”Kommer der nu noget effter og du tager paa mig, skal Fanden tage dig”  
-  omkring en leiermålssak i Lurøy i 1737
Av Kåre Hansen

Å få barn uten å være gift, er ikke et fenomen som hører den moderne tiden til. Det skjedde også i stor utstrekning i det gamle fiskerbondesamfunnet. Helgeland var ikke noe unntak i så måte. Samfunnets syn og måte å behandle slike forhold på er imidlertid svært forskjellig i dag fra tidligere.

For å belyse noen av forskjellene skal vi i denne artikkelen ta utgangspunkt i en hendelse som skjedde på vårtinget for Rødøy prestegjeld i 1737.[1] Vårtinget ble dette året holdt på gården Ås den 6. og 7. mai 1737.

Joseph Pedersen, som på den tiden tjente hos lensmannen i Nesna, hadde stevnet Ellin Pedersdatter Lurøysjøen for retten fordi hun hadde oppgitt ham som far til et dødfødt barn hun fødte 11 dager før Mikkelsdag 1736 (Mikkelsdag, 29. september). Han skulle være hennes ”Barnefader”, påsto hun.

Joseph ville ikke ha en slik anklage hengende over seg. Det berørte både hans ære og hans økonomi. Han hadde ikke begått noe ”Leiermaal”, påstod han. En slik forseelse førte også til rettslig forfølgelse dersom de som ble anklaget ikke vedgikk sin brøde og betalte bota umiddelbart. Ble Joseph dømt til å være far til barnet, måtte han ifølge loven betale 12 riksdaler i bot. Det var en relativt høy sum som tilsvarte om lag to årslønner for en tjenestedreng.

Ellin kunne selvfølgelig ikke benekte at hun hadde født et barn uten å være gift. Det fantes det nok av vitner på. Hun måtte derfor betale for sin forseelse. Loven påbød da også at kvinner som begikk leiermål skulle bøte med 6 riksdaler. Det tilsvarte også om lag to årslønner for tjenestejenter. Men hvem var faren til barnet?

Vårtinget 1737
Saken ble ikke oppklart og pådømt på vårtinget. Ellin påsto nemlig at hun hadde vitner som kunne belyse saken fra hennes side. Hun ønsket derfor at saken ble utsatt til førstkommende sommerting for Lurøy.

Joseph møtte opp på vårtinget og var trygg i sin sak. Hun kunne få føre de vitnene hun gjerne ville, fortalte han og var overbevist om at hun ikke greide å framskaffe vitner som ville overbevise ham eller retten om at han var far til barnet. I så fall ville han påberope seg benektelses-ed. Saken ble derfor utsatt til førstkommende sommerting for Lurøy.

Sommertinget 1737
Sommertinget for Lurøy fjerding ble avholdt på Lurøy den 8. juli 1737.

Fogd Peder Broch Angel fredlyste retten og erklærte den for satt. Lagretten bestod av åtte domsmenn. Disse var Johan Jacobsen Solvær, Peder Jensen ”Sengesdraget”, Lars Erichsen Grønningen, Peder Christophersen Lunderøen, Hans Jonsen Hiort i stedet for Christen Jonsen Bogen, Jens Andersen Aspneset, Ole Michelsen Bratland i stedet for Lars Michelsen Konsvik og Christen Christophersen Kvarøy.

Disse åtte domsmennene hadde ikke noen innflytelse på selve dommen. De var i stedet vitner i de ulike sakene. De kunne også komme fram med spørsmål under selve saksgangen. Da de bodde i området, var de også kjent med lokale forhold.
På slike ting ble kongelige forordninger opplest. Skattelister ble ført. Tinglysninger ble bekjentgjort. Sakene som ble tatt opp på slike ting, tok imidlertid lengst tid.

Den siste av sakene som ble brakt fram for retten denne sommerdagen på Lurøy, var saken Joseph Pedersen hadde anlagt mot Ellin Jensdatter. Begge parter i en sak hadde rett til å føre de vitnene de mente kunne belyse saken fra sin side. Derfor stilte ofte begge partene på bygdetinget med hver sine vitner. Noen stilte også med egen prokurator.

Joseph møtte sammen med to vitner som skulle uttale seg til fordel for at han ikke var far til det barnet Ellin hadde født. Vitnene tilstod også at de var stevnet som vitner på lovlig måte. Dette vil si at to stevningsmenn hadde møtt opp i huset der de bodde og lest stevningen for dem. Loven krevde alltid at det var to stevningsmenn som gjorde dette. Stevningen skulle også alltid skje i bopelen til den innstevnet. Dersom det skjedd i naustet eller ute på marka, kunne stevningen bli underkjent.

Joseph Pedersens to vitner
Det første vitnet til Joseph, var Marithe Andersdatter. Hun tjente også på Lurøy gård da det påståtte samleiet skulle ha skjedd. Som alle andre som vitnet i en rettssak, måtte hun avlegge ed på at det hun fortalte var riktig. Dette skjedde ved at hun rekte tre fingre i været og sverget ved Gud at det hun sa var sant. Å begå mened, var en alvorlig affære som ble straffet strengt. Derfor finner vi knapt noen steder i tingprotokollene for Helgeland i tiden 1691-1801 at noen hadde begått slik falsk forklaring.[2] At hun fikk avlegge ed forteller oss også at hun hadde såpass kjennskap til de lutherske læresetningene at presten hadde gitt henne tillatelse til å gå til alters. Ingen som ikke hadde fått det såkalte ”Alterens Sacramente” fikk avlegge ed i en rettssak på ordinær måte.

Marithe forklarte at ved korsmesse-tider lå Joseph i samme seng som henne. Det spesielle i denne saken var at Anne Eliesdatter og saksøkeren Ellin Jensdatter også lå i samme seng. Alle jentene tjente på Lurøy gård. Om Joseph også tjente på samme gård i denne tiden framgår ikke av tingprotokollen, men det synes trolig. At en tjenestedreng overnattet der tjenestepikene lå, var ikke vanlig andre steder. Om det rådde spesielle forhold på Lurøy gård eller om dette var et unntak, framgår heller ikke av tingboka.

I alle fall, Joseph overnattet i samme seng som tre tjenestejenter to netter etter hverandre. Om morgenen etter den siste natta, stod Joseph opp. Da fortalte han så høyt og tydelig at de tre jentene ikke kunne ta feil av hva han sa: ”Nu haver ieg lagt her i 2de nætter og lagt dig Ellin Jensdatter nærmest. Du kand fare adskillige Steder frem. Kommer der noget effter, vil ieg ey have Skuld der fore; thi ieg har ey rørt dig ey heller nogen af de andre”. Mer hadde ikke Marithe å fortelle som kunne opplyse saken. Ingen andre spørsmål ble heller stilt. Hun fikk derfor forlate rettslokalet.

Deretter framstod det andre vitnet, Anne Eliesdatter, for retten. Hun bekreftet det Marithe hadde sagt. ”Jeg har nu lagt hos docker alle 3 i 2de nætter, og hos dig nermest, Ellin Jensdatter. Kommer der nu noget effter og du tager paa mig, skal Fanden tage dig”, skulle Joseph ha sagt ifølge henne.Mer hadde disse to vitnene ikke å fortelle. Ingen av partene hadde heller flere spørsmål til de to vitnene.

Ellin Jensdatters vitner
De to vitnene som Ellin hadde innkalt og som skulle tale hennes sak, ble framkalt. Det var jordmora Mari Helgisdatter. Hun var Ellins kjødelige ”faster” og arbeidet på Lurøy gård. Matmora til Ellin, Karen Nielsdatter, ble også stevnet som vitne. Hun var gift med Ellins bror, Hans Jensen, og var følgelig Ellins ”Vær Søster”. Hun bodde også på Lurøy gård.

Joseph var ikke stevnet for å høre deres forklaring, derfor kunne han nekte for at de fikk forklare seg. Han gav dem likevel rett til å avgi forklaring for å forkorte saken. Som alle andre, måtte også disse to avlegge ed.

Mari Helgisdatter forklarte at hun ble budsendt til Ellin 11 dager før Mikkelsdag. Ellin var da ”svag og i barnsnød”. I tilfeller der ugifte fikk barn, var jordmødrene eller de andre kvinnfolkene som var til stede under fødselen, pliktige til å spørre den fødende hvem som var far til barnet. Mari spurte og Ellin svarte at Joseph Pedersen var hennes ”Barnefader”. Mari ble også spurt om hun ikke stilte samme spørsmål til Ellin ”da Fødsels Smertene angreb hende”. Joda, hun gjorde da det, og fikk samme svar. Det var Joseph som var far til barnet. 

Bakgrunnen for at dette spørsmålet ble stilt da smertene var sterkest, henger sammen med en forestilling om at personer snakket mest sant jo større smerter de har. Den samme tankegangen finner vi for øvrig igjen i tilfeller der tortur blir brukt. Jordmoras vitneutsagn var derfor av største betydning i saken.

 Karen Nielsdatter fra Lurøy gård var også til stede under fødselen. Hun bekreftet det Mari allerede hadde sagt. At to personer var til stede, var viktig. Skulle deres vitneutsagn bli godtatt og trodd, måtte to uavhengige personer være til stede. Dette var også et prinsipp som var nedfelt i lovverket. Begge forklarte også at Ellin fødte et dødfødt pikebarn. 

Bevisbyrde og benektelses-ed
I tilfeller der ungen var dødfødt, var det viktig for retten å få klarlagt hvor langt på vei mora hadde vært og om barnet var fullgått eller ikke. Begge svarte at barnet kunne være ”halfgaaet og vel derover”. Barnet var litt over halvgått. Dette var de sikker på ettersom barnet verken hadde hår eller negler. I denne tiden var både hår og negler viktige indikasjoner på hvor langt graviditeten var fremskutt. Det finner vi også igjen i mange andre saker fra Helgeland der ugifte kvinner hadde født for tidlig. Fosterets utvikling stemte godt overens med den tiden Joseph hadde ligget i samme seng som de tre tjenestejentene.

Joseph ble så spurt om vitnene hadde sagt noe som kunne befri ham fra påstanden Ellin kom med. Han forklarte at han ikke kunne føre noen flere vitner i saken, men tilbød seg å avlegge benektelses-ed.

Benektelses-ed var en mulighet han hadde for å fri seg for Ellins påstand. Det vanlige i slike saker, var at de som benektet å ha hatt samleie med piken som påstod at de var far til barnet, de fikk avlegge slik ed. Hadde en person vedgått å ha hatt samleie med ei jente, fikk han ikke avlegge denne eden.

”Retten formanded ham vel til at overveye og gaae i sig self, om hand og med en god Samvittighed vel kunde giøre saadan som loven udfordrer; thi disse første Vidners indsigende giør ham temmelig mistenckt, at Sagen ey paa hands Side er saa gandske reen.” Han fikk med andre ord betenkningstid til neste ting. Han gjentok da atter en gang han at han ikke kunne nekte for at han hadde ligget i senga hos de tre tjenestejentene. Men at han var far til Ellins barn, det kunne han bekjenne med god samvittighet når det måtte være.

I Retten spurte så Ellin om hun godtok at han fikk avlegge benektelses-ed. Hun svarte at dersom han sverget på at han ikke var faren til barnet, så var han også forpliktet til å komme fram med navnet på en annen person som kunne være faren. ”Og vilde hand hellers fare til Fanden, stoed det ham frit for”, svarte hun. Alt tyder på at hun var svært bitter.

Til dette svarte Joseph ikke noe. Han visste nemlig ikke om noen annen som kunne være faren.

I slike saker ble formalitetene overholdt svært strengt. Det var ofte med på å forhale sakene slik at de ble gjengangere i det lokale rettssystemet. I den stevningen Joseph hadde overfor Ellin, framgikk det ikke at hun skulle få høre hans benektelses-ed. Han måtte derfor stevne henne på nytt til neste ting dersom han ville at hun skulle høre eden hans.Dette godtok retten.

Høsttinget 1737
Høsttinget for Rødøy og Lurøy fjerdinger ble holdt på gården Ås fra den 14. oktober.

Fogden var selv ikke tilstede. Hans fullmektig, Jens Grønbech, var hans stedfortreder. Sorenskriveren var tilstede sammen med de åtte domsmennene.

Avgjørelsen på sommertinget, var at Joseph måtte stevne Ellin Jensdatter for å høre på hans benektelses-ed. Denne skulle foregå ansikt mot ansikt i vitners nærvær. Å gjøre det på denne måten var vanlig. Å lyve i slike tilfeller var en svært alvorlig affære. Det kom til å berøre personens ære på en måte som var vanskelig å rette opp i etterkant.

Begge møtte på tinget. Joseph ble atter en gang formanet av retten å tenke seg godt om før han avla eden. For ”skulde han ey være gandske frie og reen” i det Ellin hadde påstått, så hadde han ennå tid til å ombestemme seg. På denne formaningen svarte han at han hadde da hatt god tid til å tenke seg om. Han var derfor bestemt på å avlegge eden dersom ikke noen nektet ham det.

Så ble loven opplest for ham. Deretter ble han atter en gang på det sterkeste advart om å vokte seg. 
Det hjalp ikke, han var sikker i sin sak. Så avla han eden. At slike eder er gjengitt ordrett og i sin helhet i tingbøkene, er svært uvanlig. I dette tilfellet finnes eden imidlertid gjengitt.

”Jeg Joseph Pedersen tiendendis Lentzmanden Jens Nielsen i Nesne Fierding, svær her med at ieg iche er BarneFader til Elin Jensdatters nylig avlede Barn; ey heller har hafft legemlig omgiengelse med hende; hvor ved samme Barn kunde avles; saa sandt hielpe mig Gud og Hans Hellige Ord”.

Det var det hele. Da han hadde avlagt eden, ble saken tatt opp til doms.

Dommen gikk i favør av Joseph. På grunn av at han hadde avlagt sin benektelses-ed på at han aldri hadde hatt samleie med henne, gikk han fri av Ellins beskyldning. På det viset ble det bevist at han ikke var far til barnet.

Hva som skjedde i etterkant av dette, er ikke kjent. Det er likevel stor sannsynlighet for at Eli måtte betale bota for å ha begått leiermål.

Hvem som var far til det barnet hun hadde født, ser ikke ut til å ha blitt oppklart. I alle fall har det ikke nedfelt seg i tingprotokollen. Årsaken må være at barnet var dødfødt. I lignende tilfeller, der noen fødte et levende barn, hendte det aldri på Helgeland i tiden 1691-1801 at ikke noen ble dømt som far til barnet. Det henger sammen med oppfostringsplikten å gjøre – og da skulle alltid begge foreldrene stå ansvarlig.