Gården Aspenes på Aldra- ”En stenig og ringe plads uden herligheder”   
Av Rune Bang

Det mest avsidesliggende bruk på Aldra, Aspenes, ble fraflyttet for mange år siden en gang rundt hundreårsskiftet. I  dag er det vel få som ennå husker hus her,- om noen overhode. Et besøk på plassen sør på vestsida av Aldra, viser i liten grad spor av tidligere tiders kultivering og oppdyrking. En grundig iakttaker aner likevel at her i forgangen tid måtte ha bodd folk, idet en finner en mindre opparbeidet jordflekk, tilrettelagt stø både på nord- og sørsiden av Aspeneset og noen rester av fire små  murer hvor det må ha stått bygninger;  to fjøsmurer og 2 boligmurer helt oppe under steinura nedafor fjellfoten.  Bruket er imidlertid meget gammelt og mange er de som her har levd en heller kummerlig tilværelse, nesten nede  ved strand-kanten under den høye Hjarttinden.

Gården Aspenes tilhørte det ”gamle” kirkegodset i Lurøy og ligger på vestsiden av øya Aldra, helt ute mot Stigfjorden. Nærmeste tilstøtende naboer var folket på Ørnes, ca. 1,5 km nord for gården på samme side av øya. Litt lengre og ikke minst tyngre, hvis en skulle ta beina fatt, var den mer strabasiøse veien på vel 3 kilometer over fjellet til Hjart.  Noe lengre,  men langt lettere var det å ta båten, og da var avstanden heller ikke så lang til brukerne i Kokvika og i Klippenvåg på Stigen.  Gården ble tatt opp så tidlig som først på 1600-tallet og fra da av hadde den omtrent sammenhengende bosetting helt frem til siste hundreårsskifte. Det meste av tiden var her to brukere som delte gården likt mellom seg og måtte således være vel forlikte, da alt måtte utmåles i liten skala her. Det var smått med jord, selv liten plass for våningshus og fjøs, og det var ikke mye av landet de var i stand til å dyrke. I hovedsak var det bruken av den bratte utmarka de måtte bruke til feet og ellers lite på hva havet gav dem av muligheter.    

Brukere på 1600-tallet.

1)  Ca. 1610  -  1632  
Den første personen vi treffer på, er en Oluf Aspenes som i året 1614 finnes i snirklete skattelister, -  helt på slutten av den store ekspansjonsperioden innen jordbruket før og rundt år 1600.  Oluf er beskrevet som ”ødegårdsmann”, hvilket tilsier at han var plassert i laveste skatteklasse i sammenheng med at dette var et nyryddingsbruk og ikke fullt opparbeidet. Som ofte var tilfelle i sammenheng med ”nyetableringer”, kan han godt ha vært husmann på Ørnes, Klippenvåg eller Hjart i årene før han flyttet hit. I alle fall kan han ha hatt nær tilknytning til en av disse gårdene i den tunge oppbyggingsfasen og høstet fruktene av den viktige ”nabohjelpa”.

Perioden 1567 - 1611 var som nevnt en ekspansjonsperiode i kommunen og det ble gjennom disse årene etablert hele 30 nye bygselsbruk, de fleste dog på øyene i Solvær. Hele 21 av disse ble også tatt opp på tidligere etablerte gårder i kommunen. Dette ”gode” kom ikke nyryd-ningsmannen på Aspenes til del, idet her var  ingen kultiverte områder fra før og plassen lå i tillegg avsides. Omtrent samtidig ble gården Ørnes ryddet og de to hadde kanskje litt hjelp av hverandre? Disse to brukene var også de eneste som kom til på øya Aldra i denne perioden med nyrydninger.

På denne tida var det vekst innen  fiskeriene og kornproduksjoen økte også en del. De rike fiskeriene og satsingen på fiske, var nok en vesentlig årsak til den kraftige ekspansjonen ute i Solværøyene i perioden. Innen 1610 fisket hvert hushold i gjennomsnitt vel 30 % mer fisk for salg enn i 1589 og egenproduksjonen av korn lå i perioden på mellom 15 og 20 %. Dette var dog ikke nok til å kompensere for den dokumenterte befolkningsøkningen innen området.  

Gården Aspenes ble vurdert som heller ubetydelig og den ble derfor verdsatt for bare ½ vog i likhet med flere av de minste brukene i Lurøy. Dette tilsier at brukeren her i utgangspunktet, måtte betale 9 kg tørrfisk i årlig leie for bruket til Lurøykirka, som på denne tiden var eier av gården. De fleste år ble brukeren her i Aspenes skattlagt med et pund i gårdsleie. 

Rydningsmannen Oluf Aspenes hadde tilhold her i årene frem til og med året 1632. Men, for det påfølgende år 1633, er det oppgitt at Aspenes nå var øde og uten noen leilending. Hvor han tok veien, vites ikke.

2)   2)   1634  -  ca. 1661
Allerede i 1634 hadde en ny person tatt til på Aspenes. Det var Peder eller Per Alfsen Aspenes, som skattet for dette bruk i alle fall fremover til året 1661, - ut fra hva vi kan lese av skattelistene og landkommisjonens jordebok. Vurderingsmennene anførte i protokollen fra 1661 "Lurø kirke eier og bygger. Ingen herlighet med nogen tillæggelse". De så altså ingen grunn til å øke skattleggingen av gården. Ellers vet vi ikke noe mere om denne andre ”rydningsmann” her på Aspenes.  Han hadde tydeligvis hatt familie her, for senere treffer vi på flere av hans sønner og i tillegg ei datter. Det er barna Anders f. ca.1636, Haagen f. ca. 1639, Jørgen f. ca. 1658 og Karen.  Ut fra det noe store sprang i alder mellom Haagen og Jørgen, er det mye som taler for at Peder var gift to ganger og at de to yngste barna var fra det siste ekteskapet.  Disse barna gjenfinnes både med etternavn Pedersen og Persen i kildene, så det er tydelig at begge skrivemåter ble brukt, - til noe forvirring for oss lesere. 

3)   3)  ca. 1665  -  ca. 1680
Matrikkelen ved år 1665 gir oss beskjed om at nå hette brukeren Haagen Persen og at han var 26 år gammel. Hos seg hadde han drengen Oluf Hendriksen og ”knekten” Anders Persen 29 år. Her var også en husmann Peder Alfsen på 67 år.  Peder hadde altså nå latt sin yngste sønn overta bruket.  Den eldste sønnen Anders hadde latt seg verve eller stilte seg disponibel for militærvesenet, -  om slike tjenester trengtes. Den samme Anders Persen Aspenes utmerket seg under Lofotfisket dette år, ved at han sto for den største fangsten som ble tatt av alle de som deltok i fisket fra Lurøy (kfr. Lurøyboka 96/97). 

Omtrent på denne tida, delte disse to brødre gården mellom seg. De delte bruket i to like deler og en kort periode er således både Haagen Persen og Anders Persen Aspenes brukere her. Deres far hadde nok beholdt noe for seg selv, for i årene 1665 – 1670  skattet han som husmann her,  etter at sønnene som nevnt hadde overtatt selve bruket. Dette må imidlertid ha blitt for smått for de to brødrene i fellesskap, for allerede i 1670 finner vi nå  Anders Persen alene som bruker og dette varte ved til frem mot år 1680. Hvor Haagen tok veien, vites ikke.

4)   4)    Ca. 1680 - 1708
Matrikkelen i 1680 oppgir en ny bruker her på Aspenes, og nå er det Jørgen Persen Aspenes  som er blitt leilending.  Jørgen var på dette tidspunkt bare 22 år gammel, men det er tydelig at broren Anders nå var borte og hadde latt ”lillebroren” overta farsgården. Ti år senere har Jørgen fått seg en nabo, for nå skattlegges en ”husmann” ved navn Maurits under gården. Kanskje var dette den Maurits Olsen som senere er å finne i Lurøysundet (d. 1718). 

Kirkeregnskapene oppgir at Jørgen i alle fall for årene 1693-94, delte gården med en Ole Amundsen. Ole var da gift med hans søster Karen Persen og således svoger av Jørgen. Men i det meste av tiden rundt hundreårsskiftet, skattet gårdbrukeren Jørgen Persen Aspenes alene her på gården. Navnet på hans kone er ikke kjent, bare en sønn Christen f.ca. 1689. Det er også tydelig at gårdsbruket nå var blitt såvidt bra opparbeidet, at gårdeieren Lurøy kirke bestemt seg til å justere opp leien for bruket. Brukeren på Aspenes fikk fra nå av økt sin årlige eiendomsleie fra 1 ort og 6 skilling til 1 ort og 12 skilling. 

Brukere på 1700-tallet.

4)   -  1708
Ved inngangen til 1700-tallet, var som nevnt Jørgen Persen Aspenes fortsatt bruker, og vi finner ham her til og med året 1708. Manntallet fra 1701 nevner følgende ”mannspersoner” her på Aspenes:  

            Bruker Jørgen Persen, 43 år med sønn Christen på 12 år
            Bruker Ole Amundsen 30 år, ingen guttebarn (som var gamle nok)
            (Ingen tjenestekarer er heller nevnt på gården ved registreringen)

Ut fra dette, skulle Jørgen og Ole ha delt gården ved hundreårsskiftet, men Ole skattet ikke for noen gårdpart i skattelistene. Gjennom årene 1705-1707 delte han imidlertid gården likt mellom seg og nevnte Ole Amundsen, men det påfølgende år var han igjen eneste bruker. En Hans Albertsen skattlegges i 1708 som husmann her, men han var borte allerede året etter.  Da brukernes skyld til kjøpmenn og andre ble opplest på Lurøy kirkebakke av lensmannen i 1705, hadde begge brukerne på Aspenes tatt ut varer ”på bok” hos handelsmann Arnt Olsen Storck på Selnes. Jørgen Persen skylte ham hele 25 riksdaler, mens Ole Amundsen ”bare” hadde opparbeidet seg en skyld på 8 rdlr. til Arnt Storck. 

5)  1709  -  1732   
Ole Amundsen (f. ca. 1671) måtte imidlertid ha funnet seg til rette her, for i 1709 overtar han hele bruket Aspenes.  Jørgen hører vi fra nå av ikke noe mere til. Myndighetene innførte i 1711 en egen spesiell ”skoskatt”, og Ole betalte dette år slik skatt for 2 menn i sin husholdning. Den ene var sannsynligvis hans sønn Peder, oppkalt etter svigerfaren Peder Alfsen, som nå var gammel nok i skattesammenheng. 

Det er imidlertid tydelig at det fortsatt var kummerlige forhold her på Aspenes. I sammenheng med den store nordiske krig, ble det innført diverse ekstraskattelegginger på brukerne av jord for årene 1709-1720.  Tilgjengelige skattelister viser at Ole da var blant de som betalte minst skatt i vår kommune gjennom disse årene, og således hadde meget begrenset betalingsevne. 

Den samme Ole var kanskje litt av en hissigpropp? Under vårtinget den 7.mai 1711 på Rødøya, blir Ole Amundsen Aspenes stevnet av Ole Pedersen Juløy. Grunnet var av heller voldelig karakter, idet han hadde stukket ham ”med en kniv i livet”, så han derav ble senge-liggende! Ole Juløy mente han burde være berettiget til å få skadeserstatning for sin påførte lidelse. Ole Amundsen møtte selv for retten, nektet ikke for hva han hadde gjort og bekjente at han hadde stukket Ole Juløy med kniven. For denne sin gjerning, ble Ole idømt å betale Ole Pedersen i ”skadegjeld  4 rdlr. og til sigtens  besitter trende 15 lod sølv inden 14 dage”.

Dette var mye penger, omtrent verdien av 3 kyr, og alt skulle betales innen bare fjorten dager! Dette var nok vanskelig for en fattig bonde på Aspenes å etterkomme, men retten måtte slå hardt ned på slike ugjerninger for å hindre gjentakelser.

Søren Pedersen skattlegges i 1715 som husmann under Aspenes, tidligere var han husmann i Hestmona. Fem år senere dukket det opp en ny husmann ved navn Peder Johansen her på Aspenes.

Denne husmannen og Ole kommer ut for en kinkig situasjon ved at de i 1721 ikke utførte sin plikt til å skysse ”øvrighetspersoner” fra tingsamlingen på Selnes. Derfor ble de stevnet sammen med en hel del personer fra kommunen for ”nægtelse af Førenskab” sommeren 1722 hvorav retten fant ut at husmannen Peder Johansen var ”straffældig” og ble idømt en bot på 3 mark danske. Ole derimot, berget seg unna boten ved ”såsom han denne gang i nødstilfælde loved at gjøre førenskab sørad, …. oversees han med straffen denne gang”. Han skulle altså overholde sin skyssplikt i sammenheng med den pågående tingsamling, ved å være med å føre øvrigheten sørover til neste tingsted, - selv om dette var utenfor hans tur.

Husmannen Peder Johansen Aspenes godtok imidlertid ikke boten i første omgang, og gjorde et siste tappert forsøk på å få ettergitt denne. Han appellerte til den høye øvrighet og viste til at han var ”saa arm og tillige vanfør, da han hadde hugget sin fot fordærvet, saa han ikke kunne komme gjennom døren og ei for armod magtet at hyre nogen anden”.  Håpet derfor at han kunne slippe fri for den ilagte boten. Resultatet av denne ydmyke forespørsel om benådning, kjenner vi imidlertid ikke til.  Men, kanskje oppnådde han rettens medfølelse i saken, ved at de tok tilbørlig hensyn til hans store armod?

Matrikkel fra 1723 gir oss følgende opplysninger om gården Aspenes :

1 oppsitter, tilhører Lurøy kirke.
            Brennefang, en stenig og ringe plass uten noen herlighet, kan høste 5 skjepper blandkorn og føder en ku og tre 
            småfe. Takst 1 pund og 12 mark. Avtas  1 pund. 

Vurderingsmennene fant altså ingen mulighet til å forhøye gårdens skattetakst, men foreslo derimot en ”kraftig” reduksjon på 1 pund. Matrikkelrevideringen ble imidlertid ikke gjennomført som forutsatt, og for brukeren på Aspenes ble det derfor å betale sin skatt som tidligere.

Ole Amundsen var bruker her på Aspenes frem til og med året 1732, altså gjennom en periode av hele 27 år, -  år som på så mange måter var meget vanskelige for folk fleste i dette landet.Spesielt var det mye uår både innen fiskeriene og innen det jordiske. Det nevnes årvisst om at det  ”…falt meget slet kornvekst, saa det tjente verken til brød eller suppe”. De problemer fiskarbonden møtte på så mange måter i denne tiden, gjorde også sitt til at allmuen opplyste på tinget i 1721 ”at ingen nyrydninger i løpet av de siste 12 år var optat i fjerdingen”.

I året 1732 døde hans kone, Karen Pedersdatter, og i skiftet etter henne som ble holdt den 10. september 1732,  er deres barn nevnt :

1.   Jacob, død før skiftesamlinga (hadde opparbeidet seg økonomisk skyld)
2.      Peder, myndig
3.      Marit, umyndig
4.      Berit, umyndig

Deres bo var ”middels”, og verdiene oppgis til å være vel 73 riksdaler. Fra dette fratrekkes skyld m.m. på til sammen vel 51 riksdaler, slik at netto til deling på arvingene, ble bare vel 21 rdlr. Sønnen Peder arvet vel 8 rdlr., mens søstrene måtte klare seg med i overkant av 4 rdlr. hver. Dette booppgjør gir i noen grad beskjed om de små kår som da rådde her på Aspenes. Av krustøy hadde de bare et krus og et fat. De hadde 6 tønner korn av forskjellig kvalitet, ½ tønne malt, 8 mark skruvtobakk. Men her var også hele 3 kanner brennevin og et sølvbeger! Av sengeklær er nevnt kun 3 gamle skinnfeller og 2 gamle skinndyner.  Her var godt med sjøredskaper, bl.a. hele 17 sildegarn og dypsagn.  Dessuten var Ole eier av et naust med bod og sjå, en hundromsfæring, en liten seksring med nytt seil samt en gammel seksring. Faren skulle ha døtrenes arv i forvaring ”indtil de gifte vorder”.

Vi er også nevnt de klær Karen hadde hatt på seg.  Den døde kvinnens ”gangklæder”, besto av et innsvinget snøreliv, en sort kledestrøye, et brunt ”kierkes” skjørt, en grå ”stoffes” trøye, et underskjørt og to lerretsforklær.

I dette skifteoppgjør finnes også gårdens besetning listet opp, noe som gir oss en god mulighet til å samholde denne buskap i 1732 med hva skiftemennene få år tidligere (1723)  vurderte kunne ”fødes” på Aspenes. Det er tydelig at vurderingsmennene hadde holdt ”nede” besetningsantallet, for i boet var det nevnt følgende dyr på gården :

2 kyr, 1 okse på 3 år, 1 dalnaut, 6 voksne sauer, 3 jømre, 2 værlam, 8 voksne gjeter, 3 hanngjeter og 5 lam. 

Slettes ikke så dårlig for en ”stenig og ringe plass” på yttersida av Aldra uten noen spesielle herligheter!  Tross alt måtte Ole ha vært en brukbar og arbeidssom gårdbruker den tid han var her.  Etter konens død ”forsvinner” Ole med sin familie fra Aspenes. Han var nå blitt 62 år gammel. I skattelisten anmerkes for året 1733  at bruket nå var øde,  altså uten noen bruker.

6)   6)    1734  -  ca. 1760  
Allerede fra og med året 1734 var det en ny bruker av gården Aspenes, med navn Jens Andersen.  Om han hadde noen spesiell tilknytning til stedet, vites ikke, men han hadde tydeligvis fått rede på at bruket var ledig.  Det er heller ikke så mye vi kjenner til om denne person eller hans familie, mens han var i levende live. Tida var fortsatt vanskelig for folket på Aspenes som for de fleste her nord.  Brukeren klarte verken å betale sine skatteforpliktelser eller å gjøre opp for 1 tønne og 4 skjepper ”forstrækningskorn” han fikk i kriseårene rundt 1741/45, da kornavlingene slo feil over hele landet. Han følges av skatterestanser gjennom hele den perioden han var bruker her, i større eller mindre grad, og var blant annet skyldig for dette kornet ennå i 1752.

I 1741 var han mannskap på jekta til skipper Anders Larsen Ytre Onøy. Mens de var i Bergen mottok han 6 riksdaler fra den faste kjøpmannen til Peder Ellefsen i Sila, som han så skulle overlevere ham når han senere kom hjem. Av en eller annen grunn kom ikke disse pengene til Peder Ellefsen. Noe senere da Jens var hos skipper Larsen på Onøy, skulle han ha uttalt mens flere hørte på at ”han viste ingen som hadde fått eller beholdt de penge uten skipper Anders Larsen…!”

Denne uttalelse kom selvfølgelig skipperen for øre, og ettersom han ikke ville ha dette på seg, stevnet han Jens Andersen for retten året etter. Her ble det avhørt flere vitner som var med på turen til Bergen og som også hadde hørt hva Jens hadde uttalt på Onøy. Under dette retts-møtet måtte Jens ”krype til korset” og bekjenne at han ”i ubesindighet hadde uttalt disse påstande”. Han hadde ikke hatt noen grunn til å uttale seg som han gjorde og kunne heller ikke fremlegge noen beviser for sin påstand. Han ville derfor gjøre ”avbigt” og betale beløpet i tillegg til de påløpende omkostninger for Anders Larsen i saken. Jekteskipper Larsen godtok forliket, mente at saken kunne ha blitt avgjort langt tidligere, men at han var nødt til å forfølge Jens rettslig for å ha ”sit navn og sin ære uplettet”. Når det gjaldt tilbakebetalingen av hans påløpende omkostninger i saken, ville han av hensyn til ”den indstevntes fattigdom” ikke sette beløpet høyere enn 2 rdr, selv om dette hadde kostet ham mere.

Jens mottok dette tilbudet ”med glæde og takket ham derfor” og således ble saken avgjort. Det ble nok en kraftig lærepenge for Jens, som kanskje på grunn av fattigdom hadde forsøkt å underslå disse pengene. Å sette frem mistanke på skipperen for de ”forsvunne” pengene, var nok lite klokt gjort av ham.  En skipper var jo på mange måter avhengig av å ha folks fulle  tillit, og Anders kunne således ikke ha på seg noe som gikk ut over hans gode navn og rykte.

Da Jens døde i 1754, ble det holdt skifte og boet gjort opp. Her kan vi lese at hans kone hette Brynhild Johansdatter. I sitt ekteskap hadde de blitt velsignet med følgende 8 barn:

      1.      Johan Jensen, gift og myndig
2.      Nils Jensen, 9 år
3.      Karen Jensdatter, 23 år
4.      Anne Jensdatter, 21 år
5.      Beret Jensdatter, 19 år
6.      Ingeborg Jensdatter, dpt. 15.11 1741  (død ung før skiftesamlingen)
7.      Barbro Jensdatter, 13 år      (dpt. 3.5 1739)
8.      Marit Jensdatter,     9 år      (dpt. 10.11 1743)

Vurderingsmennene fant ut at boet hadde en samlet formue av bare 37 riksdaler 1 ort og 14 skilling, altså omtrent halvdelen av registrert verdi i boet etter Ole Amundsen her,  vel 20 år tidligere. Gjeld og avgang var på hele 63-2-8, hvilket tilsa at det ikke var nødvendig dekning i boet for de enkelte fordringshavere. Hans bo var derfor fallitt. Vel halvdelen av dette kravet,  var hans gamle ”Bergensskyld” fra året 1753. 

Boet inneholdt litt jernfang, noe av trevirke, nokså mye sjøredskaper – bl.a. 15 garn -  og videre en hundroms færingsbåt og en gammel seksringsbåt, den siste dog ”uten segl”!  Det sto ellers brukbart til på båsen, for her var følgende ”fæ og kreaturer”:

2 kyr, ei kvige på 3 ½ år, 1 okse, 2 voksne sauer, 2 jømmer, 1 gravær, 5 voksne gjeter, 2 hanngjeter og 2 ”risbit” bukker 

Jens hadde ut fra ovennevnte, en noe mindre buskap enn sin forgjenger på Aspenes, men så tydet også skifteopplysningene på en satsning på havet, selv om seksringsbåten på denne tiden var gammel og uten nødvendig seil. Han var nå også blitt en gammel mann. Vi får også opplysninger om hans klær :  en ny kledes trøye med hvitt lærretsfor og sorte knapper, en gml. grå kledes bukse med knapper, en gml. blå ”kiersey” undertrøye og en grå vadmels brystkofte.

Eventuelle andre klær, som han naturlig nok måtte vært i besittelse av, ble vel av vurderings-mennene funnet å ikke ha noen verdi overhode i sakens anledning. Fiskerens arbeidsantrekk, skinnstakk og skinnbukse,  var tatt med under hans sjøredskaper i denne registreringen.

Vi får her også opplysninger om hvilke bygninger som da fantes på Aspenes, idet her var en ”sidstue” (sengestue) med fordør og et lite skott i enden; en låve med skott og et lite mathus i enden; en fjøs og en forlåve. Sistnevnte bygninger var dog de beste, selv om de også trengte reparasjonsutbedringer.

I utgangspunktet kunne dette se noenlunde bra ut, men de som betraktet ”herligheten” hadde knyttet til registreringen en innledende kommentar om at alle bygningene ”forefantest at være ganske forraadnede og brøstfældige, ja snart nedfalds…!”  Vurderingsmenn kom med  følgende sluttvurdering om gårdens bygninger som, at selv om ” alle var meget slette, og derfor helst behøver nogen Reparation”,  måtte det meste av påkrevde påkostninger bare bero inntil videre, da ”stervboets formue er saa ringe at det knapt til gjeldens halve del bliver tilstrækkelig…”!  Samholdt med boets formue, kunne åbot på husene derfor bare omfatte det mest prekære, som således ble vurdert til 2 riksdaler.

Det har ikke vært mulig å finne ut hvor denne familien senere tok veien, da de er fraflyttet kommunen før 1769. Skifteretten oppnevnte enkens bror Johan Johansen Bratland til verge for de mindreårige barna.

7)   7)   Ca. 1761  -  ca. 1769
Den nye brukeren her var Ole Larsen (f. 1719), og vi fant ham på gården Aspenes allerede i 1761. Ole var fra Klippenvåg og sønn av gårdbruker Lars Eriksen her.  Den tredje påskedag 1743 forlovet han seg med Berit Joensdatter og den 27.november samme år giftet de seg i Lurøy kirke. Han skulle få en noe vanskelig start på Aspenes, for allerede høsten 1767 døde hans kone. Den 12. september ble  ”Birrit Joensdtr. Aspenes  56 år”  begravet.

Skiftet etter henne som ble avholdt høsten påfølgende år, viser til fulle familiens meget kummerlige kår. Boets samlede formue var på bare 6 riksdaler 1 ort og 6 skilling, mens skyld og avgang var på mer enn 16 riksdaler.  Det var altså ingen mulighet til dekning av krav i boet og derav heller ingen arv til enkemann eller barn. Buskapen besto av kun to geiter og ellers hadde de den sedvanlige ”færingsbåt” til nødvendig transport eller fiske i nærområdet. I sitt ekteskap hadde de rukket å få barna :

      1.      Niels Olsen      f.ca. 1754
2.      Elen Olsdatter, f.ca. 1756 
3/4 Tvillinger                  f. 1761, begge var dødfødte.

Ut fra ovennevnte skulle således begge barna være født før familien flyttet til Aspenes, kanskje på hans farsgård Klippenvåg?  Da kirkeboka for disse årene mangler, er det uråd å bestemme dette med sikkerhet. Men, Ole kan også ha tilflyttet gården Aspenes allerede rundt 1754/55.

Ole ble ikke lenge enkemann. Allerede året etter konens død, giftet han seg andre gang i 1768 med ei Anne Ellefsdatter (f.1721), - som da var en ”velvoksen” enke på 47 år. Hun hadde tidligere vært gift med Erich (?) Andersen, Alleren. Umiddelbart etter dette giftemålet forlot familien Aspenes, for i oppsettet over skatterestanser i ”extraskatten” frem til året 1772,  var han ilignet skatt bare fram til og med 1767 med anmerkning om  ”Da fra jorden”.  Det er ikke funnet dødsnoteringer i kirkeboka på nevnte Ole og Anne, men de var her ennå i 1769 ifølge folketellinga dette år. Konens eldre søster (?), Karen Ellefsdatter, losjerte hos dem på denne tida.

8)      Ca. 1770  -  ca. 1785
Neste bruker var Johan Jacobsen Aspenes (dpt. 15.3 1744), sønn av Jacob Andersen Bratland og Ane Johansdatter, og som døde her i  Aspenes allerede året 1776. Som ungdom var han tjenestegutt hos gårdbruker Lars Olsen i Alleren i 1769. Da Johan  og ”hans” Synnøve Andersdatter (f. ca. 1744) forlovet seg i 1773, heter han ”Johan Aspenes”, hvilket tyder på at han allerede da var blitt bruker her. De giftet seg året etter og hadde ellers en sønn Nils født i året 1775.  Faren Jacob Andersen, bodde nå hos dem i Aspenes og sto fadder ved dåpen.

Johan Jacobsens historie på Aspenes skulle imidlertid bli kortvarig. Det er mye som tyder på at Johan ”bleiv” på havet og senere ikke ble gjenfunnet. Hans død er således ikke notert i kirkeboka, da det vel heller ikke ble noen begravelse. Men i august 1776 ble det holdt dødsbo-skifte etter ham. Tilbake satt den 32-årige enka Synnøve med sønnen Nils, som da bare var 12 uker gammel.

Deres ringe bo var sparsomt og dets totale verdi ble av vurderingsmennene satt til vel 36 riksdaler. Gjelden var imidlertid på nesten 50 riksdaler, slik at det ble ingen arv for den arme enka eller deres sønn. Den prioriterte gjelden på vel 8 rdlr. ble til fulle innfridd, mens resten, som var mange uprioriterte krav i boet,  ble oppgjort etter en dividende på vel 65 %. 

Her var ei ku kalt ”Solentop”, ei kvige på 2 år, 4 sauer, en gjeldvær, 3 geiter, den tradisjonelle seksringsbåten,  4 sildegarn, to økser og en naver, to ljåer m.m. Familien hadde også en rimelig bok kalt ”Østervalds”, hvilket skulle tilsi at i alle fall en av ektefellene kunne lese. 

Allerede på høsten samme år (1776) forlovet enka Synnøve Andersen seg med ungkar Joen Christensen (f. 1743). De var ”gamle” kjente, idet begge var født og oppvokst i Lurøysundet, var omtrent jevngamle av alder  og kom fra hvert sitt gårdsbruk her. Kort tid før jul i året 1777 giftet de seg i Lurøykirka. Om deres tid på Aspenes vites intet, men de er ”borte” før år 1785. 

Da en slektning av henne døde høsten 1796 i Lurøysundet, tilfalt Synnøves del av arven hennes sønn Nils Johansen. Det er oppgitt at hun selv da var død uten andre livsarvinger.

9)   9)    Ca. 1785  -  ca. 1804
Nå innfant Jacob Johansen (f.ca. 1755) seg som bruker på Aspenes, sønn av Johan Jensen Stensland. Om han var i slekt med forannevnte, vites ikke, men han var her på Aspenes senest i 1785. Dette år ble hans datter Else Martha båret til dåpen og da er familien i alle fall bosatt her. Samme år er det skifte etter hans far på Stensland. Arven blir imidlertid liten, bare vel tre spesiedaler og besto av en tønne korn, et sildegarn m.m.

Barnets mor var Danelle Danielsdatter (f. ca. 1754). Hun var tjenestejente hos Christopher Adriansen Haugland i året 1769 og ble så rundt 1780 viet til Jacob Johnsen.      

Allerede i 1789 døde Danelle Danielsdatter Aspenes i en alder av bare 35 år og i skiftet er følgende barn nevnt etter henne:

      1.      Peder Jacobsen  f.ca. 1783
2.      Anna Jacobsdatter  f. 1780
3.      Else Martha Jacobsdatter  f. 1785

Skiftet etter henne ble avholdt 25. august samme år, og viser for første gang på lang tid en bedre økonomisk stilt familie på Aspenes. Boets løsøre ble av vurderingsmennene taksert til mer enn 66 riksdaler. Mesteparten av skylda knytter seg til den lokale handelsmann Christen Dass på Lurøya og den faste handelsmannen i Bergen, - til sammen nesten 25 riksdaler.

Etter å ha påkostet sin kone en sømmelig begravelse med hele 5 riksdaler, utlegg til "åbot" på husene, skifteomkostninger m.m., satt likevel arvingene tilbake med en netto arv på vel 27 riksdaler. Ut fra de nødvendige reparasjoner  -  "åbot"  - som gårdens bygninger ble vurdert å trenge, synes husene å ha vært noe dårlig vedlikeholdt, - nå som tidligere. Dette skiftet gir også anvisninger om "færingsbåt, sjøredskaper som sild- og seigarn, skinnbukse og sjøstøvler, gangvad m.m. Her fantes 2 skinnfeller og videre de første bøker vi finner på Aspenes, hvilket vel skulle tilsi at Jacob og Danelle kunne lese. Det var en rimelig salmebok og samt en  "verdifull" Brochmanns huspostill. Danelle måtte også ha vært en velkledd dame, idet her er en meget stor garderobe etter henne, i fargene sort, grønt og blått, - klær som i stor grad hennes døtre nå arvet.  Av buskap hadde de ei ku "Fagerlin", 4 voksene sauer, 4 voksne gjeter, en hann-gjet, og en okse på et år, altså sånn "midt på treet" får gården. 

Samme år som hans kone døde, giftet Jacob Johnsen seg andre gang med piken Ane Christensdatter ibid., hvilket tilsier at hun allerede ved giftemålet bodde her på Aspenes. Ane hadde med seg hit sin sønn Christen Hansen på 5 år fra et tidligere forhold. Dermed gikk livet videre på den lille plassen på yttersida av Aldra, inn mot et nytt hundreårsskifte og med forhåpentlig nye muligheter for egen livberging. 

Formueskatten av 11.mars 1789, var en pålagt skatt på formue, inntekt og næring. I Lurøy skjedde innkrevingen 19. og 20. oktober ved to utpekte menn , og omtrent alle gårdbrukere samt husmenn og innerster som var skattepliktig betalte i gjennomsnitt vel 20 skilling. For vår bruker på Aspenes, Jacob Johansen, er det anmerket ”intet” i protokollen, hvilket bare gjaldt et lite fåtall av kommunens gårdbrukere, - de fattigste av de fattige.         

Brukere på 1800-tallet. 

9)       -  ca. 1804  
Leilendingen Jacob Johnsen fortsatte ennå en tid som bruker her på Aspenes. I år 1801 hadde Jacob og Anne ennå hos seg de to minste barna, slik at de nå var blitt en heller ”liten” familie på bare fire personer. Ingen andre personer var losjerende hos dem. Familien flyttet imidlertid rundt 1804 til ”Yttergården” av Hjart og ble brukere her. Da deres datter Else Martha giftet seg i 1817 med Michel Pedersen, overtok han nå gården på Hjart etter sine svigerforeldrene. 

En vurderingskommisjon takserte gårdene i Lurøy i 1802 i forbindelse med innføring av en egen jordavgift på faste eiendommer, og for denne gården skriver vurderingsmennene: ”Aspenæs en slet Gaard hvorpaa ei saar mere end 1 dt og avler 2 tønner samt føder 2 kreaturer, har fornødne Brendeskov. I Betragtning af gaardens slette jordbund kunde den ei ansættes høyere end efter 50 daler pr. wog.” 

Dersom en ser bort fra en del av de små brukene i Solværøyan, var denne verdifastsettingen en av de laveste på noen av gårdene i kommunen. Gårdenes middelverdi ble her fastsatt til 100 daler pr. vog, - altså det dobbelte av hva tilfellet var for gården Aspenes.

Fra året 1806 anføres det i protokollene at ”Aspenes bruges under Lurøen”. Den samme protokolltilførsel gjentas i påfølgende år, og gården tas med under ”ødegårder” i prestegjeldet. Her var altså ingen leilending som  brukte plassen og således måtte svare påløpende skatter. Øvrigheten hadde imidlertid fått signaler på at plassen tross alt var bebodd!

10) 10)   Ca. 1805  -  1808  
Kort tid etter hundreårskiftet kom en familie flyttende til Lurøy, fra Nasa gruver i Sverige. Det var Carl Petter Schølander (f.ca. 1765 i Stockholm) med sin kone Cathrina Olsdatter og sin mindreårige sønn Carl Petter (f. 1793). Først bodde de på Svinøya under Lurøy, men rundt 1805 innfant de seg på bruket Aspenes. Her på plassen får de så barna Johan Wilhelm i året 1805 og Anna Sophia i 1808.  

Forholdet rundt dette leieforhold kan imidlertid ikke ha gått helt riktig for seg, for gården er i skattelistene oppgitt som ”øde”, altså uten leietaker. Av fadderne på barna ser vi at familien hadde et godt forhold til familien i Lurøygården, som også var eiere av Svinøya hvor de først bodde. På en eller annen måte måtte eierne av Lurøygården ha fått et visst tak på gården i Aspenes, for som nevnt heter det i 1808 at Aspenes ”bruges under Lurøen”. De var likevel ikke eiere, for den var fortsatt  kirkegods under Lurøy kirka og uten tvil skattepliktig.  

Familien Carl Petter Schølander flyttet i alle fall fra Svinøy til Aspenes rundt 1805 og brukte gården her i alle fall frem til rundt 1808/09. I følge militærrullene bor familien i Solvær allerede i 1809, men fikk først i 1816 leieavtale på gården Moflag.

11)  Ca. 1813  -  1837 
”Mandskapsruller for Nordland” anførte i 1809 og 1811 om Aspenes, at plassen hadde ”ingen beboer”. Rullene var ført i pennen av vår lensmann Lars Klæbo, så vi har ingen grunn til å tro at ikke dette er riktig. Imidlertid finner vi en person her i de samme militærruller, fra og med året 1813. Dette bekreftes ved at det også anføres i skattelistene for 1813 og 1815, at Aspenes er ”bebodd af en mand som ei vites at ha bygselsbrev”!  Av en eller annen grunn ble det likevel ikke tatt affære med dette spesielle forholdet, selv om familien måtte ha tilflyttet stedet rundt 1812/13.  ”Leilendingen” var en ny innflytter til kommunen, nå fra Velfjorden på Sør-Helgeland.  Hans navn var Dønnes  Christophersen (f. 1775), giftet seg med enka Anna Kirstine Eliasdatter på Lurøya.  Hun hadde tidligere vært gift med Tollef Iversen, kirkesanger og skolemester her i kommunen som døde i 1804, og Anna hadde med ham barna Iver Johan Bye (f. 1798) og Elias (f. 1801). 

Dønnes og Anna giftet seg i 1805 og bodde den første tida på Lurøya, hvor barna Tollovmine Christina (f. 1806, senere gift på Hjart) og Anna Bergitta (f. 1809) ble født. 

Det er litt uklart når Dønnes og Anna kom til Aspenes. Men, de er i alle fall kommet hit i året 1813,  idet han da er nevnt med bopel Aspenes i militærrullene over tilgjengelige mannskaper. Ut fra senere noteringer, finnes han snart kommentert som ”stridsudyktig”, hvilket tilsier at hans fysiske helsetilstand da var noe svekket. 

Kanskje hadde gårdeieren ”Lurøykirka” tildelt bygselen til enka etter tidligere kirkesanger Tollef Iversen på spesielle vilkår og holdt en hånd over denne fattigslige familie ved å unndra dem beskatning? 

Familieidyllen ble imidlertid brutt da hans kone Ana døde her på Aspenes den 13. januar 1835. Lensmann Bye avholdt offentlig auksjon over hennes ”ringe” eiendeler, en auksjon som bare innbrakte den lille sum av 11 spesiedaler og 45 skilling. Innmeldte krav i boet derimot, innbefattet skifteforretningen, utgjorde mer enn 5 ganger så mye og boet var fallitt. Det ble bare en delvis dekning av de prioriterte krav og ingen arv å hente for mann eller barn.

Dette gikk nok tungt inn på Dønnes, og det skulle gå hele 9 år før han trådte inn i et nytt ekteskap.

Vår sogneprest Gabriel Smith Faye skriver i sin ”Topografisk-Statistisk beskrivelse over Lurøe Præstegjæld” følgende om Aspenes i 1836 : ”… Gaarden er yderst ubetydelig og bestaar blot af enkelte smaae grønne Flækker blant Stenene i Fjeldet, saa at den neppe føder 1 Koe og har saa godt som ingen Udsæd …”.  Det er tydelig at presten hadde vanskelig for å forstå at noen overhode kunne finne et levelig utkomme på denne ”yderst ubetydelige” plassen.

En sen septemberdag året 1844 giftet den nesten 70-årige Dønnes seg imidlertid for andre gang. Hans utkårede var en velvoksen ”pike” på 53 år fra Strømdal i Rødøy. Hennes navn var Maren Christensdatter.  Hun døde senere her på Aspenes den 10.2 1852, mens hennes mann Dønnes døde knappe to år senere den 1.12 1854.

Lensmann Andreas Bye måtte ta turen til Aspenes, og situasjonen var ikke bedre nå enn for 20 år siden. Han opplyste skifteretten at han ”paa grund af Boets ringe befatning” ikke hadde tatt seg bryderiet med å avholde egen registrering, kunngjøring m.m., men foretatt auksjon direkte over boets få eiendeler den 25. juni s.å. Etter fradrag av omkostninger med auksjonen o.a., satt en igjen med bare 2 spesiedaler og 20 skilling.  Krav i boet var på vel 14 spesiedaler og her fantes således ingen dekning for disse. Skifteretten uttalte at her var ikke en gang midler for ”tilstrækkelig Dekkelse af Skifte- og begravelsesomkostninger”.

Aspenes var som nevnt lokalt kirkegods, ved at gården var eiet av Lurøy kirke. Men i følge lov av 4. august 1821, ble det nå bestemt å selge ut alt kirkegods, både bygninger og jord. Således ble også gården Aspenes lyst ut for salg til eventuelle private.

12)  1837  -  1850  
Den 21. august 1837 kjøpte Jacob Jacobsen (f.1806) gården Aspenes ved ”Kongeligt skjøte”for 16 speciedaler. Han var sønn av Jakob Olsen på Bratland og giftet seg den 1. nov. 1835 med Dønnes Christophersens yngste datter Anne Bergitta Dønnesdatter (f. 1809). Jacob hadde tilhold på gården allerede da de giftet seg og kanskje også i noen tid før giftemålet. I sitt ekteskap hadde Jacob og Anne følgende barn :

            1.   Anne Kristine  Jakobsdatter       f. 24.5 1835  (ug. ”fattiglem” i Klippenvåg 1900)
            2.   Caroline Andrea  Jakobsdatter   f. 18.2 1838  (tjeneste på Selnes i 1875, ugift) 
            3.   Jakob Elias Benjamin Jakobsen f. 15.7 1842  (Flyttet til Tromsø 11.2 1873)
            4.   Maria  Elisabeth Jakobsdatter    f. 26.5 1845  (tjen. på Selnes 1875, flyttet til Herøy 1883
            5.         

Han bestemte seg knapt syv år senere å selge gården igjen, - uvisst av hvilken grunn. Den 24. jan. 1844 ble den nå kjøpt for 21 Speciedaler av gårdbruker, styrmann og ”investor” Benjamin Olsen i Nedre Kongsvik, som selv ikke hadde tanker om å bosette seg her. Skifte av gårdeier medførte således ikke noen ”store” forandringer for familien i Aspenes, og den nye gårdeier videreførte et leieforhold med Jacob Jacobsen.  Familien ble derfor fortsatt boende her etter gårdsalget. Dette gjaldt også ”kårfolket” Dønnes og Maren, idet vi finner dem her som almisse- eller fattiglemmer, altså understøttet fra ”det offentlige”, ved deres død på Aspenes først i 1850-årene.

Omtrent fra nå av fantes det i en periode to familier her på Aspenes, som hver hadde sin bolig og sin egen driftsbygning, selv om bare en sto som leilending i forhold til gårdeieren. Dette forhold varte ved frem mot 1870-årene, da det ble bare en familie igjen på gården.

13)  1850  -  1879   
Den 3. juni 1850 blir det utstedt leieavtale på bruket til innflytter Carl Andreas Fredrik Christophersen (f. 1814) fra Borg i Lofoten, som nå ble ny gårdbruker her. Etter hva som fortelles, var det et lofotmannskap som syntes synd på denne gutten som levde under meget fattigslige kår hjemme, og derfor tok han med sørover til Lurøy etter endt fiske. De hadde fattet godhet for gutten og ville her gi ham bedre vilkår. 

Den første tida her var han dreng på gården Ytre Onøy, hvor også ei Martha Pedersdatter (f. 5.6 1819) fra Aas var ”taus”. De fikk det godt til ”ilag” og sitt første barn fikk de allerede før de var blitt gift. Barnet, som fikk navnet Nilsine Johanne, døde dessverre allerede før hjemmedåpen kunne bekreftes i kirken.  Den 15. september året 1844 giftet Carl og Martha seg og de ble fortsatt boende en tid på Onøy. 

Påfølgende år fikk de nok en datter, som i dåpen fikk navnet Christine Iverta (f. 23.9 1845). Carl er nå dreng på Ytre Onøy. Da deres tredje barn ble født våren 1848 var de blitt innerstfolk på gården Ørnes. Dette barnet, som var et guttebarn,  ble gitt navnet Martines Kristinius (f. 5.4 1848). Så flyttet familien som nevnt til Aspenes sommeren 1850, hvor de ble gårdfolk og foreldre til enda flere barn. Samtidig fikk de kår til tidligere leietaker her Jacob Jakobsen og kone.  Samme året ble det også foretatt grenseoppgang mot gården Hjart, idet de gamle grensene mot nord og gården Ørnes, syntes klare og uomtvistelige allerede da. 

Landbrukstellinga i 1855, gir følgende opplysninger og gården Aspenes :

            Kreaturhold :  3 storfe, 6 sauer, 9 gjeter og 1 gris  
            Utsæd :            ½ td. ”blandkorn” og 3 td. poteter

Dette var altså langt dårligere en hva Ole Amundsen alene hadde her,  for mer enn hundre år siden! Karl Kristoffersen hadde også på denne tiden ”føderåd” til tidligere eier av gården og hans familie på 4 personer.         

Folketellinga i 1865 med noen egne tilføyelser,  gir oss følgende oppstilling for gården Aspenes, matr.nr.47 (senere g.nr.38 b.nr.1):

a)         1 bebodd hus, 1 husholdning
            Carl Kristoffersen, leilending og fisker, gift, 51 år    (f. 1814)
            Martha Pedersdatter, kone, 46 år                         (f. 5.6 1819)
            Lars Edvard Karlsen, deres sønn, ugift, 16 år         (f. 21.7 1850;  Vatne 1882)
            Kristine Regine Karlsdatter, deres datter, 13 år      (f. 16.6 1853;  Valvær 1876)
            Antonette Dorthea Karlsdatter, deres datter, 9 år    (f. 11.8 1856;  Valvær 1877)
            Lisbeth Amundsdatter, fosterdatter, 3 år       
            Kristense Larsdatter, logerende, 43 år  
            Tine Monsdatter, hennes datter, 6 år

(Kristense bodde i Aspenes allerede da Tine ble født høsten 1860. Far til barnet var en ungkar fra Bergen, Mons Monsen, som da tjente i Nedre Klippenvåg. Ved dåpen var han allerede flyttet til Lødingen. Da hun døde ugift i barselsfeber året 1890 i Bogen, var det imidlertid oppgitt at faren var Ingebrigt Jensen, Skjerstad !?).

b)          1 bebodd hus, en husholdning  
 Jacob Jacobsen, føderådsmann og fisker, gift, 59 år    (f. 1806)
 Anne Dønnesdatter, kone, 56 år                                (f. 1809)
 Jakob Jakobsen, deres sønn, ugift, 24 år                    (f. 1842)
 Maria Jakobsdatter, deres datter, ugift, 22 år               (f. 1844)

Her var altså hele 12 personer i to hus ved denne folketellinga i 1865. De hadde i tillegg følgende buskap og utsed på gården:  3 storfe, 8 sauer og 9 gjeter og det ble satt ned 3/8 tønne bygg og 2 td. Poteter. Altså så vidt dårligere enn hva tilfellet var 10 år tidligere i 1855!

Rundt 1867/68 forlot føderådsmannen Jacob Jacobsen og hans familie Aspenes og flyttet nå til Selnes. Her ble de ”husmannsfolk” resten av livet.  Oppholdet skulle imidlertid bli nokså kortvarig for Jacob, da han døde her allerede den 7.mai 1868.  Hans kone Anne Birgitte Dønnesdatter døde også på Selnes  knapt ti år senere,  den 24. mai i året 1877.

Ved folketellinga i 1875, var Carl Kristoffersen alene her med sin kone og familie på gården Aspenes.  Hjemme hos seg hadde de nå bare barna Kristine, Antonette og deres fosterdatter Elisabeth. Deres eldste sønn Lars på 21 år  ”hjælper faderen”,  som nå levde i sitt 61.de år, og bodde således hjemme på gården. Her på gården hadde de nå  3 kyr, 10 sauer og 12 geiter, altså noe større besetning enn 10 år før og utseden var på  ½ td. bygg og 3 td. poteter.   

Carl Kristoffersen døde her på Aspenes den 1. desember 1879, som holdsmann og fisker. Hans kone Marthas dødsfall, er ikke notert i kirkebøkene for Lurøy. Kanskje flyttet hun til et av sine barn som eventuelt var bosatt i en annen kommune etter mannens død?

Gårdsdriften i Aspenes avvikles.

14) 14)  1879  -  1882  
Lars Karlsen ”hjelper faren” mer og mer med gårdsdrifta, og er i realiteten den som drev bruket i siste halvdel av 1870-åra. Sommeren 1875 fikk han barn med ei ”taus” i Vatne, Beret Kathrine Nilsdatter fra Aadalen under Bratland. Dette barn ble døpt Kristian Martin. De giftet seg den 12.september samme år og ble i den første tiden boende her i Aspeneset.

Da faren døde i 1879 overtok han gården, men da ikke som leilending. Ved skjøte av 3. juni 1880 kjøpte han Aspenes fra enka etter Benjamin Olsen i Konsvik for en sum av kr 200,- og kår.  Lars ble således selveier på Aspenes, den andre på 1800-tallet. 

Uvisst av hvilken grunn, bestemte han seg nesten umiddelbart til å selge gården igjen. Kanskje hadde han sett en mulighet i Vatne hvor kona Berit tidligere hadde vært taus ?  Da deres neste barn, Alfred, ble båret til dåpen i januar 1882, var de således blitt innerster i Vatne.  Familien var ennå i Vatne ved folketellinga år 1900 som ”gårdsfolk”. Da hans kone Berit døde her i 1906, giftet ”kårmann” Lars Edv. Karlsen seg andre gang året etter,  med den 25 år yngre Anna Othelia Edvardsdatter fra Haugland.

Nå ble Aspenes en ”kasteball” med flere eiere i løpet av få år,  og hvor nesten ingen av eierne var bosatt her. Påfølgende år kjøpte hans bror, Martinus Kristian Karlsen gården ved skjøte av 16. juni 1881.  Prisen var kr 300,- pluss kår av kr 50,- pr. år.  Martinus Karlsen var på denne tiden selv bosatt som innerst på Hjart hos svigerforeldrene, idet han hadde giftet seg den 14.10   

1877 med deres datter Maren Petrine Pedersdatter. Han solgte derfor gården allerede året etter til Jakob Andreas Kristensen Kokvik for kr 320,- ved skjøte av 15. juni 1882.  Grunnen for dette salget var åpenbart. Ved skjøte av 19.mai 1883 ble han nå eier av b.nr. 2 på Hjart for kr 1200,- og kår til sine svigerforeldre. 

Jakob Kristensen var på denne tiden bruker i Kokvik på andre siden av Stigfjorden, og flyttet ikke selv til Aspenes. Kanskje ville han bare sikre seg plassen for nødvendig beite- og fortil-skudd til sitt eget bruk i Kokvika?  Muligens var det bare en investering i fast eiendom for å hjelpe sin eneste sønn til gård?  Få år senere døde imidlertid Jacob Kristensen Kokvik ved en drukningsulykke under sildefiske i Eidfjord. Denne tragiske hendelse skjedde den 22.oktober 1884, og sammen med seg druknet også hans sønn Ole Nikolai Kibsgaard Jacobsen (f. 1861).

15)  1882  -  1892  
Skifteretten v/Jakob Kristensens dødsbo, overskjøtet deretter gården den 4. februar 1887 til en innflyttet enkemann fra Beistad.  Hans navn var Arnt Pedersen (f. 23.11 1813  i Åsen sogn, Sør-Trøndelag) og summen han måtte betale for gården var nå kr 300,-.  Arnt kom imidlertid til Lurøy senest rundt 1875, for dette år er han i Nedre Klippenvåg sammen med sin sønn Petter og hans familie. Samme år finner vi også hans andre sønn Ole Arntsen i tjeneste hos John Steffensen i Alleren. Det er ting som kan tyde på at Arnt med sine tre sønner, var kommet til Lurøy allerede rundt 1872,  for i 1873 får ungkaren Petter Arntsen barn med Anne Kristine Jakobsdatter, datter til nettopp nevnte Jakob Kristensen Kokvik. Av en eller annen grunn ble Arnts kone og deres datter tilbake i Beistad, hvor kona plutselig døde under en epidemisk hjernefeber den 26.4 1876. Han ble derfor ikke gjenforenet igjen med sin kone etter denne utflyttingen.  

Senest i 1881/82 måtte Arnt ha inngått leieavtale om Aspenes med Jakob Kristensen, for i prestens oversikt over innbetalt tiende for 1882,  betaler han kr 1,33 som bruker av gården her dette år. Dette var en skatt på avling og følgelig måtte det således være produksjon på gården da. Utkomme på gården måtte derimot være helt minimalt på denne tida. Bare et fåtall bruk i kommunen betalte mindre i tiende ifølge denne regnskapsoversikt. 

Arnt Pedersen kom som nevnt hit til kommunen sammen med sine tre sønner, som alle etter hvert etablerte seg med familier i Lurøy :

1.  Petter             f. 26.6 1847, innflyttet til Lurøy før 1872. Gift 22.7 1875 med Jonette Gillesdatter og bruker i Bjynndalen på Stigen. Druknet i Lofoten i 1909.

2.  Ole Andreas  f.  9.8 1849,  innflyttet senest 1871, gift 1892 med Elen Venceline Johannesdatter og rydningsmann/bruker på ”Nordheim” i Alleren.

3.  Martin              f. 13.5 1852 , innflyttet til Lurøy senest i 1875. Gift 1879 med Dona G. Strøm Nilsen og bruker på plassen Sand(nes)vik av Lurøy. Under arbeide i Rana, druknet han i elva her den 7.6 1903

Penger til kjøpet finansierte Arnt tydeligvis ved lån hos lensmann Steen i Pollan, for kort tid før selve kjøpet av gården tinglyste han en obligasjon til lensmann Steen på kr 300,-.

Arnt Pedersen videreførte gårdsdrifta her i Aspenes og hadde kanskje noe hjelp av sine ”voksne” sønner den første tida? De hadde imidlertid nå stiftet egne familier, sleit vel med å etablere sine egne småbruk og hadde derfor muligens nok med seg selv. 

Av det vi vet, bodde ikke Arnt helt alene i sin tid her på Aspenes. Han var som nevnt enkemann og giftet seg ikke på nytt etter han kom til Lurøy. Imidlertid tok han inn losjerende eller innerstfolk den tida han bodde her, noe som jo var vanlig i denne tida, og fikk kanskje sårt tiltrengt hjelp av disse. Det var jo også hygge i det å være flere i lag, selv om utkomme var skralt. 

Lyden av barnegråt fra nyfødte, lød derfor to ganger i huset mens Arnt bodde her. Første gang var den 30.9 1884 da pike Lovise Birgitte Lorentsdatter fra hans heimbygd Frosta får sitt fjerde barn født utenfor ekteskap. Dette barnet ble hjemmedøpt av Ingeborg Andreasdatter Aspenes i nærvær av Arnt og barnets foreldre. Faren var ”angivelig” en omreisende skomaker og enkemann, som hadde hatt tilhold en tid her. Denne Ingeborg var sannsynligvis ”husfruen” til Arnt i denne tida. Lovise hadde selv familiære tilknytninger til folket her, idet hun tidligere bl.a. hadde fått barn våren 1879 med sønnen til Arnt, Ole Arntsen i Alleren. To år senere var hun på Hjart og får her nok et barn utenfor ekteskap med en dreng.  

Høsten 1889 kom nok et barn til denne fattigslige verden i stua på Aspenes. Foreldre er innerstekteparet Johan Mathias Gabrielsen og hustru Marianne Thorsdatter, som senere flyttet til Ørnes og Bokøy. 

I ledige stunder dro Arnt rundt om på gårdene og tok opp grøfter som han samvittighetsfullt steinsatte. På folkemunne gikk han derfor ofte under navnet ”Stein-Arnt”, et sterkt navn på en arbeidets sliter og jordarbeider. 

Folketellinga 1891 oppgav følgende personer i Aspenes :

Arnt Pedersen, selveier, gbr.
           Johan Gabrielsen, logerende, fisker
           Marianne Thoresdatter, hustru
           Gurine, datter, (f. 1884)
           Mikal Gerhard, sønn, (f.1882)

Den 25. april 1892 døde den siste gårdbruker i  Aspenes i en alder av 78 år.  Slik de fleste gamle her på plassen opp gjennom tidene, døde også han som ”fattiglem” og understøttet økonomisk av det offentlige.

Arvingene var tydeligvis ikke interessert i å overta bruket, som fortsatt var heftet med lånet til lensmann Steen. Etter at skifteretten hadde forsøkt å auksjonere bort gården Aspenes fire ganger uten å ha mottatt noen bud overhode, besluttet retten å overlate gården til panthaveren lensmann Steen  for hans pantegjeld på kr 300,-. På vegne av dødsboet, overskjøtet skifte-retten gården nå til lensmann Steen den 29.april 1898. 

Folketellinga i år 1900 nevner ikke gården Aspenes. Dette gir klar beskjed om at her nå ikke lengre bodde mennesker. Historien viser oss at det heller ikke skulle bli noen nye personer som så en eneste liten mulighet til utkomme på dette karrige og bortgjemte bruk ved Stigfjorden.  Gården har imidlertid hatt flere eiere også i dette hundreåret, -  først Antonius Haugland, så Ragnar Haugland, før den i dag nå eies av Bjarne A. Haugland (skjøte av 18.11 1977). En del gårdbrukere har tross alt sett verdien av å nyttiggjøre seg plassen også i dette hundreåret, da ved innhøsting av for som ble fraktet hjem med båt eller bare til nødvendig beite for sau. 

En nesten 300-årig historie, hvor det meste besto i å overleve og sikre det daglige brød på en av kommunens mest karrige bruk, var over og er nå i ferd med å viskes helt ut i folks bevissthet. Det er tydelig at det var små kår for de som bodde i Aspenes, og det meste besto i å skaffe det daglige brød. Det var ingen god plass å bli gammel på,  idet en stor del av de gamle her trengte spesiell hjelp og ble ”fattigunderstøttet” av sambygdinger i sine siste leveår. 

I dag vil enhver som tar seg tid til å besøke stedet, finne et fåtall spor etter denne nokså lange bosettingshistorie.  Naturen er i ferd med å ”vinne tilbake” igjen det den en gang har ”tapt” gjennom flere hundre års mer eller mindre aktiv jordkultivering. Kanskje vil en stusse over at noen i det hele tatt kunne ha sett en mulighet til et utkomme her for familien,  på den lille strandflata ved foten av den meget høye Hjarttinden.   

Kilder:
Kirkebøker for Lurøy 1758 - 1902
Pantebøker for Nordre Helgeland  (Seljedals avskrifter og mikrofilm)
Mantallet for 1701 (Seljedals avskrift)
Skattematriklene i fogderegnskapene --- 1745 (Seljedals avskrifter)
Manntallet for skoskatten, Fogderegnskapet 1711, RA
Kirkeregnskapene for Nordland (Seljedals avskrifter)
Folketellinger 1769, 1801, 1865, 1875, 1891 og 1900
Jordavgiften i 1802, Helgeland fogderi, Lurø fjerding, deliberasjonsprotokoll  (bd. 156)
Jordbrukstellingen for 1855
Justisprotokollen for Helgeland  (Seljedals avskrifter 1705-1725)
Skifteprotokollen for Helgeland/Nordre-Helgeland  1732-1866   (HSP 7a, 30, 56, 57, 66, 94 og 12; mikrofilm)
Landkommisjonens jordebok for 1661, Rentekammeret, RA  (Seljedals avskrifter)
Skattematrikkelen 1648  (Trykt utgave)
Formueskatten for Nordlands Amt 1789,  RA  (Mikrofilm)
Matrikkeljordebok 1665, RA (Seljedals avskrifter)
Matrikkelutkastet 1723, RA (Seljedals avskrifter)
Lensregnskaper fra 1610 og utover 1600-tallet, RA  (Seljedals avskrifter)
Hutchinson, Alan :  Disse tider, disse skikker  (Meløy, Rødøy, Lurøy og Træna kommuner 1997)
Tiendemanntallet fra Lofoten i lensregnskapene (1665-67), mikrofilm
Prestens oversikt over tiende for 1882, prestearkivet
Mandskapsruller for Nordland 1808 – 1834, mikrofilm
Danielsen, Harry : Solværøyan – øyene og folket, del 1 (Mosjøen 1996)
Faye, Gabriel Smith:  Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Lurøe Præstegjæld i Helgelands Fogderie
                                Nordlands Amt  -  1836  (Kulturnemndene i Lurøy og Træna 1976)
Alf Andreassens nedtegnelser
Meddelelser fra Paul Olsen