Graver, røyser og monumenter.  Av  Ingvild  Larsen


Vrimmel av variasjon

Døden er en viktig del av livet, og det finnes mange måter å markere en slik begivenhet på.  I nordnorsk jernalder finnes et stort mangfold i gravskikk, med forskjeller både i ytre og indre gravform.  Den indre gravformen rommer et vidt spekter av likbehandling. Enkelte har brent de døde, mens andre er gravlagt ubrent.  Noen ligger i graven, mens andre sitter i hockystilling. Sammen med de døde ble det ofte lagt ned gjenstander som smykker, våpen, eller andre ting. Gravgodset har siden arkeologiens morgen (i forrige århundre) blitt viet stor oppmerksomhet. Den ytre gravform er derimot vist mindre interesse. Den ytre formen dreier seg for det første om selve konstruksjon av graven. Det kan være en røys av stein,  haug av jord, eller flatmarks-grav. Graven kan også være stor eller liten, og fasongen kan variere fra rund, oval, båtformet, trekantet etc.  For det andre, og minst like viktig, dreier ytre gravform seg om hvor og hvordan i landskapet graven er lagt.    

Noe av pluralismen i gravskikken skyldes tidsmessige variasjoner. Men, også lokale skikker og den dødes klasse- og kjønnstilhørighet vil påvirke gravskikken. Gravene er dessuten ikke bare et vitnesbyrd om den døde, men er også en del av det levende samfunns innredning av landskapet.    

Indre landskap
Det mest undersøkte flatmarksgravfeltet i Lurøy ligger på ytre Kvarøy. I tidligere utgaver av Lurøyboka (1985 og 1992), omhandles denne utgravingen og flere av funnene fra disse arkeologiske undersøkelsene her.   

Gravene på Ytre Kvarøy er flatmarksgraver, det vil si ikke synlig på overflaten. På gravfeltet ligger en haug med to bautasteiner. Denne viste seg ved utgraving å være funntom. Haugen kan således gis ulike forklaringer, i landsakpsarkeologisk sammenheng gjør den  gravfeltet synlig. Vi vet at menneskene på jernalderens Ytre Kvarøy har hatt vidtrekkende kontakter; dette er gravgodset et vitnesbyrd om. Når fremmede ankom stedet, var det ønskelig at de besøkende skulle opptre på en bestemt måte i landskapet. Det var derfor nødvendig å gi signaler om viktige kvaliteter ved de enkelte deler av landskapet. Stedet ens forfedre er gravlagt er et "verdens sentrum", i den forstand at dette er stedet hvor de gravlagte oppretter kontakt med dødsrikene. Bautasteinene bryter således landskapets ensartethet. Det er et signal til omverden om at dette landskapet innebærer en kvalitet som krever en spesiell opptreden, både fra faste beboende og de besøkende.   

Bautaene, og evt. andre markeringer som i dag er borte,  har altså synliggjort gravfeltet i fysisk forstand. Vi må likevel huske at de fastboende kjenner landskapet med dets kvaliteter. De «usynlige» gravene spiller derfor (også om vi ser bort fra bautaene) en avgjørende rolle i de gjenlevendes "indre landskap". Begrepet "indre landskap" innebærer at våre erfaringer ligger til grunn for hvordan vi ser eller oppfatter landskapet. Landskapet som mennesker har tatt i bruk, er ikke bare funksjonelt ordnet. Riktignok er landskap fysisk innredet med f.eks. hus, åkrer og graver, men samtidig tillegges det ideologiske og symbolske verdier. På samme måte som vi innreder vårt bosted, og således skaper et hjem i stedet for en bomaskin uten mening, innreder vi landskapet. Dette er en kontinuerlig prosess hvor både det fysiske og indre landskapet er i stadig endring. Den mening som legges i det fysiske landskapet er ikke konstant. Gravfeltet vil både i jernalderen, og for etterfølgende generasjoner, være avgjørende for hvordan landskapet oppleves. Gravfeltet er således en kvalitet ved dette landskapet, som gjør det forskjellig fra andre fysisk like landskap.

Gravhauger ved gården
Gravhauger bygget av jord har ofte ligget på dyrkbar mark. Mange av disse har opp gjennom årene gått tapt ved jordbruk. Noen gravhauger finnes likevel tilbake. Gravhaugens beliggenhet synes, i motsetning til gravrøysas, å være knyttet til gården. Et eksempel er haugen som ligger oppe på Haugen gård på Ås (Lurøy innland). Gravhaugen er ca. 10 m. i diameter, og o,8 m. høy.  Den ble delvis utgravd i 1960. Det ble da funnet et leirkar, en jernøks, en beltestein, rembeslag av bronse, noen jernfragmenter og en skiferdolk. Vi kan ved hjelp av funnene si at denne gravleggingen sannsynligvis  fant sted i Folkevandringstid (400 - 600 e. Kr.).

Man har fra haugen et vidtrekkende utsyn. Haugen ligger høyt i landskapet og synes monumental. At haugen er lagt slik, kan henspeile på den gravlagtes høye status. Den  gårdsbundne haugen kan være en markering av territorium eller eiendom. Det er ikke usannsynlig at haugen representerer et eiendomsskille mellom to gårder.  Eller haugen kan ha en beliggenhet med utsyn over gården den gravlagte tilhørte. Den delvis undersøkte haugen på Ås antas å ha to gravkammer. Kanskje kan haugen representere et møte, eller samarbeid, mellom to gårder eller to slekter.  

Gravrøyser og rydningsrøyser
Det overveldende store flertall av gravlevninger fra jernalder i Lurøy er gravrøyser. Utgravninger i andre kommuner har vist at det ikke alltid er så lett å skille gravrøyser fra rydningsrøyser. Rydningsrøyser er stein som er ryddet fra dyrknings eller beitemarker.

I de fleste tilfeller vil jeg likevel si at følgende tommelfingerregler er greie:  Det viktigste trekket er beliggenheten.  Dersom røysene ligger i en skråning like ved god dyrkingsjord, og tilbaketrukket i forhold til havet, er sjansen størst for at vi har med ryddet stein å gjøre. Ofte er gravrøysas beliggenhet mest mulig havnær. Flere steder ligger gravene ute på nes. Et eksempel på den havnære beliggenheten er gravfeltene på Naustneset på Haugland og Kvassneset på Aldra. Det levnes ingen tvil om at disse gravene henvender seg mot havet og «kontrollerer» all ferdsel i sundet. Det samme kan vi se er tilfellet i Stokkvågen, hvor det ligger graver på begge sidene av sundet. Det er viktig å huske at ferdselsveiene i jernalderen er havet, og tilgjengelighet med båt vil derfor være avgjørende for hvilke steder som er sentrale.

Det neste kriteriet er strukturen på selve røysa. En rydningsrøys er en funksjonell enhet, hvor en på minst mulig areal skal «bli kvitt» så mye stein som mulig. Den er derfor ofte høy i forhold til diameteren. En gravrøys er en bevisst bygget konstruksjon, dens fasong og størrelse spiller en viktig rolle i innredningen av landskapet. Gravrøyser er således som regel mer regelmessig enn rydningsrøyser. Graver har ofte en klar avgrensning, i form av kantstein eller fotgrøft.

Dersom røysa ligger i hellende terreng vil profilen være  forskjellig ved  røysas øvre avgrensning. Rydningsrøyser vil ofte gå i ett med terrenget, mens gravrøysa, som er inten-sjonelt bygget, har en mer markant  forhøyning i røysas øverste del. I profil vil dette se slik ut: (illustrasjon)

Steinstørrelse kan også være kriterium. En rydningsrøys er en sammensetning av store og små stein; alt som skal vekk fra jordet. I gravrøysa er det som regel jevnt store stein, og lite småstein. 

Det er viktig å huske på at alle disse kriteriene er relative. Det har ved utgravninger i andre kommuner vist seg at gravrøyser kan ha de merkeligste konstruksjoner som ikke vil falle inn under en slik skjematisk framstilling.  

En annen interessant tanke er at røyser kan fungere både som rydningsrøyser og gravrøyser. Dette mener jeg er tilfelle for røysfeltet på Engvolden i Konsvik. Det finnes i dette gravfeltet 13 graver. De er forholdsvis klart markert. De er lave, men vide i utbredelse. Røysene har en nokså blandet steinmasse. De ligger i dag ved dyrket mark, og vi må anta at det her har vært drevet jordbruk i tidligere tider. Røysfeltet kan således se ut til å være en kombinasjons-løsning: Jernalderens mennesker har rydda marka, og brukt stein til gravrøyser. Om du tar deg en tur for å se feltet, bør du være klar over at området nærmest veien er noe omrotet ved moderne grøftegraving. 

Hvordan vite røysas alder.
I noen tilfeller kan beliggenhet, form, fasong og størrelse si noe om alderen på gravrøyser. På rydningsrøyser kan lavvekst gi en pekepinn på om det dreier seg om en røys av nyere eller eldre dato. I de fleste tilfeller må en grave ut røysa, uansett type, for med sikkerhet å avgjøre hvor gammel den er. Dersom det er gravrøyser med gjenstandsfunn, kan funnene som regel si noe om når gravleggingen fant sted. For en mer eksakt datering, både av rydningsrøyser og gravrøyser, må det tas ut prøver av organisk materiale (som regel trekull). Vi kan da måle innholdet av den radioaktive isotopen karbon 14. Alt levende opptar C 14, og ved døds-øyeblikket stopper opptaket. En kan ved hjelp av kunnskaper om isotopets halveringstid beregne når opptaket opphørte. Alt organisk materiale som trekull eller bein, kan således gis en forholdsvis nøyaktig datering. 

Stort potensiale:
Det er i Lurøy jobbet lite med denne problematikken omkring gravrøyser\rydningsrøyser.  Forskning på rydningsrøyser vil kunne kaste lys over befolknings- og jordbruksutvikling. Den landskapsarkeologiske tilnærmingen til gravrøyser, vil kunne bringe ny kunnskap om fortidige sosiale strukturer og tankesett.  Temaet «gravrøyser» vil bli fulgt opp i en senere Lurøybok, hvor jeg vil komme med en grundigere og fyldigere bearbeiding om emnet.

                                                     

Tilbake til Lurøy lokalhistoriske forside Tilbake til Lurøy biblioteks forside