Konsvikbygda et kjerneområde for finnebosettinga i eldre tider? Av Rune Bang

En kirkesøndag i året 1760 introduserte vår sogneprest  Peder Nielsen ”lappe=finds”  hustru Sigrid Jonsd. i Lurøy kirke, noe som i denne tiden var vanlig for en kvinne som nettopp hadde fått barn. Samme dag var også deres nyfødte barn til dåpen og ble her gitt et helt vanlig brukt navn, nemlig Jonella. Barnets faddere denne dagen var videre hovedsakelig av samisk ætt, blant annet hennes bror Lasse Joensen Aspdal og dennes sønn Jørgen Lassesen, senere bruker og rydningsmann i Molviken. Dette er ikke de første innførsler om dåp i vår kirkebok,  hvor presten har gitt beskjed om at barnets foreldre var lapper eller finner.  Både noe tidligere og senere ser vi at det er flere samefamilier med tilhold i vår kommune midt på 1700-tallet. Først og fremst treffer vi på dem gjennom de kirkelige handlinger nedtegnet i våre kirkebøker. 

Fra hvilken tid kjenner vi så til finnebosetting i området, hvor hadde de eventuelt hatt tilhold og hvilken kjennskap har vi ellers til disse menneskene som levde og virket  i bygdas ytterste ”utmark”? Jeg vil forsøke å sette døra litt på gløtt når det gjelder utbredelsen av lapper eller finner med tilhold her i kommunen. Gi  noen svar på  reiste spørsmålsstillinger og da hovedsakelig for den vide Kongsvikbygd, så langt det er grunnlag for det i det heller spede kildematerialet. 

De første spor innen prestegjeldet.
Alt i alt gir de skriftlige kildene bare visse glimt av ei fåtallig samisk befolkning som først på 1700-tallet var i ferd med å sige inn i bygdesamfunnet eller i yttergrensene av dette. Det er imidlertid ting som tyder på at det godt kan ha eksistert ei eldre samisk folkegruppe innen området, også i deler av Lurøy. Fortrinnsvis gjelder det først og fremst fastlandsdelen av kommunen og helst da på selve Tonneshalvøya.  Arkeologiske undersøkelser av gravskikker m.m. i tilknytning til de eksisterende gravminner, konkluderer med at den samiske befolkning i Lurøy før middelalderen, stort sett hadde sin utbredelse på fastlandsstripen mellom Kleivhalsen og Trettvika, og da med norønne naboer på de gamle navnegårdene Selnes i sør og Tonnes i nord. 

Vi hører første gang om ”finner” i omtalen av en ”storgård”  fra før svartedauden i dette området, en gård som er omtalt i Aslak Bolts jordebok rundt 1430. Gården bærer det noe spesielle navnet  ”Findrepofyrde”  eller finn-drepa-fjord”. Historiker Johan Borgos har gjennom grundige studier funnet ut, at dette må være et eldre navn på den gård som vi i dag kjenner som Kongsvik Øvre. Hva for et ”finndrepa” navnet refererer seg til, kan vi ikke vite. Kanskje det rett og slett var finnene her som  drepinga gikk ut over på et eller annet vis?  Denne gården var meget stor i tidlig middelalder - total gammel landskyld var da på hele 12 spann. Målt slik er den ved siden av Nesøy Søndre,  den største gården erkebispestolen eide helt eller delvis på Nordre Helgeland.  Den var sannsynligvis lagt øde da jordeboka ble skrevet i 1430-åra, da dens verdi da ble betydelig redusert.  Kanskje som følge av en tragisk hendelse hvor  nettopp ”finne”-gårdsfolket”  hadde blitt drept eller dødd ut     

Både i litteraturen og i norsk tale går dette folket under tre forskjellige navn: finner, lapper og samer. Finner er det gamle nordiske navn på folket, et navn som også i noen grad brukes på folket den dag i dag. I vesentlig grad ble denne befolkningsgruppa delt etter deres levevis, fjellsamer med rein (lapper), bygdesamer (-finner) og sjøsamer eller bufinner.  I kyst-områdene våre, snakker vi helst om de sistnevnte, som i overveiende grad holdt til nede i bygdene, fortrinnsvis langs fjordene og ernærte seg som andre nordmenn av husdyr og fiske. I en beskrivelse fra 1700-tallet heter det bl.a. at de (…) har ryddet sine Pladser de boer paa, ligesom bønder. De pløyer saar og har Creaturer ligesom andre.  …  og ligesaa sine visse Tiider sit Søebrug, ligesom bønder (…). Sjøsamene som satt nærmest havet eller i umiddelbar nærhet av dette sentrale ”spisskammer”, hadde uten tvil de beste vilkår av disse samene innen vårt område. De skilte seg ut fra nordmenn hovedsakelig ved at de kledde seg på samisk vis, holdt på sitt morsmål og stort sett gifta seg med hverandre. 

Ut fra tilgjengelige skattelister utgjorde den samiske befolkning i Rødøy prestegjeld kun 8 familier i 1567. Disse familier var fordelt på 8 gårder og ingen av disse gårder var lokalisert innen området som i dag utgjør Lurøy kommune. Anslagsvis besto da disse familier av mellom 60 – 80 personer totalt, mot et øvrig folketall innen området på 1000. Den samiske befolkningsgruppen utgjorde av dette rundt 7 % av befolkningen innen  det gamle Rødøy prestegjeld. En senere registrering først på 1700-tallet, oppgir at det i Nordland da bodde totalt 551 familier bestående av 2158 individer. Vi kjenner imidlertid ikke til hvor mange av disse som  bodde i det gamle ”Rødøyområdet”, kun at det var et fåtall familier.

I et skrift fra 1609 av Hartvig Bille sies det at det nok er ”bufinner” på Helgeland, men at de brukte nordmenns ”habit” og betalte samme skatt og hadde samme rettigheter som nordmenn. Alt på 1500-tallet, betalte også de fleste samer skatt i form av fisk i stedet for i pelsverk, noe som tyder på en tilpasning til nordmennenes levesett allerede da.  

Samtidig kan samene i området ha tapt sine særegne rettigheter til bruk av jord, de såkalte finnerydninger. Slike bruk som vi kjenner til fra Melfjorden og Sørfjorden, kom over i kongens eie først på 1600-tallet. De måtte i så fall av en eller annen grunn, ha ”mistet”  sin status som ”Finne-odel”, dersom de hadde vært dette i noe eldre tider. 

Når det gjelder disse første spor etter den samiske befolkning i området, kjenner vi ikke til slike gårder i Lurøy på denne tiden. Imidlertid skjedde det en viss innflytting også til vårt område, i en senere ekspansjonsperiode innen hele det store prestegjeldet i første del av 1700-tallet. Vi snakker da om nyrydninger i mer avsidesliggende utmarksområder i forhold til de eksisterende gårder i bygdene. Den første vi hører om i Lurøy er en Jon Finn i Kvina, som finnes i en fortegnelse over skyldnere til skipper Lars Nilsen Ytre Kvarøy for året 1729.  Kanskje var det nettopp ham som ryddet Fingammen i denne tiden og var blitt skyldig vår bygdefarskipper 2 skilling og 4 ort? Det fremgår ellers av Hans Skankes Epitomes Historiæ fra 1730 om lappe- og finnebosettinga i Nordland og Troms, at det innen det gamle Rødøy prestegjeld bare (…) boe nogle faa Finne-familier (…)  og videre at (…) ingen Lapper til dedte Præstegield ere henhørende (…). På denne tiden var det følgelig ikke registrert familier av typen ”fjell-samer” og her var ellers bare et fåtall finnefamilier uten interesse for det arbeide som ble drevet av  ”Missionen”. De få familiene kunne derimot lett betjenes av de to tilsatte prestene innen området, dog under oppsyn av misjonens egne folk!  

Det spede skiftematerielet som finnes etter dette finnefolket i kommunen, gir også beskjed om at de hovedsakelig drev med kombinasjonsdrift,  jordbruk og fiske. Vi har ingen dokumentasjon på at de hadde reindrift som næringsvei, men de drev derimot noe håndverk og jakt.  De eneste reinsdyr som er nevnt i skiftematerialet for Lurøy, er etter en bruker på Stuvland ved navn Adrian Thomassen og som var gift med Ellen Abrahamsdatter. I hans buskap fantes  bl.a.  3 ”reinsdyr i fjeldet”, uvisst av hvilken grunn, som da ble verdsatt til 3 riksdaler av vurderingsmennene. Dette skifte ble holdt i 1738 og det er verken da eller senere nevnt at noen av disse ektefolk skulle være av samisk ætt.

Hvor bodde finnefolket innen Konsvikbygda?
En vandring i Konsvikbygdas utmark gir snart beskjed om at her er mange navn med utgangspunkt i tidligere samisk bosetting og bruk av området. De enkelte navn finnes helst  i de mer perifere deler av den vide bygda, både mot sør, mot nord og mot vest.  Den interesserte iakttaker som tar seg tid til å lete seg fram til disse stedene i terrenget, vil kunne stifte bekjentskap med flest navn i og rundt det våtlendte området Finsimyran. Her finnes  mange stedsnavn av typen Finsihågen, Finnkåtan, Kjerstimyra, Finnhåla o.a. I andre områder innen Konsvik-kretsen finnes også Reingata, Reinhagen, - de to siste av noe nyere dato,  og videre Turfinn-helleren, Finngammen, Finnlægran,  med flere. Alle bærer bud om en vesentlig finnebosetting innen disse deler av kommunen.

Når disse familier opptrådte i våre kirkebøker, finnes de under bostedsadresser som  Kongsvikmarka,  Kvinurda og  Aspdalen, med klare slektsforbindelser til folket på  ”finne”-gårdene Langnes, Molvika, Olvikvatnet, Jervalen med flere innen en passende geografisk nærhet. Kan vi så gi en noe nærmere stedsangivelse om denne bosetting innen det vide Konsvikområdet?

Det er uomtvistelig at området Finsimyran er det samme området som ”Kongsvikmarka”. Både Finnsihågen og Finnkåtan gir klar beskjed om at her har lapper hatt tilhold.  Det første kan lettest omsettes med ”Finnstadhågen”  og det andre stedet gir beskjed om at her sto ”Finnkåter” eller enkle bygninger som huset finner eller lapper, kanskje enkle gammer.   

Da er det mer usikkert hvor Finnegården ”Kvinura” lå, men det må ha vært i området Småskogan - Svensken.  ”Gammelgårdslia”  i  Kvinura må i alle fall ha noe å gjøre med denne samiske boplass som ennå fantes på slutten av 1700-tallet?  Det meste tyder på at den lå litt sør for dagens gårdsområde i Småskogan. 

Når det gjelder Aspdalen, som hadde finnebosetting helt opp mot 1800-tallet, må det de brukte her i vesentlig grad være sammenfallende med dagens  sentrale gårdsområde i dalen, en eiendom som var blitt såpass opparbeidet at den ble skyldsatt og fikk sine grenser fastsatt allerede i 1795. 

På alle disse stedene burde det være mulig å underholde en familie, dog med stor møye og bruk av områdets mange kvaliteter. Det er mest treffende å si at ingen av disse stedene var ugunstige på alle måter, men alle hadde en eller flere alvorlige ulemper som krevde adskillig strev å oppveie. Disse rydningsfolkene på 1700-tallet benyttet seg av utmarken som lå så langt unna gårdene at det ikke medførte en alvorlig inntrengsel på de eksisterende bygselsmennene. Ja på noen av disse plassene hadde nok ressursene aldri hvert benyttet i nevneverdig grad tidligere.  

Selv om flere områder i Rødøy kommune nok hadde en mer omfattende samisk utbredelse enn hva tilfellet var for Lurøy, var Konsvikbygdas utmark tross alt det mest sentrale området for denne samiske befolkningens innen Lurøys grenser.

Hva kjennetegnet dette ”finnefolket” ?
Det er flere antydninger om at den samiske bosetting innen området  var en nokså homogen befolkningsgruppe ennå på slutten av 1700-tallet, selv om de nok bodde spredt og da i utkanten av de sentrale gårdsområdene i bygdene.  Den første tiden var det sjelden at det forekom ekteskap mellom same og bumann, da (…) er der stedse antipartie mellom dem og bufolck, effterdj de moqverer sig over hinanden, og dersom det hænder sig, at nogle af deris unge folck, forelsker sig i hinanden, da blir de foragtet og forskudt hver af sit folck (…) .

De tidligere motsetningsforhold hadde skapt så stort skille mellom de to folkegrupper, at det tok lang tid før disse fordommer forandret seg.  Ellers så kommer det tydelig fram at embetsstanden ved vår prest  m.fl. ”skilte” denne folkegruppe ut fra den øvrige befolkning i kommunen. I det alt vesentlig,  satte han egne ”merkelapper” på dem for å gi beskjed om deres ætt. Han brukte her betegnelse lapp og finn om hverandre, og noen ganger brukes også  ”lappe=finn” på denne befolkningsgruppe.   

Ut fra samtidige skildringer fra prester og embetsmenn, var nordmennene i noen grad redde for samenes trolldom, slik at ”baade nordmænd og andre fremmede folk ikke vel tør bo nær dennem (…)”.  Presten Peder Clausen Friis omtaler bl.a. i sin Norges Beskrivelse på 1600-tallet (…) deris ugudelige oc forskreckkelige Trolldom oc Afguderi ….. De ere alle sammen grumme Trold-Folck”.  Disse skildringene av nordmennenes frykt for samenes trolldom må imidlertid være sterkt overdrevet, ikke minst ut fra den behandling enkelte norske personer utviste av forakt og undertrykkelse mot den samiske befolkning.  Dette hadde de neppe våget hvis den generelle oppfatning var at de hadde skjulte trolldomskrefter ?  Lektor von Westens memorial og klagemål over de samme finnenes ilde behandling av nordmennene til amtmann Schelderup fra sommeren 1724, ble etter hans påtegning, også  kunngjort på Aas høstting samme år. Vi kjenner likevel ikke til forhold i Lurøy med diskriminering av samer fra denne tiden. 

På ledingsbergtinget i året 1724 ble det publisert en resolusjon fra amtmannen om at ingen må selge eller gi noen lapp eller finn brennevin eller annen sterk drikk, datert Trondheim mai 1724. Om nordmennene erfarte von Westen at ”de beriket sig ved at sælge Brændevin til de stakkels Finner og røve fra dem deres Ren og deres Gods”. Den samme dag ble likeså opplest Thomas von Westens rekommandasjon av 14.6 1724 til fogden om at han  alvorlig ville påse at dette ble overholdt. De som brøt denne oppfordring ville umiddelbart bli tiltalt. Det var av forannevnte tydelig at sterke drikker hadde dårlig innflytelse på lappene og at dette ”misbruk” var blitt et problem? Det er ikke dermed sakt at slike problem var gjeldene for de få lappene som hadde tilhold i utkanten av Konsvikbygda? Sommeren 1739 ble en Aane Olsen finn innstevnet i retten for grove beskyldninger mot Bottel Johansen Lien.  Aane tilsto ”… i drukkenskap at ha uttalt sådanne ord som han ei selv viste eller forsto …” .  Han ba i retten Bottel om forlatelse for disse  ”ubluferdige ord”  han i drukkenskap hadde uttalt og lovet etter denne dag aldri mer å uttale sådanne ord!  Dette kunne vel ha hendt flere av oss, selv den dag i dag?

Vi kjenner heller ikke til at de hadde reinsdyr og eide finneodel her i området på denne tiden.

Ellers besøkte den samme von Westen også vår kommune både i 1716, 1718 og sist i oktober 1722. I sammenheng med hans siste reise sørover i 1722, skysset konsvikfolket ham videre fra Tonnes til Møkkelbostad i Nesna,  da han var underveis til misjonsarbeide i Rana. Han holdt da oppbygging eller ”skole” for lappene (?) mens han var her, et møte som ble avholdt på gården Selnes med stor deltakelse. Om noen av våre bygdesamer deltok på denne gudstjeneste, vites ikke.  Noen vil ha det til at han også holdt ”misjonsskole”  for samene innen Konsvikområdet på nettopp denne turen mens han anløpte Tonnes,  og da ved et vann midt i  deres kjærneområde - Finsimyran. Dette vann fikk så senere den karakteristiske betegnelsen ”Skolvatnet”? En konklusjon som vel ikke kan dokumenteres på noen måte. 

På hvilken måte de ellers skilte seg ut fra bygdefolket, kan vi bare ane. Det kunne ha vært både i hvordan de gikk kledd, i selve væremåten og i deres tradisjonelle levesettet.  Vår egen sogneprest Munch ble i 1742 beskyldt for å ha begravet ei samekvinne utenfor kirkegårdens murer på Lurøy og fremstilt for retten. Om dette hadde skjedd og eventuelt hvorfor, får vi imidlertid ikke noe fullgodt svar på, selv om flere vitner ga til kjenne at de hadde hørt ”rykte” om en slik hendelse. Det kom i alle fall frem at en slik ”forskjellsbehandling” ikke ble tolerert,  verken av menigmann eller øvrighetspersoner. 

En ”lap Enke”  Randi Johansdatter døde som losjerende i Aspdalen året 1790. I skiftet etter henne er dominert av hennes kledning og annet huskeråd. Det fremgår her at klærne ikke avspeiler noe spesielt ”samisk”, snarere tvert i mot. Hun hadde vært kledd for det meste i kjøpestøy  av til dels utenlandsk opphav, idet hennes klær var av silke, flonell, bomull og ”bai”, mindre av hjemmevevet tøy.

Skifteoppgjøret etter samen Lasse Joensen i Aspdalen fra 1772, viser oss en noe fattigslig heim, men her fantes en buskap på 2 kyr, ei kvige, 3 sauer og tre lam. Lasse drev kombinasjonsbruk som fisker-bonde, for han hadde ellers en seksringsbåt og bl.a. 4 sildegarn.

Av tilgjengelige skattelister ser vi at de, i motsetning til gårdsfolket ellers, ikke betalte skatt til jordeierne av områdene de brukte. Disse finnefamiliene er også utelatt i folketellinga for året 1769, som for Lurøys del omfatter alle personer ellers i kommunen. Hvorfor nettopp denne befolkning her er utelatt i sogneprest Sporres registreringer, har jeg ingen fullgod forklaring på. Det er uomtvistelig at flere av finnerydningene hadde bosetting dette år, selv om plassene som var best opparbeidet først ble matrikulert i 1838 (Aspdalen og Olvikvatnet).

Det er tydelig at de hadde fast tilhold i området, stiftet egne familier og bar sine nyfødte barn til dåpen i kirken m.m.  som andre ”norrønne” familier. Av noteringene i kirkeboka, kommer det også i noen grad fram at de sjelden (?) ble konfirmert, og noteringer som ”(…) har ikke været til Confirmation  eller at foreldrene (…) var uconfirmerte(…),  går igjen når de hadde sine barn til dåpen.  Det kan jo være mange årsaker til at de ikke var blitt konfirmert før de stiftet familieforbindelser og fikk barn. Men dette ble ikke tolerert av øvrigheten, irriterte naturlig nok presteskapet mest og gav dem mulighet til noen ganger å anmerke i kirkeboka at barnet var ”aflet med en uconfirmeret  finne=Tøs”!   

Av samtidige kilder får vi beskjed om at det var en har kamp for å klare seg ute ”i marka”, i områder hvor ressurstilgangen vel måtte være langt mer sparsom enn for gårdsfolket flest. Den vanlige lapp ble ikke gammel og opplevde ofte å miste en stor del av sine barn alt i ung alder.  Ektefellene ble altså sjelden over 50 år, mens mange av barne døde i de første leveår.
Da fattigblokken ble åpnet en søndag i Lurøykirka året 1785,  ble kvinnen Kiersten Joensd. Quinuren tildelt 2 ort. av innsamlede midler. Dette var de fattigste av de fattige. Hun trengte nok sårt til litt hjelp, kanskje hun da bodde på plassen ved ura som enke?  Men, ut fra hva ”blokken” i kirken inneholdt av penger, ble det ikke mye å dele på for de fattige denne dagen.  Etter hva som refereres i sammenheng med finnemisjonen i Nord-Norge,  levde de fleste av disse familier i nokså kummerlige kår. Likevel hadde nok våre finner det bedre enn de som bodde ennå mere uveisomt til med vanskeligere tilgang til rikdommen i havet.

Det er også tydelig at de fastboende finner i Lurøy i eldre tider  bodde i såkalte ”gammer” eller ”kåter” som sin permanente bolig. Stedsnavn som ”finnkåtan” i Konsvikmarka og ”finn-gammen”  Ytterst i Kvina,  har sine opphav fra nettopp denne samiske byggeskikk. Heltzen beskriver dem slik i ”Ranens Beskrivelse” fra først på 1800-tallet : ”(…) og bestaae af Birkeriis, der ere belagte med Næver, Jord og Græstorv uden paa (…).”  Vi må kunne anta at det finnefolket som hadde tilhold i utmarka her på fastlandet i denne tiden, nok helst hadde slike boforhold for sine familier.   

At disse ”bygde-finner” også var store jegere, finnes det mange bevis for. En vesentlig del av de rovdyr som ble felt på 1700-tallet, hadde sine banemenn nettopp blant disse finnefamilier. Lasse Joensen Aspdalen skjøt en bjørn i Silamarka i 1757 og nok en i Tonnesmarka i 1766.  Hans sønn – Morten Lassesen Aspdal -  felte nok en ”halvvoksen” bjørn i Konsvikmarka to år senere. (Det ble også felt en bjørn av Ole Abelsen Bratland i Konsvikmarka i året 1767). Samefamiliene i Olvikvatnet sto også for flere av rovdyrfellingene i disse årene, både av bjørn (Skivikmarka i 1763) og ulv (1771).  Totalt ble det felt 5 bjørner og 2 ulver på disse tretten åra i kommunen, det meste på Tonneshalvøya. 

Ungdommene som vokste opp i disse lappefamilier, var som ungdommer flest i kommunen,  og tok seg arbeide som drenger og tøser rundt om hos gårdsfolket i kommunen, både på innlandet og i øyene. Som nevnt giftet lapp-ungdommen seg helst med andre lapp-ungdommer i området frem mot slutten av 1700-tallet, men etter hvert ble det også legitimt å gifte seg med ”gårdsfolket” ellers. Den siste rest av dette ”finnefolket” ble derved på slutten av 1700-tallet og først på 1800-tallet ”borte” både fra kirkeboka og ellers, og det ble i en overgangsfase alt vanligere med ”blandingsfamilier. Ut fra hva en kjenner til, skjedde slike blandingsekteskap tidligere og oftere her på kysten enn i innlandsområdene i for eksempel  Rana og Hemnes.  

Alt på 1700-tallet er det tydelig at samene hadde gått over til norsk og ”kristelig” navneskikk, selv om det også kommer fram at det var noen navn de helst foretrakk å gi sine barn.  Av mannsnavn nevnes Morten, Anders, Kristen og Sivert/Sjur ofte, men også Paul, Lars og Peder ble brukt. Særlig foretrukne pikenavn var Kirsten, Karen, Siri og Anne/Anna. I  tillegg må nevnes Johanna, Gunelle og Marit. Navn som de helst var alene om, var slike som Lavine, Massi, Siri, Gjertrud, Klement og Sjur.

De spredte finnerydninger i området med best mulighet til livberging,  ble etter hvert egne gårder, og som de siste ble Olvikvatnet og Aspdalen matrikkulert i 1838.  Finnefolket forsvant helt i områder som  ”Konsvikmarka” og ”Kvinura”, som jo også var meget marginale for fast bosetting, ikke minst ut fra den tids driftsmåter. Finngammen ble alt i 1760-åra overtatt av en gårdbruker fra Konsvik, og etter hvert benevnt bare med Gammen.        

Litt om denne folkegruppe innen Konsvikbygda.
Da presten ikke har vært konsekvent med å angi eller sette merke på lappene innen området i sammenheng med de kirkelige handlinger, kan det være vanskelig å få en fullstendig klarhet i familiene her. Men noen spor etter dette folket finnes, spesielt i en femtiårsperiode fra rundt 1760 til 1810. Her nevnes lappen Anders Monsen som var til graven allerede året etter at han fikk en sønn i 1769. Kanskje var det en av hans sønner, den ”finneenkemand”  Anders Andersen ”Konsvikmarka”, som giftet seg i 1804 med ei Kirsten Eriksd. ibid. De fikk her ute i marka ”finne-barna”  Anders (f. 1804),  Ana Cathrina (f. 1806) og Siri Ana (f. 1809). Om de hadde tilhold ved Finsihaugen eller oppe ved Finnkåtan, har historien dessverre glemt.  Kanskje hadde de nettopp tilhold på et av områdene hvor Kristen Jakobsen og/eller Jakob Eskildsen noe senere tok til som husmenner, - enten i Furulien (som jo ligger i umiddelbar nærhet av området ”Finnkåtan” ) eller på Brattkleiva?      

Finneboplassen ”Kvinura” er bare kjent gjennom kvinnen Kirsten Joensdatter, som ble tildelt 2 ort av fattigblokken i 1785.  Kanskje satt hun da her som enke i små og kummerlige kår.  Hvem hun eventuelt skulle ha vært gift med, vites ikke.  Senere hører vi siste gang om bruket da den samme ”Christi Jonsd. Kvin=Ola”  var til graven i året 1788,  72 år gammel.

Når det gjelder finnefolket i Aspdalen, har vi en langt bedre oversikt over  familiene her på grunn av plassens sammenhengende bosetting opp mot vår tid og at den ble ”gård” rundt år 1800. 

Den første person som tok til her i nyere tid, var en lapp ved navn Lasse Joensen (f. ca. 1710). Hvor han kom fra eller hvem som var hans foreldre, vites ikke annet enn at faren hette Joen.  Familien bodde imidlertid den første tiden et eller annet sted i Rødøy.  Han hadde en søster Sigrid Joensdatter gift med ”Lappe-find” Peder  Nilsen, som fikk en datter Jonella i 1760 og som dessuten var rydningsmann i Olvikvatnet.  Forannevnte Kirsten Joensdatter i Kvinura kan også godt være en søster av denne Lasse. I så fall var det nære familiebånd mellom dette rydningsfolket midt på 1700-tallet.

Lasse giftet seg rundt 1738 med Anna Mogensdatter og bodde som nevnt den første tiden i Rødøy. Senest i 1760 var de blitt brukere i Aspdalen. Men de hadde sitt siste barn til dåpen i Lurøykirka i 1744. Det er derfor godt mulig at de tok til her tidligere, kanskje allerede sist i 1740-åra. Familien er imidlertid ikke medtatt i folketellinga 1769, uviss av hvilken grunn, da de uten tvil da hadde tilhold på plassen.  

Familien hadde i alle fall 5 kjente barn, hvorav vel kun den siste kanskje ble født i Aspdalen?  Det var Johanna, Morten (f. ca. 1739), senere bruker i Olvikvatnet,  Kirsten (f. ca.  1741), gift med Nils Paulsen i Molvika, Jørgen (f. ca. 1743) gift og bosatt i Molvika og sist Mogens (dpt. 1744) , neste bruker i Aspdalen.

Disse barna er kjent fra dødsboskiftene etter  Lasse Joensen Aspdal og Morten Lassesen Olvikvatnet. De samme skiftene viser at disse familiene hadde levd i meget små og fattigslige kår.  Lasses bo ble verdsatt til i overkant av bare 15 daler. Familien hadde imidlertid en buskap på ”hele” 2 kyr, ei kvige (3 år), tre sauer og 3 lam. Han hadde også drevet litt fiske, for her fantes en seksringsbåt og fire sildegarn.  Her var lite gjeld, så det ble litt arv til enka og deres fire barn.

Lasse døde altså i Aspdalen året 1772, 62 år gammel.  Hans bo viser ingen velstand med en brutto formue på kun vel 15 riksdaler. Når gjeld/avgang var trukket fra, ble det bare rundt 7 riksdaler til deling for enka og de fire barna.  Skiftet viser at familien drev ”småbruk og fiske”, idet boet inneholdt en seksringsbåt med seil og tilbehør samt 4 sildegarn. Videre hadde de en buskap på 2 kyr, ei kvige på 3 år og 5 sauer m/3 lam.  Her var ellers et brødjern, ei ”engelsk” gryte, ei gammel øks, en gammel jernspade og en gammel kobberkjel.  Hans kone Anna Mogensdatter overlevde sin mann og ble boende i heimen ennå i mange år hos sin sønn som nå overtok.

Sønnen Mogens Lassesen (f. 1744) tok over bruket i Aspdalen da faren døde. Han giftet seg i  1773 med Gjertrud Paulsdatter (f. ca. 1745) fra ”finnerydningen”  Olvikvatnet, datter av en annen samefamilie.

Deres ekteskap ble velsignet med to barn :

1. Lavina              dpt.  1774    Gift med neste bruker
2. Paul Andreas    dpt.  1778    Bruker her en kort periode  (1807- 1810), senere i Hellervik, Rødøy

”Husmannen”  Mogens betalte 16 skilling i formueskatt året 1789 og var med det den ene av to husmenn som betalte slik skatt i Lurøy.  Dette skulle tilsi at familiens formue ble vurdert å stå i en særstilling blant husmannsfolk i kommunen, og plassen ble kanskje mer sett på som gård enn husmannsplass, selv om den jo ikke var matrikulert. Sognepresten hadde heller ikke regnet familien som ”lapper” ved folketelinga i 1801, i motsetning til for eksempel brukerne i  Jervalvatnet,  Molvik og Olvikvatnet som ennå betegnes som finnefolk.

Mogens Lassesen døde her i 1807, 65 år gammel, mens hans kone Gjertrud døde året etter i en alder av 59 år. Dermed var det siste paret av ”finnefolk” borte i Aspdalen, på en plass hvor dette folket hadde vært enerådende i sitt strevsomme rydningsarbeide de siste 50 år.  

Ektefellene hadde da flere år tidligere opplevd å se sin datter gift med en innflytter av norønn ætt og derigjennom sikret videre drift av bruket. Det kan ikke utelukkes at denne manns-person, født i Hamburg og helt ukjent med folketradisjonen og eventuellle motforestillinger mot blandingsekteskap,  såg det uproblematisk at hans utkårede ektefelle var av lappiske opphav?   

Denne innflytter ved navn Arnt Mathias Hellegård (f. 1760) var sønn av skomaker Lars Hellegård og hustru Katarine Wipper.  Allerede i 1793 forlovet han seg med ”finnejenta” Lavina Mogensdatter (f. 1774)  Aspdalen og året etter giftet de seg i kirka.  Kort tid etter bryllupet, fikk han bykselskontrakt på gården, datert 5. mai 1795, - da mot kår til  sine svigerforeldrene. Dette kåret besto av for til 2 kyr og 2 ”små” sauer,  samt ½ td. korns utsed. Arnt var således den første som hadde spesiell kontrakt på leie av gården fra jordeier.

Barn:
            1.            Lars Hellegård                     f.  1794
            2.            Katarina Elisabeth               f.  1795
            3.            Anna Margrethe Beate          f.  1797            Gift 1817 med Lars Olsen, bruker i Høydalen
            4.            Johan Fredrik                       f.  1799            Neste bruker
            5.            Massi                                  f.  1807

Som sin far virket også Arnt som skomaker innen nærområdet i kretsen.  Ved folketellinga 1801, er det oppgitt to brukere av jord.  Dette må imidlertid være feil ut fra den tinglyste bykselskontrakt.  Her var imidlertid to hushold med til sammen 13 personer på gården. 

Arnt Mathias Hellegård døde her 8.3 1821, mens hans kone Lavina døde få år senere den 28.7 1824. 

Sønnen Johan Fredrik Arntsen (f. 1799), som jo var halvt same,  overtok bruket etter foreldrenes død.  Han hadde nok drevet gården sammen med mora siden 1821.  Johan Fredrik giftet seg i 1823 med Johanna Johansdatter (f. ca. 1795), muligens datter av Johannes Hansen Risvær. Familien ble velsignet med 7 barn :

1.  Lava Helena                   f.  1.5  1823   sønn: Even Antoni Johan f. 1848 far: ungk. Peder Evensen
2.  Jacob Kristian Angel       f.  3.3  1824   d.  10.2 1890 (Lunderøy) Gift 1845 med Elen Birgitte Israelsdatter Ytre Kvarøy
3.  Lovise Riber                   f.  2.3   1826
4.  Lars Mikkelborg              f. 29.1  1828
5.  Salomon Kristian Peder   f. 26.1  1830
6.  Arnt  Mathias                  f. 26.7  1832
7.  Kristen Andreas              f.  8.7   1835    Høydalen og Aspdalssjøen

Denne familien ble nå av en eller annen grunn innerster eller losjerende hos en ny gårdbruker her fra 1831.  Det var et nygift ektepar uten tilknytning til området som nå fikk leieavtale på bruket, han fra Tomma og hun fra Træna.  Johan Fredrik skulle imidlertid komme seg til gården igjen noe senere, ved å gifte seg med enka etter denne bruker da han selv ble enkemann.

Johan Fredrik Arntsen med sin kone Dorthea Larsdatter flyttet på sine gamle dager til Flatøy i Rødøy rundt 1857.  Det ble nå Dortheas sønn fra første ekteskap, Ole Pedersen, som overtok bruket i Aspdalen.  Den siste rest av ”finneblod” var derved borte fra gårdsfolket her  i Aspdalen!?

Følgelig ble nå finnefolkets barn, barnebarn og senere kommende generasjoner mer og mer ”utvannet” gjennom blandingsekteskap og mengden av ”finneblod”  i årene ble derav bare mindre og mindre opp gjennom generasjonene.  Det er vel derfor ikke noen person innen Konsvikkretsen som i dag kan regne seg å tilhøre dette gamle finne-folket, selv om det nok er noen som kan føre sin slekt tilbake til det første ”blandingsekteparet”  Arnt og Lavina Hellegård i Aspdalen.    

Slik passerer personene gjennom historien, de fødes, bæres til dåpen, gifter seg om de vokser opp og stifter nye familier.  Etter hvert artet livet seg nok likeledes for dette finnefolket som for nordmennene ellers og de ble leilendinger som drev i kombinasjon med fiske.  

Når det gjelder samebosettinga ved Olvikvatnet, ble utviklingen nokså lik den vi har fulgt i Konsvikbygda. De ”rene” samefamiliene blir også her borte ved inngåelse av blandings-ekteskap en tid etter hundreårsskiftet år 1800.  Den samiske utbredelsen her var imidlertid ut fra hva vi kan få ut av kildene, av langt mindre omfang enn for Konsvikbygda, selv om de holdt lengst på sin ”sameidentitet”. Lensmannen nevner så sent som i 1835 at begge brukerne her var ”lapper”, den ene født i Rana (Ole Sjursen) og den andre født i Gjervalen (Lars Andersen).  

At samiske forhold var ”ikke-eksisterende” allerede først på 1800-tallet innen vårt område, dokumenteres ved at sogneprest Gabriel Smith Fayes ikke nevner dem med en eneste setning i sin: ”Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Lurøe Præstegjæld i Helgelands Fogderie” fra 1836. Hans grundige arbeide med å gi en mest mulig fullstendig beskrive av vår kommune, ville ikke ha utelatt dette forhold helt  dersom dette ”finnefolket” ennå fantes i sin opprinnelige form innen kommunegrensene. Ikke minst prestene hadde jo ellers vært opptatt av å gi beskjed om personers etnisitet i sine kirkebøker.

Neste gang vi hører om lappefamilier i kommunen, var det en innflyttet svensk familie først i 1870-åra, en flyttsamefamilie som drev med rein og som senere skulle bli kjent under navnet ”Krestæ-saman” over store deler av Helgeland. Det er imidlertid en annen historie som ikke hører heime i denne artikkel.    

Kilder:
Kirkebøker for Lurøy og Rødøy  1739-50, 1758 - 1822
Pantebøker for Nordre Helgeland (mikrofilm)
Mantallet for 1701 (Seljedals avskrift)
Folketellinger 1769, 1801
Jordavgiften i 1802, Helgeland fogderi, Lurø fjerding, deliberasjonsprotokoll  (bd. 156)
Skifteprotokollen for Helgeland/Nordre-Helgeland  1686-1810  (mikrofilm)
Formueskatten for Nordlands Amt 1789,  RA  (Mikrofilm)
Lensregnskaper fra 1610 og utover 1600-tallet, RA  (Seljedals avskrifter)
Hutchinson, Alan: Disse tider, disse skikker (Meløy, Rødøy, Lurøy og Træna kommuner 1997)
Mandskapsruller for Nordland 1809 - 1834, mikrofilm
Faye, Gabriel Smith: Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Lurøe Præstegjæld i Helgelands Fogderie
                                Nordlands Amt  - 1836  (Kulturnemndene i Lurøy og Træna 1976)
Steen,  Adolf: Samenes Kristning og Finnemisjonen til 1888  Egede Institutt, Oslo 1954
Sæter, Ivar: Thomas von Westen -finnefolkets sande ven, læreren og vitenskapsmanden  Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1926
Nordnorske samlinger :  Nordlands og Troms Finner i eldre håndskrifter, første hefte
                                Hans Skankes Epitomes Historiæ  Missionis Lapponicæ Pars Qvarta 1730
W. Brøggers Boktrykkeri, Oslo 1943
Nordnorske Samlinger:  Nordlands og Troms Finner i eldre håndskrifter, annet hefte
                                Jens Kildals Afguderiets Dempelse ved Marie Krekling  A. W. Brøggers Boktrykkeri, Oslo 1945
Heltzen, I.A.:  Ranens Beskrivelse  Rana Museums- og historielag, Lofotboka 1980