Litt om torskefisket i Lofoten på 1600-tallet.  Av  Rune  Bang

Vi kjenner til de store fiskerier i Lofoten på 1800-tallet, hvor fiskere i tusentall deltok fra det meste av vår karrige kyststripe. Kombinasjonen fiske - jordbruk ble først vanlig på 1600-tallet, da knappere ressurser i jordbruket gjorde det nødvendig for kystbøndene å dra på skreifiske hver vinter. Vi har et gammelt Lofotmanntall fra årene 1664 - 1667, som kan gi oss noen spede opplysninger om utøvelsen av dette fisket, også med deltakelse fra vår kommune.  

Petter Dass hevdet i sin tid at fiske etter torsk var selve livsgrunnlaget for kystbøndene i våre områder:

            Skull` torsken oss feile, hvad havde vi da,
            hva skulle vi føre til Bergen herfra,
            da seilet visst jektene tomme.

Lofotreisa.
I den Nordnorske folkelige tradisjon, har Lofotfisket hatt en helt sentral plass, og mange er de skildringer som opp gjennom tidene har vært ført i pennen. De fleste beskriver forhold på 1800-tallet, men hva vet vi om det som foregikk i enda eldre tider?

Det å legge ut på reise til Lofoten, krevde mange og grundige forberedelser. Faste normer regulerte hvor mye en utreder skulle sende med sine folk og forberedelsene begynte med den kost og de redskaper fiskerne skulle ha med seg.  Fullottskarene måtte bekoste mat og utstyr selv, i motsetning til de som var «utredet» av en husbond eller andre.

Vanlig fisketid var 2. Februar til 25. Mars, men tiden kunne forlenges ut i midten av april ved spesielt godt fiske.

Fiskerne fra Helgeland måtte seile til Lofoten i en tid av året da vinterstormer og uvær ellers kunne gjøre turen meget strabasiøs. Til dels gikk turen over åpne havstykker, hvor dårlig vær kunne forårsake både landligge og forlis. I denne eldste tiden gir bevarte beretninger beskjed om at fiskerne fra bl.a. Helgeland hadde med jekter til føring. Disse føringsjektene tok med seg mye av utstyret fiskerne trengte under Lofotfisket og fraktet også senere fisken sørover til hjemstedskommunen. Føringsjektene lå i Lofoten under selve fisket og i april vendte de hjem med fulle levertønner og annet utstyr. Tørrfisken hang imens på hjell i fiskeværet. Kanskje ble noen av fiskerne igjen for å passe fisken.

Under oppholdet bodde fiskerne eller «vårfellene» i rorbuer. Noen eide rorbuene selv, men langt de fleste leide rorbu hos de fastboende i Lofoten. De fleste var beregnet på to båtlag eller 6 - 10 mann, som ikke hadde rare plassene, og fiskerne måtte ligge tett sammen på såkalte «beller».    

Fiske i Lofoten i 1660-åra.
På 1600-tallet var de Nordnorske torskefiskeriene ikke så konsentrert om Lofoten som de kom til å bli på 1800-tallet. Det var også den gang store variasjoner fra år til år, og spesielt den siste del av 1600-tallet var dårlig med ned mot halve nivået fra 1612 - 39 og 1658-60. Likevel var noen av «Lurøyfjerdingene» i Lofoten også i disse vanskelige, ja nesten katastrofale år.  To bevarte Lofotmantall fra 1665-67 kan gi oss noen opplysninger om hvem som var høvedsmann, båtmannskapenes antall, hvilke jekter som fulgte og litt om fangstene hvert enkelt båtlag fikk. Vi skal derfor i det påfølgende belyse noen av disse forhold.

På denne tiden tok linene til å komme i bruk her i landet, og i noen grad også garnene. Da man tok disse redskapene i bruk under Lofotfisket ble det strid, for her var fiskefeltet mer begrenset, og juksafiskerne som hadde brukt Lofothavet siden «Arilds tid», mente seg foruretta. Først i 1818 ble disse redskapene gitt fri bruk i Lofoten.

Allmuen i Nordland klaga i 1641 over linefisket og andrager om å få det forbudt, da det ansees skadelig for deres «næring og bjæring». Både amtmannen og lagmannen i Nordlandene har «dømt samme linefiske å være den gemene mann til skade» for deres fiskerinæring. Det har forekommet «stor Guds fortørnelse med svergen og banden, slagsmål og annen ulykke. Derfor byge Vi at linefisket skal være avskaffet, og alle som bryter loven, skal tiltales og straffes for  det de gjør».

Disse regler i tillegg til å måtte avholde seg fra «natteror og helligdagsror, blir gjentatte ganger blir gjentatte ganger kunngjort for allmuen i Nordland. Hvis dette blir overtrådt «skal båt og redskap bli forbrutt, og den skyldige skal bøtlegges».

Vi kan derfor anta at de fiskere fra Lurøy som drev fiske i Lofoten i 1660-årene, drev juksafiske med håndsnøre etter gammel tradisjon. De båtene de brukte var under fisket var fembøringer, åttringer og seksringer. 

I januar startet forberedelsene til Lofotreisa. Den begynte med den kost og redskap fiskerne skulle ha med seg. Dette fantes det faste normer for, og både en utreder eller husbond fulgte denne gamle sedvane som så treffende er beskrevet av Petter Dass:

            Vi laved vor drenger to måneders kost,
            Et bismerpund og et bismerpund ost
            og flatbrød to viktige våger.
            Så suppemel, kjøtt, og så stompbrød et pund,
            så jernsten, skinnstakk med støvler så rund
            så djupsagn med angler og kroker
            Men dermed enn ikke fornøyes de vil,
            et anker med syre vi skaffer dem til
            og lot deres matkister stappe!

Fiskerne måtte seile til Vågan midtvinters, til dels over åpne havstykker, med alt utstyr som trengtes de to månedene fisket pågikk. De hadde med jekter til føring, ja faktisk alle båtene som kom fra sør for Vestfjorden i 1665-67, hadde føringsjekter. Disse føringsjektene lå i lofotværet til fisket var over i begynnelsen av april. Da vendte de hjem lastet med fulle levertønner og annet utstyr. Tørrfisken hang imens på hjell i været og ble først hentet godt utpå våren. I månedsskiftet mai/juni dro de samme jektene tilbake til lofotværet for å hente den ferdigtørkede fisken. Jekteierne fikk 1/3 lott for disse turene. Gjennom 1600-tallet var det store variasjoner i torskefisket i Lofoten, med spesielt dårlig fiske i perioden 1633-1650 og i midten av 1660-årene.  

Lofotmanntallet 1664 - 65.
Hvilke jekter seilte så sammen med lurøyfiskerne til Lofoten i 1664-65 ? Hvem var høvedsmenn på båtene og hvilke gårder i kommunen bodde de på ? Vi skal med utgangspunkt i dette manntall forsøke å trekke ut noen sparsomme opplysninger fra den tids Lofotfiske.  

Fra Lurøy og deler av Rødøy dro det dette året 20 båter til Vågan med til sammen 90 mann, henholdsvis 77 «lurøyfjærdinger» og 13 «rødøyfjærdinger». Disse fiskerne var tilknyttet to føringsjekter, - jekta til Povel Hartvigsen Onøy og jekta til Elling Ellingsen, Aldra. Povel Hartvigsen hadde den største, og han hadde føring for 12 av de 20 nordlandsbåtene med til sammen 54 mann, - alle fra Lurøy. Elling Ellingsen, Aldra hadde føring for 8 båter med til sammen 36 mann, - hvorav nesten halvparten var fra Rødøy.

Skipper Povel Hartvigsen var bruker av Indre Onøy  og samtidig ombudsmann for kirken på Lurøy, et verv han hadde fått av stiftsmyndighetene allerede i 1651. Den andre skipperen, Elling Ellingsen, var sønn av nå avdøde «Trondhjemsborger» Elling Jørgensen. Han var på denne tiden eier av Sjonøya, en eiendom han hadde arvet etter faren men som han lot andre bruke. Elling Ellingsen var selv bruker i Alderen.

Hver nordlandsbåt hadde en høvedsmann og dersom vi samholder dette lofotmanntallet med et annet manntallet i 1665, kan vi sette opp følgende oversikt:

(På Bratland og Aas er det to personer med dette fornavn, men en har her utelukket den eldste personen på hver plass, da det er lite sannsynlig med aktive høvedsmenn i «pensjonsalderen»?

Vurderinger om fangsten.
Hva forteller så disse fangstresultatene oss?  Var det vesentlige forskjeller fra båtlag til båt-lag ? Fangstene er oppgitt i «storhundre» og «sperrer». For å forstå oppstillingen ovenfor, må følgende tilleggsopplysning gis: Et storhundre er 120 fisker (skrei),  mens en sperre er to fisker.

Dersom vi tar for oss de båtlag som hørte til Povel Harvigsens jekt, ser vi at de til sammen fikk opp av havet 13 906 skrei. Dette gir en gjennomsnittsfangst på 257 fisker pr. mann. Noe dårligere hadde det gått med de båtlag som fulgte Elling Alderens jekt, idet deres totalfangst på 7040 skrei tilsier en gjennomsnitt på «bare» 195 fisker pr. mann. Dette utgjør ca. 25 % mindre fangst pr. mann, og det er mye tross alt. Beste fangsten hadde «høvedsmann» Anders Persen Aspenes med sitt båtlag, idet disse 4 hadde en fangst på hele 1320 fisker eller 330 fisker pr. mann. Den desidert dårligste fangsten sto jekteier Elling Ellingsen Aldra for med sitt lille båtlag, idet de bare kan vise til 120 fisker pr. mann ! Selv berget han seg imidlertid noe bedre på grunn av den tredjedels lott han fikk for frakten på jekta.  

Sogneprest Heltzen sier først på 1800-tallet at en sesongfangst på 25 våger er et «godt» fiske, «stort» når det gikk over og «måtelig» eller «slett» når det ga mindre. Et godt fiske i Lofoten på slutten av 1500-tallet gav ifølge Schønnebøl en sesongfangst på 440 storhundre pr. båt, dvs. 40 vog pr. mann i ottringene. Da satt hver mann igjen med kanskje 26 - 27 vog (ca. 480 kg) tørrfisk. Jevnført med dette var ovennevnte fangster i 1660-åra nærmest katastrofale. 

Gjennomsnittsfangsten for båtlagene fra Lurøy og Rødøy i 1665 viser til fangster på bare knapt 8 vog tørrfisk eller 144 kilo pr. fisker. Når så alle utgifter med fisket, lott til førings-jekteieren, tiende m.v. var trukket i fra, var det ikke mye «overskudd» de satt igjen med for disse harde vintermånedene i Lofoten! Det dårlige fisket med påfølgende press på etterspørselen, bedret imidlertid fiskeprisene, slik at en tønne korn, som var verdsatt til en riksdaler, tilsvarte nå  2 vog fisk.

Delingen av utbyttet var sterkt regulert.
Hvordan ble så fisken delt mellom fiskerne på denne tiden ? Når fisken ble tatt ned fra hjellen, ble først tienden betalt av den felles fangsten. Deretter delte de fangsten i like mange deler som det var mannskap på båten pluss en. Hver fisker fikk så sin del. Hva gjorde de så med den overskytende delen ? Jo, denne delte de så i tre nye parter. Den første gikk til eieren av båten, den andre til eieren av føringsjekta som fulgte båtene til Lofoten og den tredje parten ble delt likt mellom fiskerne.

Fullottskarer holdt seg med utstyr og disponerte hele lotten sin selv. En halvlottskar derimot fikk fiskeredskaper, skinnstakk, sjøstøvler og kost fra en utreder som gjerne var båteier. Til gjengjeld måtte han gi fra seg halve lotten. Eventuelle drenger fikk fast årslønn fra sin husbond som også holdt redskap og kost. Hele lotten tilfalt da deres husbond. Men, drengen fikk likevel 1/6 av sin lott tilbake som «dagsror». Som vi forstår var organiseringen innen fisket sterkt regulert. De sosiale skillene i samfunnet ellers gjaldt som vi ser også i fiskebåten og disse forhold skiller seg ikke vesentlig fra den en finner senere på 1800-tallet. 

Den kriseperiode torskefiskeriene gikk inn i rundt 1630, bortsett fra en oppgang midt på 1600-tallet, vedvarte i grove trekk helt fram til 1740. Vi har derfor tallrike klager over feilslått fiske, sviktende priser, mindre deltakelse i disse fiskerier enn i de «gode» åra  m.m.  Også i Nordlands Trompet skrev dikterpresten Petter Dass på slutten av 1600-tallet følgende om denne tids Lofotfisket:

            Jeg mindes for nogen forledendedes år,
            At Vågen og Skroven hver vinter og vår,
            De vare navnkundige flekker.
            Dit stundet det menig omliggende land
            Dit strevet hver anden nordlendiske mand,
            der tømmedes kister og sekker.

            Her intet har vanket et år eller ti,
            Stor armod er landet gerådet uti,
            formedelst mislingenede føde.
            All`hytter er råtnet, all hjeller nedkast,
            Mann ser der ei jekt, ei seiler, ei mast,
            rett likesom landet var øde.

Kilder:
Lofotmanntall 1664 -65
Arnved Nedkvitne: «Mens Bønderne seilte og Jægterne for»
Ivar Seljedals avskrifter
Jørgen Karlsen: Line- og garnfiske i Lofoten på 1600-tallet (Lurøyboka -90)