Å SPARE PÅ SKILLINGEN OG LA DALEREN GÅ.
Litt om pengene i gamle dagers Norge.
Av Olaf M. Gylseth Selnes

"Andre ansee det som en Bizarrerie, naar een giør Antegnelse i en liden Sum, og bortskienker en stor; det heder da, han sparer paa Skillingen, og giver Daleren bort." (Holberg 1747-50; 1754)

Forord
En takk rettes til Hans A. Selberg Trøndelag Numismatiske Forening for kvalitetssikring av manuskriptet til nærværende artikkel. For øvrig: Når ikke annet er opplyst, betyr det at myntene og sedlene som er illustrert i artikkelen, tilhører artikkelforfatteren og er oppbevart under lås og slå i Trondheim.

Innledning
En del av artiklene i historielagets bøker vedrører økonomiske transaksjoner (som kjøp/salg av ting, bygninger og jordeiendommer m.v.) foretatt i tiden før vi i Norge fikk innført en pengeenhet inndelt i kroner og øre. Med dette for øyet, tas det i nærværende artikkel sikte på å imøtekomme et presumptivt behov for en orientering som i hovedtrekk beskriver penger brukt i Norge før det aktuelle tidsskillet.     

Dagligdagse begrep som skilling og daler tilhører en forgangen tid. Likevel husker vi ovenstående ordtak. Ikke fordi det var typisk at man sløste med pengene før i tiden. Kanskje heller fordi innholdet i ordtaket på en innsiktsfull måte forteller oss om en av mange mulige sider ved menneskets karakter og at ordtaket derfor oppfattes som universelt og tidløst. 

Men på et vis kan vi være glade for at fortidens myntenheter er forlatt. Grunnen er at bruken ser ut til å ha vært varierende og komplisert, ja nesten litt kaotisk, spør du meg. Og de bakenforliggende årsakene til dette igjen kan ha vært mange. Bare noen få vil bli beskrevet her.

Daleren - kjært barn har mange navn
Hva var forskjellen på en rigsdaler , en rigsbankdaler og en speciedaler? Og hva var forskjellen på en rigsdaler species, en rigsdaler krone og en rigsdaler courant? Ja, det er noen av de spørsmålene jeg vil forsøke å gi svar på i nærværende artikkel.

Navnet Daler stammer fra tysk, Thaler, og er en forkortelse for Joachimstthaler, dvs. mynter som kom fra Joachimstthal, et sted i Bøhmen. Der ble det preget sølvmynter fra tidlig på 1500-tallet (Skaare 1972-74). I det dansk-norske myntsystemet var rigsdaler species hovedmynt i tiden 1544 – 1813. Det er kun om penger laget innenfor dette tidsrommet en kan anvende betegnelsen rigsdaler. Alternativt ble speciedaler brukt som betegnelse, men den fullstendige betegnelsen var som nevnt rigsdaler species. Speciedaler som formelt korrekt betegnelse på daleren omfatter imidlertid perioden fra 1816 til 1875. I den mellomliggende perioden 1813 – 1816 ble daleren kalt rigsbankdaler.  

Den første daler som ble preget Norge, har fått tilnavnet "Gimsøydaleren" fordi utmyntingen foregikk i Gimsøy kloster, ikke langt fra Skien. Dette skjedde bare to år etter at rigsdaler specie var blitt hovedmynt.  

Rigsdaler var i Norge opprinnelig en sølvmynt som inneholdt ca. 25 gram sølv. Det at mynten også ble kalt speciedaler forklares slik: Specie er latin og betyr "art" og henspiller på arten metall, nemlig sølv, som var det konkrete grunnlaget for verdien (Coldevin 1980). Fordelen med mynten var at den hadde noenlunde stabil vekt og dermed også stabil verdi i motsetning til de minste småmyntene som inneholdt andre metaller enn sølv. (Jf. fotnote 1*). Denne mynten "forsvant" på 1600-tallet, men kom igjen i tiden etter 1775 (Aschehoug 1972-74). Det er ellers rimelig å anta at betegnelsen rigsdaler ble anvendt for å markere at rigsdaleren bare var gyldig som betalingsmiddel innenfor et bestemt område, dvs. et rike som for Danmarks vedkommende besto av flere land/landområder i unionstiden med Norge.

Denne rigsdaleren bærer årstallet 1776. Mynten er laget i sølv og har en diameter på hele 40 mm. Jf. fotnote 2* for nærmere detaljer. Foto: Thor Selnes.

Fra Bjørn Rønnings (1980) bok om "Norges pengesedler og seddelbankvesen inntil 1874", kan en utlede en del sentrale begreper som ble brukt i forbindelse med daleren i unionstiden med Danmark. Rønning (ibid.) tar først og fremst utgangspunkt i pengesedler:

1. Rigsdaler, ort og skilling var verdiene som ble skrevet ut på private bergverkssedler, brukt ved gruveanleggene på Kongsberg, Røros og Løkken (grunnlagt i henholdsvis 1623, 1644 og 1654). Sedlene som var håndskrevet, skulle fungere som erstatning for mynter. Ordningen var upopulær, og til tross for at det ble utstedt en god del slike sedler, er det ingen som kjennes bevart.

2. "Møhlensedler". Sedler lydende på til sammen ca. 100 000 rigsdaler ble utstedt i 1695. At de første autoriserte pengesedler i Danmark -Norge ble utstedt da, tilskrives bergenskjøpmannen Jørgen thor (ble skrevet med liten t) Møhlen, som fikk tillatelse til det av sin gode venn danskekongen Christian V. Storkjøpmannen og skipsrederen Møhlens initialt solide økonomi ble grunnlagt på handelen med Nord-Norge. Senere drev han handel med Grønland, i Afrika og i Vest-India, men gikk konkurs i forbindelse med handel i Sør-Amerika. I denne forbindelse ble sedlene erklært ugyldige allerede i 1696.

3. Med pålydende innenfor ulike intervaller i området 1 - 100 rigsdaler ble det i tiden 1713 - 1728 utstedt pengesedler i Danmark. Dette ble gjort for å skaffe dekning for de økte statsutgiftene i forbindelse med den Store nordiske krigen (1700 - 1720). Rønning (1980) antar "at svært få sedler, om i det hele tatt noen, nådde opp til Norge."

4. Rigsdaler courant var et betalingsmiddel som ble utstedt av "Courantbanken" i København (1736 - 1813) en privatbank som senere ble overtatt av staten. (Som beregningsenhet i pengesystemet ble courantdaleren tatt i bruk allerede i 1695.). Det største problemet med ”Courantbanken” var angivelig at det ikke ble satt noe tak på pengevolumet (= mengden av penger som kunne utstedes) hjemlet i bankens oktra, dvs. bankens statutter. Blant annet derfor ble det opprettet en ny bank (jf. pkt. 5).

Denne pengeseddelen fra "Aldersøen (Aldrasjøen) Gamle Handelssted" i Lurøy (Gylseth Selnes 1990, s. 18; Hutchinson 1997, s. 323) er eksempel på en seddel fra "Courantbanken", en 5 rigsdaler courant anno 1787.  Jf. fotnote 3*. Fotoscanning fra Lurøyboka 1990: Thor Selnes.

5. Rigsdaler in specie (understreket at her var daleren av en art/i et stykke, til forskjell fra eksempelvis mange skillinger som til sammen utgjorde en daler) ble utstedt av "Speciebanken" i København (1791 - 1813) en privatbank som også ble overtatt av staten. I 1794 ble forholdet mellom kurantdaleren og speciedaleren satt til 4:5 (Aschehoug 1972-74, b 4, s. 415). Fra slutten av samme året ble speciemynt tvungent betalingsmiddel.

6. Rigsdaler krone/kronerigsdaler. Kronemynt ble innført så tidlig som i 1618 (Slektsbiblioteket 2003) og 1 rigsdaler krone var til å begynne med verdsatt til 1,5 rigsdaler specie, men allerede i 1625 ble kronerigsdaleren redusert slik at verdien var 1 1/3 rigsdaler specie (ibid.). Kronerigsdaler ble i 1794 anvendt som en myntregningsenhet, og tilsvarte på denne tiden 4 mark, dvs. 2/3 av daleren som var i bruk (Aschehoug 1972-74, b 4, s. 416).

1 rigsdaler krone fra 1726 var verd 4 mark og tilsvarte bare 2/3 av 1 rigsdaler species, og ble derfor kalt slettdaler på folkemunne. Foto: Thor Selnes.

7. Courantbankdaler, rigsdaler som på baksiden var overstemplet "Deposito" var sedler som Deposito-kassen i København lånte ut fra 1799.

8. Reisedalere. Når den danske kongen/kronprinsen flere ganger var ute på reise på 1700-tallet, ble det preget spesielle rigsdalere som ble anvendt i denne forbindelsen. 

Her er en såkalt ”reisedaler” som kong Fredrik V. av Danmark-Norge hadde med seg på sin norgesreise i 1749 og som bærer den smigrende påskriften:

TROE, LÖVE-MOD, OG HVAD DAN-KONGENS GUNST KAND VINDE,
MENS NORGE KLIPPE HAR, MAND SKAL HOS NORDMAND FINDE.
Foto: Thor Selnes.

I 1813 fikk vi den såkalte dansk-norske "statsbankerotten", og både "Courantbanken", "Speciebanken" og "Depositokassen" ble nedlagt (Sieg 1984, s. 33) og som kjent, unionen med Danmark sang på aller siste verset. Ved Kongelig Resolusjon av 05.01. 1813 ble det innført ny myntfot (Kaasa 2003).

9. Rigsbankdaler var navnet på den nye myntfoten og på daleren brukt i Norge i tiden 1813 - 1816. Verdien var satt til bare 1/2 rigsdaler species, og kursen sank hurtig (Slektsbiblioteket 2003).   

Faksimilen av denne 5 rigsbankdalerseddelen er hentet fra internet. Seddelen ble utstedt 12. januar 1814, m.a.o. det året Norge fikk sin grunnlov på Eidsvoll.

Ifølge internetinformasjon fra Universitetet i Oslos myntkabinett (2003) gjaldt etter hvert 3 systemer for preget mynt i rigsdalerperioden:

- Rigsdaler species (jf. ovenstående pkt. 5) veide 25,28 gram i sølv og hadde høyest verdi av dalerne i 
  de 3 systemene. Hele dalere (bortsett fra reisedalerne) som pregede mynter ble i denne perioden  
  kun utgitt etter Rigsdaler species-systemet.
- Rigsdaler krone (jf. ovenstående pkt. 6) tilsvarte en vekt på 22,48 gram sølv.
- Rigsdaler courant (jf. ovenstående pkt. 4) tilsvarte en vekt på 20,63 gram sølv og hadde følgelig relativt 
   vurdert lavest verdi av dalerne.

I 1816 ble Norges Bank opprettet og fikk hovedsete i Trondhjem.

Fra 1816 ble ikke ordet ”rigs” benyttet lenger i forbindelse med penger, så daleren ble som tidligere nevnt, kun kalt speciedaler.

Småmyntene
Som man kan ane, var ikke dette spesielt enkelt å holde rede på, men det skal tilføyes at folk flest, først og fremst brukte småmynter helt frem til slutten av 1700-tallet (Coldevin 1980). Anvendelsen av småmynter var forresten ikke helt lett å ha kontroll på, det heller, fordi bruksverdi og betegnelser kunne skifte i forhold til tid og faktisk også i forhold til sted.

Småmyntene hadde forskjellige navn:

1. Ort. Termen betyr egentlig kvart. Følgelig burde det ha vært 4 ort i en hel daler. Det var det da også, men fra 1816 ble daleren etter et nytt norsk myntsystem, satt lik 5 ort. (For brøkregningen kunne det ikke være særlig logisk at fem "kvart" 5/4 = 1). På Østlandet ble ort på denne tiden oftest kalt mark (Aschehoug 1972, b 15, s. 139). Ort ble ikke utmyntet før i 1731 (Aschehoug 1972-74, b 17, s.335) og er dessuten ikke å finne i Thesen et al's (1996) oversikt vedrørende "Norges mynter i perioden 1814 - 1995" (Jf. for øvrig nedenstående pkt. 2).

2. Mark. Mark var både en vekt- og en myntenhet. Det er vel ikke da ulogisk at ordet mark kan skrive seg fra markeringene/merkene på bismeren. Ellers skal en være oppmerksom på at i middelalderen var mark i pengesammenheng bare en regningsmynt, dvs. en beregningsenhet i myntsystemet. Det fantes altså på denne tiden ikke tilsvarende pengestykker. Ifølge Trond Johannessen (2003) ble mark bare anvendt som mynt i perioden 1523 - 1767. Markstykker var knyttet til rigsdaler kroner. Jf. ovenstående illustrasjon. Fra 1816 ble mark erstattet med ort som regningsmynt i et nytt myntsystem.   

3. Skilling. Skilling var regningsmynt fra slutten av 1300-tallet og ble ikke preget før ca. 1515 (Ashehoug 1972-74, b.17, s. 335). Fra midten av 1500-tallet og frem til og med 1624 varierte forholdet mellom rigsdaler, mark og skilling slik at 1 rigsdaler først var delt i 3 og senere i 4 mark, først i 48 skilling og senere i 7 ulike antall helt opp til 100 skilling i 1624 (Slektsbiblioteket 2003).  I myntsystemet som gjaldt fra 1625 til 1816 gikk det 96 skilling på en daler, og etter 1816 måtte man ha 24 skilling mer, altså 120 skilling for å få en daler. En sølvmynt fra 1821 med portrett av Carl XIV Johan, han som har fått hovedgata i Oslo oppkalt etter seg, kan tjene som eksempel. Her står det angitt "1/2 SPs" (speciedaler) med tilsvarende skillingangivelse: "60 Skill". (Jf. ill. i Thesen et al 1995, s. 7).

De minste skillingsmyntene var knyttet til rigsdaler-courantsystemet.  
Vanlige småmynter som eksempelvis 1/2- og 1 skilling fra dansketiden, var lenge i omløp i Norge, men ble avskaffet ved lov i 1839 og 1842 (Universitetet i Oslo 2003).

Uttrykket ”å skinne som en nyslått skilling”, er gammelt. Her vises eksempel på skinnende skillingsmynter fra den lille samlingen fra "Aldersøen  (Aldrasjøen) Gamle Handelssted”. (Jf. Gylseth Selnes 1990). 12-skillingene som er laget av sølv i Kongsberg, er imidlertid langt fra nyslåtte. Tvert imot ble de preget for bortimot 300 år siden (nærmere bestemt i 1721 og 1722). Jf. fotnote 4*. Foto: Thor Selnes. 

Da skillemynter var slått av mer eller mindre underlødig sølv, ble det ved betaling i småmynt av større beløp, forlangt en såkalt oppgjeld, et tillegg. Oppgjeld ble også forlangt ved betaling med sedler.

Skillemyntsedlene
Krigen 1807-1814 som førte til oppløsning av unionen mellom Danmark og Norge hadde sin bakgrunn i at den danske kronprins Fredrik hadde forpliktet Danmark-Norge i et forbund med Napoleon mot Sverige og at England erklærte krig mot Danmark-Norge.

Da krigen brøt ut i 1807, ble det etter hvert mangel på skillemynt. For å bøte på dette ble det som ekstraordinære tiltak utstedt skillingssedler, først i Danmark til dansk bruk, så 24-skillingssedler for bruk i Danmark-Norge og endelig kom 12-skillingssedlene som ble utgitt i Christiania og som var beregnet til bruk i Norge (Sæthre & Eldorsen 2004).  De sedlene som hadde straffeklausul føyd til nederst på seddelen, ble til tross for at de var substitutter, oppfattet mer som vanlige pengesedler. 

Skillemyntsedler som denne ble utgitt fordi det ble manko på skillemynt under krigen som brøt ut i 1807. Jf. fotnote 5* for nærmere informasjon om seddelen. Foto: Thor Selnes. 

Falske penger
Det at noen lot seg friste til å lage falske penger, ble naturlig nok sett på som et alvorlig samfunnsproblem. Falskmyntneri er et interessant og omfattende område for seg, som vi likevel ikke skal gå i dybden på her og nå.

Det er stor sannsynlighet for at denne 16 rigsbankskillingsseddelen som tilsvarte 1 rigsbankmark, er falsk. Jf. fotnote 6*. 
Foto: Thor Selnes.

Den nye myntenheten
Ved overgangen fra speciedaler til kroner, ble 1 speciedaler verdsatt til 4 kroner (Skaare 1972). 1 ort ble da følgelig verdt 80 øre og 1 skilling verdt 3 og 1/3 øre.

Enkelte mynter ble preget med dobbelt pålydende, dvs. både daler- og kroneangivelse. Som eksempel kan nevnes at på de norske gullmyntene preget med årstallene 1874 eller 1875 og portrett av Oscar II., står det angitt både 20 kroner og 5 Sp, dvs. speciedaler. (Jf. ill. i Thesen et al 1995, s. 25 og nedenstående ill.).

Denne gullmynten er preget med årstallet 1875 og portrett av Oscar II., som var konge i Norge og Sverige frem til unionen ble oppløst i 1905. Jf. fotnote 7* for nærmere informasjon om mynten. Foto: Thor Selnes. 

Norges siste speciemynt var en mynt i dalervalør, ½-speciedaleren som ble laget i sølv og preget i 1873. Den ble senere verd 2 kroner og brukt og utslitt som 2-kronemynt (Thesen & Klammt 2003). Den siste pengeseddelen påført nominalen speciedaler var 1-speciedaleren som ble produsert i tidsrommet 1865-1876.

Tabell 1.

Oversikten vedrører overgangen til den myntenheten vi har i dag og viser speciedalerens og småmyntenes verdi i forhold til kroner og øre. 16. oktober 1875 sluttet Norge seg til den skandinaviske myntkonvensjonen. I § 1 het det: ”Pængeenheden skal være Krone, som deles i 100 øre”, og fra 01.01. 1877 skulle all regning og regnskapsførsel ifølge konvensjonen foregå i denne "nymotens mynt". (Sitat: Universitetet i Oslos myntkabinett 2003). 

Oppsummering

Tabell 2.          

Oversikten viser dalerens forhold til småmyntene samt dalerens ulike benevnelser.  
Vær oppmerksom på at 1 rigsdaler species, 6 mark og 96 skilling utgjorde akkurat samme antall skillinger, men representerte forskjellig sølvmengde og realverdi fordi hele dalermynter var knyttet til sølvvekten for rigsdaler species, markstykkene var knyttet til sølvmengden for rigsdaler krone og de minste skillingsmyntene var i sin tur knyttet til sølvmengden bestemt for rigsdaler courant. 

Hva var pengene verd?
I artikkelen ”Gamle pengeverdier” redegjør Axel Coldevin (1983) for hvilke faktorer som har innvirket på pengenes varierende verdi fra slutten av 1600-tallet og frem til ca.1980. Coldevin (ibid.) trekker frem momenter som:

- skifte av pengeenheter
- skiftende konjunkturer, blant annet i sammenheng med krig
- inflasjon/deflasjon
- svingende kurser
- blanding av stabile og varierende kurser på samtidige pengeenheter
- innbyrdes endring av priser for varer og tjenester
- endring av forholdet mellom varepriser og arbeidslønninger
 

Coldevin (ibid.) gir et lakonisk svar på spørsmålet om hva pengene er verd: ”....de er like mye verd som de fornødenheter
og materielle verdier vi kan få for dem,” skriver han. 

Coldevin (ibid.) gir flere eksempler på hva man kunne få for pengene: I 1694, ett år før Jørgen thor Møhlen sørget for at vi fikk de første autoriserte pengesedler i Danmark-Norge, kostet ei tønne (≈139 liter) byggmel 3 rigsdaler og en pott (≈1 liter) simpelt brennevin 16 skilling/1 mark (1/6 daler) mens ei ku forunderlig nok kostet 2 ½ rigsdaler. Hvilken lønn ble det så gitt for arbeid på denne tiden? Det er det vanskeligere å svare på. Fra Coldevin (ibid.) får vi om dette forholdet opplyst at det for 1 våg (≈18 kg) rundfisk fikk fiskeren betalt 1 rigsdaler. Ytterligere informasjon finnes presumptivt ved lesning av Coldevins doktorgrad.

Det samtidige forholdet mellom arbeidslønn og priser på et representativt utvalg av varer og tjenester vil være en verdifull indikator på levestandarden innenfor en bestemt tidsepoke. Dette understreker at kunnskap om penger og pengevesen har betydning for forståelse av historiske sammenhenger.

Penger som verdimål på jordeiendommer 
Daler ble i gamle dager også brukt som verdimål på jordeiendommer (jf. Aasvik 1990) og da primært som grunnlag for samfunnets beregning av skatteinntekter. Systemet ble betegnet som matrikkelskyld. 

Landskyld var en enda eldre betegnelse. Betegnelsen ble anvendt om den årlige avgiften som leilendinger betalte til jordeieren for bygslet (leiet) jord. Landskylden kunne betales med penger, men ble oftest betalt i varer (naturalia som fisk, smør, salt, huder og skinn). Etter at landsloven (Magnus Lagabøtes lov av 1274-76) brukte landskylden som grunnlag ved utskriving av leidangsskatten (jf. fotnote 8*) trengte landskylden etter hvert gjennom som verdimåler også for selveierbruk. Landskylden regnes derfor som en forløper og et grunnlag for den såkalte matrikkelskylden.

En matrikkel (”ei liste” på latin) ble opprettet som et offentlig register over grunneiendommer, og matrikkelskyld var altså den verdien, angitt i ”skylddaler”, som en grunneiendom ble oppført med i matrikkelen. Men det var ikke før i 1838 at matrikkelskylden ble angitt i myntregning:

1 skylddaler ble da satt lik 5 ort som i sin tur ble satt lik 120 skilling, med andre ord samme inndeling som speciedaleren hadde på denne tiden. 1 skylddaler skulle tilsvare en takst for jordeiendom med en verdi på ca. 400 speciedaler. 

Fra 1886 ble regneenhetene i matrikkelskylden satt til 1 skyldmark = 100 øre (Coldevin 1980; Norsk historisk leksikon 1999).

Mangt og mye sagt og skrevet om penger
Vi har vært inne på det før, dette med gamle dagers penger knyttet til ordtak eller uttrykk.
To er allerede nevnt:

”Å spare på skillingen og la daleren gå..”
”Å skinne som en nyslått skilling.”
Av faste uttrykk og ordtak fantes det nok atskillig flere og noen av dem er fremdeles i bruk. Først et av de som er gått av mote:

Moth skriver: ”Hvem der ikke har en skilling, får aldri en daler.”(Evensberget & Gundersen 1983). Så et ordtak som måtte kunne oppfattes som både sårende og undertrykkende. Jeg lar Peder Syv komme til orde om dette: ”Hvo der er født til pending, bliver aldrig dalers herre.”  I mer moderne språkdrakt kan det sies slik: ”Den som er slått til skilling, blir aldri til daler” (ibid.). Ordtaket sier mye om hvor vanskelig det måtte være å komme seg frem og få realisert ressursene sine i det gamle klassesamfunnet.

Men tilbake til uttrykkene, hvem har ikke hørt om ”skillingsviser”, ”tolvskillings-operaen” og om det ”å snu på skillingen”? Henrik Wergeland skriver: ”skjønt det ikke mangler paa at snu skillingen, bliver den dog en skilling” (ibid.). Og Alf Andreassen (1996/-97, s. 155) Aldersundet formulerer seg slik i sine opptegnelser, i dette tilfellet om 1940-årene: ”Tidene var trange, en måtte ”snu på skillingen” skulle endene møtes.”

Det å måtte spare, se nøye på utgiftene, var nok en dyd av nødvendighet for de aller fleste før i tiden. Det å få pengene til å yngle, var følgelig en beskjeftigelse for de få.. Noen av dem det gjaldt både den gangen og nå, kunne nok ha hatt godt av å lytte til Hubbard (f. 1868) sitt råd: ”Den sikreste måten å fordoble pengene sine på, er å brette dem en gang og putte dem i lommen” (ibid.).

Fra omega til alfa 
Det er kanskje originalt å slutte med begynnelsen, men det hører med til pengenes historie at Norges eldste penger ble laget for over 1000 år siden. (Jf. fotnote 9*). Da Olav Tryggvason kom fra England til Norge i år 995 antas det at det rundt Mikkelsmess, 29. september, ble preget mynter (Jf. fotnote 10*). Av disse myntene kjenner en i dag til 3 - 4 eksemplarer som alle finnes i utenlandske museer (Thesen et al 1995, s. 2).

Tabell 3. Oversikten viser norske mynters nominal (dvs. betegnelse på myntenhet), pålydende og årstall. Den tilnærmet komplette oversikten er satt opp med basis i opplysninger hentet fra Universitetet i Oslos myntkabinett (2003). 

Etterord
Sommeren 2003 fant artikkelforfatteren en 2-øre, laget i bronse og preget i 1906, under dreneringsarbeid ved ”Aldersøen (Aldrasjøen) Gamle Handelssted” i Lurøy. Etter at Haakon den VII ble konge i Norge ble det nettopp i 1906 preget 2-ører med hans monogram/initialer H VII for første gang. Sommeren 2004 ble det ved hjelp av metalldetektor gjort 8 enkeltfunn av mynter fra 1700-, 1800- og 1900-tallet på det tidligere handelsstedet.

Illustrasjonen viser advers (forside) og revers (bakside) på mynten som ble funnet på Aldra i Lurøy sommeren 2003. Foto: Thor Selnes.

Fotnoter:
1* De første myntene i historien skulle være verdt sin egen vekt i gull, sølv eller kobber/bronse.Den opprinnelige ideen med mynter og sedler var ellers at det ikke skulle være mer penger i omløp enn at det fantes tilsvarende konkrete, stabile verdier som ev. kunne byttes i pengene.

2* Det var Christian VII som satt med den formelle regjeringsmakten i kongeriket Danmark-Norge på den tiden mynten ble preget. Kongen var imidlertid sinnsyk, så den reelle makten lå egentlig hos Struensee som var kongens livlege og dronningens kabinettsekretær og elsker. Adversen av mynten bærer blant annet preget ” GLORIA EX AMORE PATRIÆ” som fritt oversatt fra latin betyr ”Min ære er kjærlighet til fedrelandet”. På reversen finner vi Christian den VII. sitt monogram og teksten ”D.G. DAN. NORV. VAND. GOTH.  REX” som kan oversettes med ”Av Guds nåde, danskers, nordmenns, venders og goters konge”.   D.G. ble anvendt som forkortelse for Dei Gratia som altså hadde betydningen ”av Guds nåde”.  Uttrykket understreker denne tidens forestilling om at kongen hadde sin makt delegert fra Gud. Under eneveldet var tanken i sin ytterste konsekvens at kongen sto til regnskap bare overfor Gud.  

3* I Lurøyboka 1990, s.18-21 fins en detaljert beskrivelse og ekthetsvurdering av denne pengeseddelen. Ved en trykkfeil (ibid., s. 21) ble samleverdien for en pent brukt 5 rigsdaler courant, satt altfor høyt.

4* For øvrig kan det nevnes som en digresjon at aldramannen Arne Davidsen en gang på 1980-tallet viste meg en liknende 12-skillingsmynt i sølv som her er avbildet. Mynten han viste frem, var imidlertid preget i Danmark med årstallet 1715. Arne Davidsen fortalte at han hadde funnet mynten i fjæra like nedenfor våningshuset sitt, ikke langt fra Aldra-kaia og Aldersøen Gamle Handelssted. I mynthistorien berettes det om mange myntfunn, særlig i kirker. Den vanligste årsaken til myntfunnene, var trolig at folk mistet penger i sprekkene mellom grove gulvplanker i kirkene.

5* Seddelen er en 12-skilling courant fra 1810. Den er trykt på hvitt papir med vannmerke og blindstempel. Følgende tekst er påført med sort trykk: ”Utstedt med Kongelig allernådigst Tilladelse for Tolv Skilling. Christiania 1810. Efter Regjerings-Commisssionens Autorisation. Under signaturen står følgende straffeklausul: ”Hvo, som eftergiør eller forfasker denne Seddel, staffes på Ære, Liv og Gods.” Reversen er uten trykk. 

6* Forfalskningen er trolig ikke 190 år gammel, dvs. fra 1814, men av nyere dato og gjort med stor dyktighet. Påstanden om falskneri begrunnes i to forhold. Det ene er at seddelen har nøyaktig samme håndskrevne nummer og nummerutforming som 16 rigsbankskillingen som er avbildet på side 73 i Sæthre & Eldorsens (2004) bok om Norske Pengessedler 1695-2003. Det andre forholdet har å gjøre med kvaliteten på blindstempelmerket.  

7* Mynten som ble laget i gull i et antall av 105 000, har en diameter på 23 mm. På adversen ses portrettet av den siste unionskongen vår med ledsagende tekst: ”OSCAR II NORGES • SVER. KONGE” og valgspråket ”BRODERFOLKENES VEL” Landsnavnet ”Norge” sto først på de norske myntene. ”Sverige” sto først på de svenske myntene. På reversen finner vi teksten: ”20 KRONER” og ”5 Sp” samt årstallet ”1875”. 

8* Leidangskatt: En skatt som gikk til landets sjøvernorganisering der kystdistriktene pliktet å skaffe skip, mannskap og proviant. 

9* Og før pengenes tid ble økonomiske mellomværender ordnet ved byttehandel med ting eller dyr. Et av begrepene som er blitt brukt helt opp til våre dager, henspiller på dette forholdet. Begrepet er "pekuniær". Forfatteren Gunnar Heiberg (1857 - 1929) brukte uttrykket " en mand i min pekuniære stilling" (Norsk Riksmålsordbok 1947, s. 676). Pekuniær som betyr "pengerelatert/økonomisk", har sin opprinnelse i det latinske ordet pecunia som er avledet av pecus, som betyr kveg. Og kveg var jo som antydet, et byttemiddel en gang i tiden. Da pengene kom i bruk var de altså på en måte representasjoner av ting eller dyr.

10* Fra Harald Hardrådes tid eksisterte det et fullt utbygd norrønt myntvektsystem. Konvensjonen var at 1 mark = 8 eyrir (ører) = 24 ertoger = 240 penninger. Det var imidlertid primært penning (også kalt denarius) som ble preget i middelalderen.  Fra slutten av middelalderen fikk en ny konvensjon innpass i østlige og nordlige deler av Norge. Nå ble 1 mark (såkalte lybske mark) = 16 skillinger = 48 hvider = 192 penninger. Som vekt hadde mark lokale variasjoner i området 186 - 280 gram. Det er allment kjent at i moderne tid, tiden da metriske mål ble anvendt, ble mark som handelsvekt satt til 250 gram (Skaare 1973)).

Litteraturhenvisninger:
* Andreassen, Alf 1996/-97. Minneoppgaver fra eldre: Kosthold m.m.  Artikkel i Lurøyboka, 153-166.
* Alstadsæter, Lars Harald 2003. Slektsbiblioteket. Internetinformasjon.
* Aschehougs konversasjonsleksikon, 5. utg. 1972-74. Flere referanser vedr. numismatikk. De fleste ved Kolbjørn Skaare.
* Coldevin, Axel 1980. Dønnesgodset. Universitetsbiblioteket i Trondheim.
* Coldevin, Axel 1983. Gamle pengeverdier. Artikkel i Årbok for Helgeland, 48-51.
* Davidsen, Arne 1980-tallet. Personlig meddelelse.
* Evensberget, Snorre & Gundersen, Dag 1983. Bevingede ord. Kunnskapsforlaget: Oslo.
* Holberg, Ludvig 1747-50; 1754.Epistler. Ref. fra Norsk Riksmålsordbikk 1947.
* Hutchinson, Alan 1997. Disse tider - Disse skikker. 
  Træna, Lurøy, Rødøy og Meløy. I fellesprestegjeldets dager 1500 – 1800. Kommunene: Sentraltrykkeriet AS, Bodø.
* Kaasa, Geir 2003.Postsambandet Danmark-Norge på 1800-tallet. Internetinformasjon.
* Norsk historisk leksikon 1999.
* Norsk Forlisforening 2003.  Internetinformasjon bl.a. vedr. mynter, ved ajouransvarlig Trond Johannessen.
 * Rønning, Bjørn 1980.Norges pengesedler og seddelbankvesen inntil 1874.Oslo/Bergen/Tromsø: Universitetsforlaget. 
* Selnes, Olaf M. Gylseth 1990. Et Lurøy-minne fra "Dansketiden".  Artikkel i Lurøyboka, s. 18 - 21.
* Sieg, Frovin 1984.Siegs seddelkatalog Norden. Salling Bogtrykkeri: Roslev.
* Sæthre, Karl & Eldorsen, Hans Gunnar 2004. Norske pengesedler 1695-2003 med Svalbard og Bjørnøya.
         Bergens Mynt og Seddelforretning AS: Bergen.
* Thesen, Gunnar & Klammt, Georg 2003. Norges Mynter perioden 1814-2002. 
   Wennergren-Cappelen AS & Nordfrim: Skien.
* Thesen, Gunnar, Tvedt, Tom Erik & Aamlid, Jan Olav 1996.  Norges Mynter i perioden 1814 - 1995.
   Wennergren Cappelen A/S & Nordfrim: Skien.  
* Universitetet i Oslos myntkabinett 2003.
   (Myntkabinettet ble grunnlagt i 1817 og ble fra 1967 ledet av Kolbjørn Skaare, professor fra 1985 og nestor i
    norsk numismatikk, nå professor emeritus).
* Aasvik, Olav 1990. Aasgården.  Artikkel i Lurøyboka, s. 38 – 49.