Kristelig forenings- og organisasjonsarbeid  i Lurøy og Træna i tiden før siste krig. 
Av Birger Bentzen

 

Foreningsvirksomhet.
Som så mange andre prestegjeld i landet vårt, gikk også Lurøy på slutten av forrige århundre inn i en periode som vi med rette kunne kalle foreningenes tidsalder.  Allerede i 1870 ble den første misjonsforening for Det norske Misjonsselskap stiftet på Hestmannøy, under navnet ”Selsøens kvindeforening”; og da med medlemmer både fra Rødøy og Lurøy. Initiativet ble tatt av klokker Nilsen fra Rødøy, og hans kone var formann i en årrekke.

I tiden som fulgte ble den ene foreningen etter den andre stiftet, og etter mindre enn 20 år hadde så å si hver skolekrets sin egen misjonsforening, alle for Det norske Misjonsselskap.Denne utvikling med stadig nye foreningsdannelser, ble ikke sett på med like velvillige øyne av alle. Et av de svake punktene ved foreningsvesenet var nemlig at det kunne føre til en oppstykking av menighetsarbeidet, og frykten for at foreningene skulle komme i et konkurranseforhold til kirken, har trolig vært til stede.

Med bakgrunn i dette, prøvde sogneprest Lars Hjelm å få i gang en misjonsforening på menighetsplan, og ”Lurø menighets misjonsforening” ble stiftet 18. juni 1893. I statuttene heter det at ”Foreningens formål er å virke for Guds rikes utbredelse blant hedningene i forening med Det norske Misjonsselskap og etter dets grunnregler”. Sognepresten ble formann i foreningen, men vanskene med å drive en menighetsforening i et så oppstykket distrikt skulle snart vise seg, og medlemstallet ble aldri på mer enn ti personer. Foreningen gikk da også snart i stå, siste årsmøte ble holdt 7. januar 1910.

Et annet forsøk på å danne en menighetsforening var tidligere blitt gjort av sogneprest Wilhelm Kr. Kjelstrup så tidlig som i 1881. Det ble da stiftet en bibelforening for Lurøy. Denne skulle blant annet ha som oppgave å arbeide for at Bibelen ble spredd blant fattige. En tilsvarende forening ble stiftet i Træna i 1891 av sogneprest Hjelm. Men heller ikke bibelforeningene fikk den tilslutning en kunne ønske, og det må nok sies at de førte en heller kummerlig tilværelse. De overlevde likevel til de overlot oppgavene sine til menighetsrådene, da disse trådte i kraft i 1922. Fra da av har virksomheten bestått i utdeling av bibler eller testamenter til konfirmantene.

Men selv om det altså var i gang en del foreninger før vekkelsen på 90-tallet, skjedde det da i og med en langt sterkere lekmannsaktivitet, en betydelig økning i antallet og da for ulike organisasjoner. Det var ved siden av Det norske Misjonsselskap først og fremst frelsesarmeen, Indremisjonen og Den indre Sjømannsmisjon som kom inn i bildet, men også Kinaforbundet, Santalmisjonen og Den ytre sjømannsmisjon fikk i gang virksomhet. I det hele skjedde det en vekkelse til aktiv innsats for medmenneskene sine, en innsats og offervillighet som kunne høylig forbause, mest av alt på grunn av at dette var en ny virksomhet i prestegjeldet. Interessen strakte seg heller ikke bare til forkynnelse og rent misjonsarbeid, men også til arbeid for en rekke sosiale formål. Og biskop Bøckman så i dette ”et ret kraftig åndelig liv, der er sig både kristeligt og kirkelig bevidst”.

I 1923 var det i prestegjeldet 36 misjonsforeninger og 8 foreninger for sosiale formål. I 1939 var tallet på misjonsforeninger gått noe tilbake, slik at det nå var 32 foreninger med i alt 453 medlemmer. Derimot var tallet på sosiale foreninger steget til 21 med et medlemstall på 486.  Av et samlet folketall i begge menighetene på 3113, var omtrent hver tredje menighetsmedlem medlem av en av foreningene.  Og disse klarte dette året å samle inn det etter forholdene store beløp på kr 10.857,62  eller ca. kr 3,50 pr. menighetsmedlem.  De sosiale foreningene som er tatt med her, var alle foreninger for tuberkulosearbeidet eller eldreomsorgen.  Disse sto direkte under kirketilsynet og menighetsrådene, som både førte regnskapene og distribuerte midlene.

Organisasjonsarbeid.

Frelsesarmeen.
Allerede i 1896 tok frelsesarmeen opp arbeidet i Træna, og fikk etter kort tid et ganske godt virke der. De fikk sitt eget hus og hadde en tid mange soldater. En av disse var Jørgen Nilsen. Han kom opprinnelig fra Dønna, men hadde i flere år rodd fiske sammen med Rikard Larsen fra Selvær. Jørgen hadde ikke så mye skolegang bak seg, men var en god kristen og aktet av alle. Han startet etter det vi vet den første søndagsskolen for barn i prestegjeldet omkring 1910.  Søndagsskolen ble holdt på en gammel brygge hver søndag formiddag, og frammøtet kunne ofte være så stort at mange måtte stå. Eldre mennesker kan enda i dag huske bibel- og salmevers som de lærte på disse møtene.

Også i Aldersundet fikk frelsesarmeen tidlig i gang virksomhet. Her var Otelius Haugland en av drivkreftene. Han startet i likhet med Nilsen opp med søndagsskole, og med sine fremragende talegaver, fikk han stor innflytelse både blant barn og voksne. Det å få barna i tale synes i det hele å ha vært en viktig side av arbeidet på denne tiden. Ved siden av de søndagsskolene som frelsesarmeen startet opp, begynte Lurøy menighet liknende virksomhet på Onøy, Aldra og Konsvik omkring 1923, og i Træna i 1925.

Indremisjonen.
Etter at ”Nordlands indremission” var blitt stiftet i 1864, hadde den hele tiden hatt en viss virksomhet i distriktet, men det at Luthersstiftelsen så sterkt holdt fast på ”nødsprinsippet”, satte også grenser. I 1891 falt omsider denne restriksjonen, og ved vekkelsen i 1896 kom denne organisasjonen med i menighetsbildet på en helt annen måte enn tidligere. Den bevisste kirkelige holdningen som Barth hadde arbeidd ut fra og som indremisjonsselskapet fullt ut støttet, satte likevel sitt preg på virksomheten fortsatt. Forkynnelsen skulle foregå i så nær forståelse med presten som mulig, og det ble derfor i første omgang ikke aktuelt å stifte nye foreninger. Den eneste rene indremisjonsforening som ble stiftet i prestegjeldet før 1900, var ”Haugland mannsforening” som ble stiftet i 1896 av Edvard Haugland.  Derimot tok en rekke foreninger for Det norske Misjonsselskap også opp arbeidet for indremisjonen og delte etter fast ordning inntektene mellom de to selskapene, gjerne med 2/3 til misjonsselskapet og 1/3 til indremisjonen.

På denne måten fikk begge organisasjonene faste kontakter i Lurøy og Træna, og det ble vanlig med jevnlige besøk av forkynnere i begge menighetene. Disse predikantene fikk god inngang hvor de kom, og mange søkte til møtene deres. Selv i perioder da søkningen til kirken avtok, holdt oppslutningen seg når det gjaldt oppbyggelsesmøter, og spørsmålet om hvilken organisasjon emissæren representerte, ble lite stilt.

Av forkynnere fra Nordland indremisjon var flere fast engasjert av biskopen under fiskeværbetjeningen ved Selvær bedehus om vinteren. Blant disse må særlig nevnes Sennesvik og Finnøy. Disse ble lønnet av biskopen, og indremisjonen unngikk dermed å pålegge forkynnerne det lite hyggelige vervet å samle inn penger til sitt underhold. Til en slike ”kirkelig” betjening kunne biskopen ellers velge ut de han mente var best skikket for oppdraget, og det ble kontinuitet i arbeidet hele sesongen.

Når predikantene ikke hadde møter, gikk de på husbesøk, og i mange tilfeller knyttet de ved disse besøkene varige kontakter mellom hjemmene og kirken. De fleste av emissærene var ellers allsidige og praktiske menn som ikke vek tilbake for å ta et tak der det trengtes. De hogg ved, bar vann, tredde fiskehoder og hjalp til i fjøset. Med sin ferd ble de eksempler for andre kristne, og biskop Bøckman påpeker flere ganger deres hjelpsomhet og tjenestevillighet. Dette gjorde da også at prestene etter hvert slapp dem til på en helt annen måte enn tidligere. Særlig i Træna vet vi at emissærene ofte deltok i kirken, både ved høymesse og ellers. Fra biskopen kom det også oppfordringer om å la dem forkynne i kirkene, først og fremst de søndagene presten ikke var til stede for å forrette.

Emissærer fra prestegjeldet.
Blant de emissærene som fikk mye av sin arbeidstid i Lurøy og Træna disse årene, var også tre av prestegjeldets egne menn, nemlig Peder Mikkelsen, Lien, Paul Grønbeck, Aldra og Rasmus Haugland, Bratland.

Peder Mikkelsen var født i 1861 på Lien i Aldersundet, og kom tidlig med i det kristelige arbeidet. I mange år virket han for Den indre sjømannsmisjon blant fiskerne på Helgeland og ellers i Nordland. Da sykdom tvang han til å slutte som fast emissær, fortsatte han virksomheten i hjembygden sin. Her nøt han stor anseelse og var en ettertraktet forkynner, særlig ved begravelser.

Også Rasmus Haugland kom fra Aldersundet, nærmere bestemt fra Haugland, og var født 2. februar 1873. Allerede som ung gutt begynte han å lese Guds ord, men først under vekkelsen på 90-tallet, kom han til bevisst kristent standpunkt. Etter det tok han straks til å vitne om det han hadde opplevd, og det varte ikke lenge før han fikk kall til å virke i Nordland indremisjon. Han svarte ikke ja med en gang. Ønsket om å se og oppleve Amerika arbeidde i han, og turen gikk dit. Blant de kristne der lærte han mye som kom til å få stor betydning for han som forkynner senere. Haugland var en praktisk mann, født optimist og så ingen ting umulig. I mange år hadde han båt og bruk i Lofoten, og drev som laksefisker både i Vesterålen og på Helgeland. Inntektene av denne virksomheten kom godt med i en tid da predikantlønnen på det meste lå på 60 kroner i måneden. Haugland hadde en måte å forkynne på som gjorde at han fikk umiddelbar kontakt med tilhørerne, og særlig blant fiskerne hadde han stor inngang. I flere år ble han derfor regnet som selvskreven forkynner i Selvær, og helt til sin død i 1965 var han interessert i det kristelige arbeidet blant sambygdingene sine.

Den yngste av de tre emissærene fra Lurøy, var Paul Grønbeck. Han var født 29.mars 1884 på Sleneset. Som så mange andre unge i den tiden reiste også han over til Amerika og slo seg ned i Fargo i Nord Dakota. Her ble han en kristen i 1915, og trangen til å gå inn i forkynnertjenesten på hjemtraktene meldte seg snart. Han søkte seg da inn på Concordia College i Moorhead, Minnesota, der han gikk et bibelskolekurs, og herfra fikk han anbefalingsbrev av president J.A. Aasgaard for en tjeneste i indremisjonen. Senere virket han som lærer ved to korte religionskurs for barn før han kom tilbake til Norge. Straks etter at han kom heim i 1917, ble han ansatt som forkynner i Nordland indremisjon, hvor han virket ikke bare fram til sin pensjonsalder i 1952, men så godt som til sin dødsdag 8. oktober 1972. Ved siden av reisevirksomheten som varte syv måneder i året, drev han heimefiske og passet småbruket sitt, en kombinasjon han likte godt.

Grønbeck var hele sin virketid preget av godt humør og pågangsmot, og fikk stor betydning som sjelesørger på reisene sine. For ham var det viktig å få dannet nye foreninger der medlemmene kunne være med å bære ansvar, og i Lurøy var han med og stiftet tre nye foreninger for indremisjonen.

Felles for disse tre predikantene var at de var nært knyttet til kirken og ville at deres virksomhet skulle ses som en del av kirkens. Fra menigheten ble det også oppfattet slik. Svært ofte ble de derfor tilkalt for å forrette heimedåp eller tale ved begravelser når sognepresten ikke kunne delta. Likevel var de ikke fremmede for reformer innen kirken. Haugland tok allerede i februar 1908 opp eventuelle forandringer på et møte i ungdomsforeningen Nybrott, og han pekte der på reformer som menighetsråd, prestevalg og opphør av inntegning til nattverd, emner som senere kom til å bli svært aktuelle.

Bygging av bedehus.
De største problemene i forbindelse med kirkereiser, hadde alltid vært de lange avstandene, og om vinteren dårlig vær. Det ble om sommeren en kunne ta turen, og i mange tilfelle heller ikke da. Det hjalp ofte ikke hvor sterk lysten til å reise var, avstand og reisemåte la uoverkommelige hindringer i veien. Tanken på og ønsket om å få sine egne forsamlingshus dukket derfor opp en rekke steder. Dette var heller ikke nye tanker. I Aldersundet husker eldre mennesker at de hørte foreldre og besteforeldre snakke om dette. Helt fra Hans Nilsen Hauges dager var det holdt husmøter rundt om i stuene, men ønsket om et fast samlingslokale hadde vært brennende hele tiden. Etter vekkelsen på 90-tallet ble ønsket bare enda mer levende. Aldersundet ble da også, etter Selvær, den kretsen i prestegjeldet som først fikk sitt eget bedehus.

Aas ungdomshus.
I 1907 ble det stiftet en kristen ungdomsforening på Aas, og allerede i 1908 tok den opp spørsmålet om hvorvidt det kunne bygges et forsamlingshus på stedet. Spørsmålet ble tatt opp flere ganger, men uenighet om hvem som skulle få bruke huset og vansker med å skaffe kapital, gjorde at man først kom i gang med bygging sommeren 1916.  21. juli 1918 kunne så endelig ungdomsforbundet foreta den høytidelige innvielsen sammen med en mengde mennesker fra hele prestegjeldet. I lovene for huset var det slått fast at sognepresten og sekretærer fra ungdomsforbundet skulle ha førsterett på bruken, og det ble brukt til gudstjenester og sammenkomster ved presten helt fram til det nye Aldersund kapell ble vigslet av biskop Bjarne Weider 3. oktober 1971.

Øiernes bedehus.
Heller ikke de som bodde på Moflag – Sleneset var tilfreds med forholdene slik de var. Som alle de andre stedene i kommunen, kunne de bruke skolehuset til møtene sine, men det var ikke fullgodt. 

Den første som tok opp tanken om et bedehus her, var Paul Grønbeck. Etter at han var blitt kristen, begynte han straks å samle inn penger blant vennene sine i Amerika. På turen tilbake til Norge holdt han også en del møter om bord på S/S ”Kristianiafjord”, der han fikk ta opp kollekt til samme formål. Med dette som startkapital ble det satt i gang en større innsamling blant befolkningen i bygda, og i 1919 kunne byggingen av Øiernes bedehus ta til. Sommeren 1921 ble huset innvigd av Sogneprest Th. Norseth og tatt i bruk med det formål ”at Guds ord og rike skal fremmes etter den Lutherske bekjennelse”.  Så sto bedehuset uforandret i nærmere 50 år, og hele tiden var det i bruk til gudstjenester og møter.

Etter hvert som tiden gikk, ble det imidlertid mindre og mindre tjenlig til formålet, og ønsket om å få et hus der dåp og begravelser også kunne utføres, var sterkt framme. I 1964 søkte det nye styret Kirke- og undervisningsdepartementet om tillatelse til å reise et kapell på Moflag. Svaret fra departementet var positivt, og etter at finansieringen var ordnet, ble huset bygd og senere vigslet av biskop Wisløff 15. september 1968.

Konsvik bedehus.
Omtrent samtidig med at arbeidet for Øiernes bedehus ble tatt opp, begynte også arbeidet for et forsamlingshus i Konsvik. Her som i Aldersundet, var det den kristne ungdomsforeningen som tok initiativet. Foreningen var stiftet i 1917, og allerede 26. juli 1925 kunne sogneprest Norseth sammen med sekretær J. Uri innvie huset.  Midt på 30-tallet gikk foreningen inn, og bygda overtok huset. Sognepresten fortsatte likevel å holde gudstjenester her helt fram til Aldersund kapell ble bygd. Fremdeles er bedehuset i flittig bruk til andre kristelige møter og sammenkomster.

Lovund bedehus.
Det siste stedet som kom i gang med bedehusbygging, var Lovund. Etter vekkelsen i –96, hadde riktignok frikirken bygd sitt eget hus, først et lite bedehus i 1902, senere et større kirkebygg i 1918. Men, av organisasjonene innen statskirken, var lite gjort.

Under visitasen med biskop Bergrav i juni 1933, slo imidlertid sogneprest Steen Meum for første gang til lyd for et kapell på Lovund. Sognepresten syntes at veien for Lovund til Lurøy var altfor lang til at en kunne delta ved gudstjenestene der.

To år senere brøt det ut vekkelse i forbindelse med presbyteriemøtet, og mange også utenfor frikirkens rekker ble omvendt. En del av disse gikk da sammen og dannet ungdomsforeningen ”Havbrott”, og av de første oppgavene de tok opp var spørsmålet om eget hus blant de viktigste. Dette huset måtte i tilfelle også kunne benyttes til kirkebruk. Alt i 1939 kjøpte de det gamle skolehuset til dette formålet. Huset ble flyttet til en ny tomt og fikk navnet ”Soar”. Men som på de andre stedene, viste det seg snart at huset var for lite. I 1947 og senere i 1957, ble derfor spørsmålet om å bygge nytt kapell tatt opp. Den 22. november 1959 ble grunnstenen til det nye gudshuset lagt av prost Aarø, og året etter, den 11. september 1960, ble Lovund kapell vigslet av biskop Wisløff.

På vel 50 år var det altså blitt bygd fire bedehus og senere tre kapeller, en ikke liten innsats av en befolkning på mellom 2500 og 3000 mennesker. Senere er to nye bedehus og et skolekapell tatt i bruk. Biskop Størens henstilling til menighetsrådet om å få opprettet en småkirke på dertil egnet sted, hadde virkelig båret frukt.

Konklusjon.
Selv om denne avhandlingen i hovedsak bare dekker en tidsperiode på 44 år, kan vi se en betydelig forandring i kirkebildet på disse årene. Dette gjelder i første rekke den ytre aktiviteten og arbeidsformene, men vi skulle tro også i en viss grad også det indre liv.

Vekkelsen førte inn en helt annen holdning til kirke og kristelig virksomhet hos menigmann enn det som var vanlig tidligere. Fra å være menigheter der presten var alene om å bære fram Guds ord, kom det en rekke nye medarbeidere til, og nye arbeidslag dukket opp. Dette må i aller høyeste grad kunne sies å være positivt, og mye av frykten for å miste kontrollen viste seg å være ubegrunnet. Riktignok kan splittelsen i to kirkesamfunn og oppdelingen i ulike organisasjoner virke som en svakhet, men gjennom de mindre enhetene synes det som om langt flere mennesker har fått slippe til med sine talenter, og i de aller fleste tilfeller har det vært til berikelse for begge menighetene. Ved at arbeidsoppgavene ble fordelt, fikk det enkelte menighetsmedlem større selvrespekt, og i samarbeidet med presten kunne det være med å føre nye og ubrukte ressurser inn i menighetsarbeidet.

Gjennom alt dette økte interessen for kirken generelt, ikke bare for å kunne delta ved et par gudstjenester ved hovedkirken i året, men for den daglige virksomheten i prestegjeldet. Det ble en hjertesak å få lettere adgang til kirke og gudstjeneste, og i arbeidet for å få bygd forsamlingshus og kapeller, har svært mange av menighetsmedlemmene vist en oppfinnsomhet, tjenest-  og offervillighet som har storlig forbauset. Også gjennom den rike foreningsvirksomhet ser vi utslag av samme interesse og offersinn. Viljen til å dele med de som ingenting hadde, økte betraktelig disse årene, og interessefeltet ble mye mer nyansert enn tidligere. Riktignok kan det muligens sies at menneskene i Lurøy og Træna som ellers i Nordland, er lett bevegelige, kanskje noe overfladiske og ubestandige i religiøse spørsmål, og at det religiøse ikke alltid har tålt livsens strid, men mye av det som ble sådd, falt i god jord og bar frukt.

Vi må derfor kunne si at vekkelsen på 1890-tallet ble en stor berikelse for Lurøy prestegjeld, og i bygdene der den særlig grep om seg, finner vi også i dag den største interessen for kristelig arbeid og vilje til innsats.

Selv om Lurøy og Træna på langt nær kan måle seg med mange av de andre menighetene i Norge der kirke og kristenliv virkelig står sterkt, finner vi altså også her bevisste kristne som vet på hvem de tror og som vil stille seg som tjenere i Herrens store vingård.

 

Tilbake til Lurøy lokalhistoriske forside Tilbake til Lurøy biblioteks forside