OMEGA NORGE  -  stasjon Bratland. Av Ronald Kjærsund

Siden 1966 har Lurøy vært vertskommune for en Omega stasjon i Aldersundet. En av 8 stasjoner i et verdensomspennende navigasjonssystem sammen med Liberia, Hawaii, Nord Dakota, La Reunion (Fransk øy vest for Madagaskar), Argentina, Australia og Japan. Omega navigasjon systemet hadde sin spede begynnelse på Harvard University i USA rundt 1950, der professor Pierce utviklet et navigasjonssystem som var interessant både for militært og sivilt bruk, men det var først på 60-tallet at utviklingen innen elektroteknikken gjorde systemet praktisk mulig. Da kunne man med Omega innfri alle navigatørers ønske om en hurtig og sikker posisjonsbestemmelse, hvor som helst, når som helst og under alle værforhold.

Posisjonsbestemmelsen ble gjort ved hjelp av fasemålinger mellom to mottatte radiosignaler. Det var derfor viktig at alle stasjonene sendte i samme fase og til samme tid. Dette ble ivaretatt av en Cesium frekvensstandard som produserer et veldig nøyaktig signal. Hvis vi  lar signalet styre en klokke, vil denne klokka forandre seg 1 sekund på 3000 år. Her på stasjonen var det 3 slike frekvensstandarder og 2 klokker. Resten av utyret besto av 2 langbølge radiosendere på 150 kilowatt som igjen krevde lange antenner. Her hos oss har vi 2 antennespenn på ca. 3500 meter over Aldersundet mellom Liatind og Aldertind.. I sin tid var dette Nord-Europas lengste luftspenn.

En egen gruppe av den Amerikanske kystvakta har hatt ansvaret for operasjonen av systemet, mens Japan har tatt seg av selve synkroniseringen av navigasjonssignalene. Her i Norge er det Fiskeridepartementet og Telenor som eier og driver stasjonen, mens selve omegautstyret eies og betales av USA, noe som viklet oss inn i en forsvarspolitisk debatt på 70 tallet.

Den første tiden.
Omega Norge og Hawaii er de eldste stasjonene i systemet. Vår historie startet 1.mai 1965 da Per Rise (senere stasjonsbestyrer) kom med helikopter til Bratland for å ta de første målingene. Dermed startet en hektisk anleggsperiode med bygging av antennefundament og strekking av antenner mellom Aldra og Liatind. Liatind som det før knapt hadde vært folk oppe på, ble nå arbeidsplass for 10-20 personer.  Det ble bygget en taubane opp til toppen for å transportere byggematerialer bl.a. til 2 anleggsbrakker som ble tjora fast på noen berghyller og lignet mer på ørnereder enn menneskeboliger. Den ene hytten er tatt rede på og brukes fortsatt ved antennevedlikehold. 

På denne tiden var det mange mann fra bygda som fikk seg arbeide på anlegget, noe som førte med seg mye liv og røre, men også tragedie. Under strekking av den ene antennelina røk et sjakkel i festet for en kasteblokk oppe på Aldertind, slik at hele antennelina ramla ned og feide med seg Odd Pedersen fra Aldra. Dette skjedde bare noen få dager før sønnen Odd Even ble født. (se merknad 1 nederst)

Vinteren 65/66 var stri med mye snø, så det var mange harde tak. Parallelt med anlegget inne på Bratland, ble det rigget til en mottakerstasjon ute på Hestmann og til transport ble benyttet båten «Rundholmen» fra Aldersund. Skipper Sigleif Andreassen imponerte stort med å bære en gassflaske uten stopp en kilometer innover Hestmona.

Omegautstyret kom ferdigmontert i trailere fra USA og England, en transport som ikke var helt enkel før ferjeleiet i Stokkvågen var ferdigbygget. På gunstig flo ble de losset på kaia i Stokkvågen og tauet inn til Bratland. Innholdet i trailerne kunne by på enkelte overraskelser. Sendervogna fra England var fylt med halm for å holde ting på  plass under transporten. Per Rise skriver i ukerapporten « Det første som må gjøres er å få ut all den engelske halmen og sotet fra de engelske kullpeisene. Senderen ser for øvrig nokså gammel og medtatte ut, men er antagelig ikke verre enn at vi kan få den i gang.» 

De tekniske utfordringene sto i kø. Per Rise var kommet allerede om høsten i 1965, mens Egil Selnes var på plass etter nyttår i 1966. Sammen med Karstein Marthinsen, Bernt Pedersen, Leif Vatne ,Jann Kristiansen og Eystein Albertsen jobbet de nesten døgnet rundt for å få tingene til å fungere, godt hjulpet av Kvina Auto og Liens Mek.      

I mars 1966 ble de første Omegasignalene sendt ut, men signalene som er i det hørbare området slo inn på alt som var tilknyttet kraftnettet. Dårlig jordinger eller tilkoplinger forsterket problemene. Dessuten hadde ikke kraftlinjene til Rødøy-Lurøy kraftlag kapasitet  nok for de store radiosenderne, slik at hvert 10 sek. forsvant Tv-bildet p.g.a. for lav spenning. Dette ble ordnet ved at stasjonen kjørte nødaggregat i Tv-tiden. Takk og pris at dette var før parabolens tidsalder.

Trailerne med utstyr var plassert ved foten av Liatind i et område hvor det stadig gikk snø- og steinras som ødela bygninger og utstyr, så i perioder var det ikke forsvarlig å oppholde seg der. For å fullføre testprogrammet besluttet Per Rise på egen hand å bygge om stasjonen, slik at den kunne fjernstyres fra kontorbrakka på Bratland. Arbeidet og planleggingen startet samtidig. Arbeidstegninger ble produsert etter hvert på pappkartonger, ukeblad og bordbiter. Av forståelige grunner har vi lite arkivstoff fra denne tiden, men etter 14 dager kunne stasjonen igjen kjøres på lufta, men nå fra nevnte kontorbrakke på Bratland. Det første Omegautstyret hadde mange svakheter, dessuten var antenna en utmerket lynavleder. Etter hvert lærte man seg å takle overslag og branntilløp, men en antennedom brant ned. Utstyret ble forbedret etter hvert som feilene oppsto, noen ganger med nye deler, andre ganger måtte man produsere delene selv. Oppfinnsomheten og kreativiteten var på den tiden meget stor, selv om det av og til bar galt av sted. I et forsøk på å skyte en line gjennom et rør v.h.a. en rakett, kom raketten ut av kontroll og bare flaks hindret den fra å rasere hele stasjonen.  Slik ble stasjonen drevet fram til 1973, da det nye anlegget  ble tatt i bruk.

Inn i nye lokaler.
Overgangen fra kummerlige arbeidsforhold på kontorbrakka og i trailerne, til nye moderne lokaler på den nye stasjonen ble som natt og dag, selv om også det nye utstyret hadde sine barnesykdommer. Fortsatt var det bruk for oppfinnsomhet når stein fra Liatind raserte kabelgrøfta mellom senderstasjon og antennehuset, eller den ble fylt med flomvann fra oversvømte bekker. Oppgaven til Omegastasjonen var nå, kontinuerlig å sende ut navigasjonssignaler hele døgnet, som krevde en bemanning på 10 personer. 5 tekniske betjenter som gikk inn i et helkontinuerlig vaktsystem, 3 teknikere inkludert bestyrer, 1 marskintekn. Og 1 rengjøringsbetjent. En gang i året ble stasjonen slått av for full overhaling. All fastforankring på antennene måtte løses og antennekabelen forhales for å endre trykkpunkt på lina. Antennearbeidet har for det meste i 30 år vært ledet av anleggsleder Håkon Padøy i bergensfirmaet Olav Aga.

En mønsterstasjon med mange oppgaver.
Omega Norge ble fra første dag en mønsterstasjon som det var populært å besøke både fra fjernt og nær. Det var ikke bare stasjonen som imponerte, men også naturen her inne i Aldersund. Kontrastene mellom Tokio, Washington og Bratland er store. Den ekspertise som ble opparbeidet på stasjonen ble også benyttet av andre omegastasjoner. Per Rise var en periode engasjert som teknisk rådgiver i USA. Egil Selnes var flere turer nede på LaReunion og Roy Johansen var i Liberia etter borgerkrigen, Ellers var det en utstrakt reisevirksomhet, så man kan si at Omegastasjonen var med på å sette Bratland og Lurøy på verdenskartet. Etter hvert som utstyret bedret seg, ble jobbene mer og mer rutinepreget og man hadde behov for flere arbeidsoppgaver. En av dem var brannmeldingstjenesten for Lurøy og deler av Rødøy. Tilgangen på verktøy  og kunnskap gjorde at det øvrige bygdefolket stadig stakk innom for å få fikset på småting. Dessuten fikk personalet mer tid til å engasjere seg i det lokale kultur- og organisasjonslivet.

Et kapittel i navigeringens tjeneste er nå avsluttet.
Navigasjonssystemet fikk navnet Omega etter den siste bokstaven i det greske alfabetet. Dette fordi man mente at dette var den siste generasjon av den type navigasjon. Etter mer enn 30 års drift ble systemet avslått den 30 september kl. 0500 i året 1997.  Dermed forsvant 10 gode arbeidsplasser i Aldersundet, arbeidsplasser som vanskelig lar seg erstatte. 

Antennene henger ikke lengre over Aldersundet, og i dag er det bare få spor av det lengste antennespennet i Europa. Tiden var gått fra anlegg av denne type, og ingen så heller ikke nytten av å etablere et musealt anlegg her, - til store kostnader.  isteden for ble det bevilget midler til å fjerne antennefester, antenner m.m. slik at i dag er det bare det store antennefestet på Liatinden tilbake.   

Merknad 1: 
"Vi er i ettertid blitt gjort kjent med at artikkel inneholder en uriktig opplysning, som redaksjonen vil korrigere. Når det gjelder forholdet mellom Odd Pedersens dødsfall og sønnen Odd Even Pedersens fødsel, var sønnen Odd Even flere år gammel da faren Odd døde. Det riktige skal være hans sønn Gunvald, som ble født få dager etter at faren Odd forulykket"

 

Tilbake til Lurøy lokalhistoriske forside Tilbake til Lurøy biblioteks forside