Klokken i Lurøykirkas tårn feirer jubileum.   Av Rune Bang

Opp gjennom tidene er det gitt mange fine og kostelige gaver til kirken på Lurøya, gaver som har vært til nytte og berikelse for alle brukere av kirken.  Det er alt fra prekestol, lysekroner, alterklede, kalk m.m., til dåpskanne og alterbibel. Alltid har oppofrende givere stilt opp når det var noe som trengtes  til kirkens virksomhet. Det gir de mange fine gavene klar beskjed om. 

Den kirkebygning som ennå står på Lurøya, ble oppført i 1812. Fra først av hadde den ikke tårn, kun et lite frittstående klokkehus på nordsiden hvor den gamle klokka hang. Først i 1834 ble det påbygd det kirketårn som vi er kjent med i dag. Her ble den nye kirkeklokka opphengt, ei klokke som var anskaffet i 1833. Denne klokkens noe ”spede”  klang har mang en gang opp gjennom årene, kaldt Lurøyfjerdinger til gudstjeneste ved kirken. Men, da den kalte til kirkelig handling juleaften i året 1946, revnet plutselig den mer enn 100 år gamle klokken, noe som sterkt reduserte lyden. Fra da av forstummet den helt. Nå var gode råd dyre. En ny kirkeklokke kostet mange penger.

Gave fra utvandrede Lurøyfjerdinger?
Menighetens store dilemma hadde blitt båret helt over Atlanteren. Det var Bjarne Dundas som ved et besøk i heimbygda sommeren 1947 tok opp tanken om å engasjere utflyttede personer for å gi sin hjemplass ei ny kirkeklokke. Ved hjelp av gode venner i Amerika, fikk han snart engasjert andre likesinnede utvandrede ”over there”. Gjennom ”Washington-Posten” i Seattle tok de til orde for at utflyttede Lurøyfjerdinger i USA og andre interesserte skulle forære heimbygdas kirke ei ny klokke! Disse innsenderne i avisen var mrs. Borghild Carson, Seattle, mrs. Astrid Røli Ringstad, Seattle og Bjarne Dundas,  San Jose, California. De ba gjennom avisen utflyttede sambygdinger om å yte økonomiske bidrag. Disse utvandrede aksjonister hadde blitt informert om kostnaden for en ny klokke fra sogneprest Øystein Bøe, en 500 punds klokke ville komme på omtrent 1000 dollar. Disse oppoffrende personer hadde allerede gitt sine første bidrag til sognepresten kort tid etter årsskiftet i 1948, og ny klokke var allerede bestilt!

Helgelands Blad sier i en notis fredag 2. april 1948: 

”Og no er det kommet ny kirkeklokke til Lurøy. Den kom med lokalbåten tirsdag. Det er meningen å montere så den kan tas i bruk og få sin vigsel ved gudstjenesten 24. april. Klokka veier et kvart tonn og er levert av O. Olsen & Sønns klokkestøperi i Tønsberg (…)”.

Menigheten hadde ikke kunne la dette forholdet vare ved over lang tid. De måtte ha ny kirkeklokke. Klokka skulle som avtalt være en gave fra utvandrede lurøyfjerdinger og andre interesserte nordlendinger i Amerika. Innsamlingen var som nevnt satt i gang. Men da avstanden var lang og det ville måtte ta noen tid før sluttresultatet av innsamlingen kom til Lurøy, hadde enkelte av bygdas folk gått god for restsummen inntil videre. Da kirkeklokka ankom kommunen, hadde menigheten mottatt 100 dollar. 

Klokkeklangen lød atter fra tårnet.
Ved høgmesse søndag den 18. april ble klokka innvidd og tatt i bruk for første gang på Lurøy. Klokkens tone er Cis, og i følge kjennere har den en meget vakker og fyldig klang. Dens vekt er på 240 kg, og tankene om en langt større klokke måtte oppgis. Dette skyldes ikke minst vanskelighetene med å få en slik klokke opp i tårnet. En hadde i nesten et og et halvt år vært helt uten klokke i kirken, så gleden over å høre klokkens klang igjen var overstrømmende.  

” (…)Til klokkeklangen i en Helgelandsk vårdag så vakker som vårdagen kan være her, kom folk i flokk og følge til kirken (…)”, heter det i referatet fra denne søndagen i Helgelands Blad.

Sogneprest Bøe lovpriste klokken, og gav et malerisk bilde av kirkeklokkens oppgave i menigheten. I sin tale til menigheten sa han blant annet: ”(…) På vår vei til kirken er vi blitt møtte med klokkeklangen, som har stemt sinnet til andakt, og vært med og minnet oss om hvorfor vi gjør vår kirkegang: At Gud må bli æret ved oss.  Det samme har også klokkens klang båret fram til oss i de tunge og bitre stunder, når vi fulgte noen til graven (…) .

Noe senere i talen sier han: ”(…) Det særlige ved denne klokke, at den er en gave fra utflyttede sambygdinger og landsmenn, gjør den ennu mer kjær for oss. Hos dem som sto for innsamlinga og hos dem som gav sitt bidrag, har sikkert vært med noe av minnet om kirkeklokkens klang her heime. Minne om søndagsstillhet, kirkegang og kirkeferd, minne om barneår og heim i Norge, dette som vi har på vegen gjennom livet. Vi er særlig glad for at deres samkjensle med heimbygda og landet har fått sitt uttrykk i denne store og vakre gaven : Kirkeklokka. Den har knytt bånd med dem der langt borte. Og vi her heime, er svært glad for disse båndene. Klokka i tårnet, og klangen fra den, vil også minne de kommende slekter om dette (…)”

Etter sogneprestens tale, hvor han avsluttet med å takke de som hadde stått for innsamlinga,  ble det ringt med kirkeklokka i 4 minutter under dyp stillhet i kirken. Deretter sang menigheten som inngangssalme Anders Hovdens vakre salme : Høyr kor kyrkjeklokka lokkar”, hvorpå gudstjenesten fortsatte som vanlig.

Etterord.
Det lå mye god visdom i prestens vakre ord til de fremmøtte i kirken denne spesielle dagen. Mon tro om det i dag er mange som fortsatt tenker på sogneprestens ord til menigheten når de hører kirkeklokkens klang, om de sterke bånd som denne gaven skulle være et uttrykk for mellom oss hjemme i Lurøy og de utvandrede ættlinger borte i USA ?  Denne kirkeklokka har gjennom min lille skrivelse, fått markert sitt 50-års jubileum. Måtte din klang lyde fyldig og ren ennå i mange, mange år.

 

Kilder:
Olaf Kjell Sørhaug:  Lurøy prestegjeld i 150 år (1973)
Helgelands Blad nr. 10, 25 og 32 for året 1948

Tilbake til Lurøy lokalhistoriske forside Tilbake til Lurøy biblioteks forside