Tonneshelleren og andre rariteter. Av Kåre HansenUniversitetsbiblioteket i Trondheim har fått navnet
Gunnerusbiblioteket etter biskop Johan Ernst Gunnerus. Han var biskop i
Trondheim bispedømme (stift) fra 1758 til 1773. Trondheim bispedømme
omfattet da et område som strakte seg i en tenkt linje fra Røros til Stad
og nordover. Biskop Gunnerus var svært interessert i å skaffe seg alle slags kunnskaper. Han var også en av stifterne av Vitenskapsselskapet i Trondheim. For å tilfredsstille sin vitebegjærlighet, sendte han brev til det nettverket av prester som fantes i bispedømmet med forespørsel om å sende tilbake beretninger om alt som kunne være interessant. Han fikk mange svært kuriøse tilbakemeldinger, både fra prester og andre. Ett av dokumentene som havnet hos biskop Gunnerus, hadde emne fra datidens Rødøy prestegjeld. Skriftet har overskriften: ”De fornemste Mærkværdigheder paa Landet i Rødøe Gielde”. Forfatteren er ukjent, men av det han skrev vet vi at han må ha vært lokalkjent. Han har heller ikke datert den lille beretningen sin, men den antas å være skrevet ca. 1760.[i] Hans beretning må da være en av de eldste beskrivelsene vi kjenner om de forholdene han nevner. Nedskriveren starter med å fortelle om de fire hulene (hellerne)
ved gården Sanna i Træna. Først tok han for seg de tre hulene som var på
innsiden av Sanna. Båthelleren er skapt som et stort
naust. Innbyggerne hadde da også brukt denne helleren som naust for båtene
sine i tidligere tider. Dette er den helleren som også ligger nærmest sjøen,
skrev beretteren. Indirekte skrev han da at hula omkring 1760 ikke var brukt
som naust. Kirkehelleren er skapt liksom en
kirke, med alter og på den ene siden noe som ligner en trapp som går opp
til en tenkt prekestol. Helleren er høy som en ”måtelig” kirke og så
bred at et par hundre mann kunne rømmes inne i den, fortsatte han. Trollhelleren er den lengste
helleren. Den ble beskrevet som om lag 180 ”Sælands” alen lang. Den er
temmelig vid og høy. Folk fortalte at den samme hulen gikk gjennom fjellet
og kom ut på den andre siden. Men skulle noen gå gjennom fjellet, måtte
de ha med seg lys. Utenfor denne hulen ligger en meget stor steinrøys, som
om steinene en gang var utkastet fra hulen. ”Løn=Helleren” eller Rødhelleren
fantes på yttersida av Sanna. Den ligger også så høyt oppe i fjellet at
ingen kunne se huleåpningen fra sjøen. Åpningen sees bare hvis man er
helt nær. Like innenfor huleåpningen er en flate – en slags ”Græs=Bænk”.
Så hvis det lå bevæpnede folk i hulen ”og der skulle komme Fiender
udenfor, da om Fiendens antall var nock saa stor, kunde der ikke en Mand
levende komme op til dem eller see dem, men de i Helleren kunde baade see og
skyde dem som udenfore var.” Sett med dagens øyne får vi si at
beskriveren gjorde seg interessante sammenligninger.
Illustrasjon 1a På 1800-tallet kom det ut flere norske blad som i sterk grad
var preget av nasjonale strømninger og folkeopplysning. Disse magasinene
hadde en tendens til å trekke fram kuriøse nordnorske forhold som må ha
satt fantasien godt i sving hos mange lesere sydpå. Denne tegningen av
Kirkehelleren som er hentet fra Skilling-Magazin nr. 27/1845, vitner om
dette.
Så gikk den ukjente fortelleren over til å beskrive
”Tonnes=Helleren” i Lurøy. Den lille beskrivelsen er svært interessant
da den gjengir tradisjonsstoff som ennå finnes på folkemunne i Lurøy.
Beskrivelsen gjengir også opplysninger som er glemt i tidens løp. Her gjengis beretningen slik den
ble nedskrevet: ”Tonnes=Helleren i Lurøe
Fierding ligger bændt op for Gaarden Tonnes, og er i Indgangen ligesom en
Port og Jorden der inde bestrød eller over alt med Rød sand over. Dend er
af Dannelse og størrelse som en meget stor Reber Banne hvor til den og
meget Bruges af de omkring boende naar Vejret er ont, og de samme ej kand
forrætte paa aaben Mark. Der siges og af de gamle, at samme Hulle skall
gaae igiennem fieldet, og en Hund i gamle tider skal have gaaet igiennem og
kommet ud ved gaarden Giersvig, da alle hans haar var liggesom afbrændt saa
hand kom nøgen ud.” Beretningen om hunden som gikk
gjennom fjellet og kom naken ut, er ikke enestående for Tonneshulen. Slike
beretninger finnes flere steder og omtales gjerne som vandresagn. En helt
lik fortelling er bl.a. kjent fra Røyfjellet (Røøy-fjellet) i Alstahaug
kommune. Der skulle en hund ha gått inn ”Svaløy-hålo” på sørsiden
av fjellet og kommet ut i Tangen på nordsiden en tid etter. Da var den helt
fri for hår.[ii] At ”Tonnes=Helleren” ble
brukt som reperbane ca. 1760, altså som egnet sted for å lage tauverk i
når været ute var for dårlig, er en viktig opplysning.
Den mest oppsiktsvekkende beretningen som havnet i hendene
til biskop Gunnerus, er kanskje den siste. I ”Schraaeven”, et fjell ved gården
Dale i Meløy, finnes det et bratt berg, begynte fortelleren. I det samme
berget er det et lite hull. Fra det samme hullet kommer det ut røyk, ”som
av en Cannon”. Når røyken stopper opp og den siste delen av røyksøyla
forlater berget, kommer en lyd som kan sammenlignes med ”et haart Støcke
Skud”. Folket som bor omkring plages svært med dette skuddet som både
titt og ofte skremmer buskapen. Særlig blir hestene skremt og løper sin
vei. Dette merkelige skjer bare når vindretninga kommer fra sydsydvest. Og
så lenge denne vinden varer, ”holder det saa leedes ud med skyden, allene
smaae standser imellem, men saa snart Vinden forandres, eller ventter
Forandring om kun et eneste Braa, saa holder det op.” Der avsluttet fortelleren sin beretning uten videre kommentarer. Hva den vitebegjærlige biskop Gunnerus tenkte da han fikk beretningen tilsendt, vet vi ikke. Han la den sammen med beskrivelser av trolldom – spesielt i Finnmark - merkverdige samiske forhold, originale latinske brev fra Petter Dass` hånd, opptegnelser om prester, en kuriøs hendelse i Steigen, og lignende rariteter, og gjemte dem slik at ettertiden kunne få glede av å lese det han samlet inn.[iii] Kilder:
|
