnet Petrine Andersen-stua og lå på sjøsida av veien, - rett ovafor Hilda-stua. Her levde Petrine videre i sin ensomhet til sin ”dauan dag”. Norges matrikkel av 1. juli 1907 gir beskjed om at brukeren fortsatt var Anders Davidsen og at han brukte hele gården, - av ny skyld 1 krone 42 øre. Livet gikk sin vante gang i Måvær gjennom skiftende årstider, hvor hver årstid hadde sine utallige gjøremål. En måtte jo være mest mulig være selvforsynt i disse tider. Parets mange barn sto etter hvert frem for presten og ble konfirmert. Den siste i rekken var Magnus sommeren 1920. Da var dessverre ikke ”gamlemor” Ane til stede. Anne Oline Davidsen sovnet inn i Måvær vel to år tidligere den 25. mars 1918, bare 52 år gammel. I denne tida var også ”nystua” i Måvær under oppføring, et moderne bolighus av den tids standard og oppført av Anders sjøl. Denne stue bodde nå familien Davidsen i den siste tiden. Men, fortsatt var også ”gammelstua” i noen bruk. Høsten 1920 var det pyntet til stor fest i Måvær og alt tilrettelagt for mange tilreisende gjester. Anders Davidsens sønn ”Litj-Anders” hadde funnet sin hjertens kjære i en ungdomsjente fra Særnesøy. Den 31. oktober giftet han seg med Marie Agnete Olsen. Påfølgende vårdag i april ble deres første barn født i Måvær, et barn som i dåpen ble gitt navnet Anton Andreas. Vel et år senere fikk de sitt neste barn født 5. april 1922, en datter døpt Anna. Før 1925 flyttet denne familien til Engan i Sørnesøy, hvor de fikk sitt neste barn Arne Martin den 1.4 1925. De neste som bodde med sine familier her ute i Måvær, var Alfon, Darner og Magnus Måvær. Darner og Magnus med sine ektefeller dog bare for en kortere periode av ca. 2 år. Det var også bestemt at det var Alfon som skulle overta farseiendommen Måvær for å drive eiendommen videre. For denne nye familien syntes forholdene her mer og mer problematiske sett ut fra ønsket om tilgjengelige samfunnsgoder, ikke minst for barna og deres framtidige skolegang. Alfons kone Laurine trivdes heller ikke her. Derfor, alt sett under ett, bestemte også den siste familien seg til å flytte mere sentralt i kommunen. De ville nå inn til Onøy, hvor de hadde fått tilbud på et egnet sted. De var fast bestemt på å forlate øygruppen for godt. Sommeren 1936 rev de ned ”nystua” i Måvær og flyttet denne til Yttergården på Onøy, hvor de fikk et egnet lite jordstykke. Alfon Måvær med sin familie og far ble dermed de siste fastboende i Måvær. Anders Davidsen bodde den første tiden hos sin sønn Magnus i Stoksvika. Men, da ”Måværstua” var vel oppkommet i Yttergården høsten 1936, flyttet han dit til familien Alfons Måvær. Tre år senere i året 1939, døde så Anders Davidsen, - den siste ”leilending” som driftet ute i det ”idylliske” Måvær. Gjennom alle år hadde brukerne her ute vært nettopp leilendinger under konge eller andre store eiendomsbesittere. De hadde bare eiendommen ”til låns” gjennom nesten 350 år! Men, jorda med tillegg av rike fiskemuligheter gav dem det livsgrunnlaget de trengte. Øygruppen gav jo også rike muligheter til egg og dun, en viktig ”attåtnæring” for brukerne. Sluttord. En
mer enn tre hundreårs bosettingshistorie var dermed avsluttet. Det skulle
ikke komme nye familier til Måvær. Opp gjennom alle disse år hadde
skiftende familier ”overlevd” ute i det noe
karrige Måvær. De hadde opplevd fine sommerdager hvor skjærgårdsidyllen
kan ta pusten fra en. Men, like ofte hadde de måtte tåle høst- og
vinterstormer med ”rokk og fokk”. Jeremias Nygaard, gårdbruker på Ytre Kvarøy, kjøpte Måvær hos ”godseier” Karl og Natalie Gidske den 5.2 1943 for den nette sum av kr 3.000,-. Han døde før 1950, og hans enke Borghild ble nå i mange år sittende med bruket. Hun overdro gården senere til sin slektninger. Først til Bjarne Sørensen i 1970, som samme år overdro bruket videre til Bjørg Gylte. Bjørg overdro senere gården til Håkon og Inger Ivarsen Kvarøy allerede i 1974, og denne familie eier ennå dette ”idylliske” øyværet. I dag er det ikke annet igjen av disse gårdskompleksene enn de små steinfundamentene som i noen grad antyder grunnplanet for bygningene. Et og annet oppmuret steingjerde finnes også her ute, men i stor grad har naturen nå ”tatt tilbake” dette naturskjønne øyværet. Brukere av jord i Måvær 1611 - 1934:
Kilder : Informanter: |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||