Det gamle norske og senere det dansk-norske riket hadde like så lite som andre statssamfunn kunne greie seg uten et administrasjons- og forvaltningsapparat. Innføringa av eneveldet i 1661 styrket statsmakta og grunnvollen ble lagt for det embetsverk som skulle tjene den nye, sterke staten. Styringsverket besto av ei oppdeling av riket i større områder, hvert styrt av en mann som sto rett under kongen - en lensherre. Hvert område, provinsfylke, lenet var så delt opp i mindre tjenestedistrikt - futedømme, der en lavere tjenestemann representerte statsmakta. Futen var i sitt futedømme eller fogderi fullmektig for lensherren. Dermed representerte han selvsagt også kongsmakta og sto t.d. som skatteoppkrever direkte til ansvar for kongen. Det var styresmakta i København som tilsatte og avsatte futen, og det var Rentekammeret som hadde siste ordet i alle embetssaker. Futen som skatteoppkrever er et langt og dramatisk kapittel i norsk historie. Han skulle bl.a. kreve inn og ta i mot andre visse og uvisse inntekter som staten hadde krav på, avgifter av fast eiendom, av avling, av næring, bøter, inntekter av kongelige regalia m.m. Over disse innkomster og over de utgiftene som futen skulle greie, ble det satt opp regnskap som, etter gjennomsyn og godkjenning av amtmannen (lensherren), gikk inn til sentraladministrasjonen. Her ble de så revidert, og Rentekammeret i København gjorde sine merknader, «antegnelser», til de, som så i sin tur futen (og lensherre - amtmann) måtte svare på. Rentekammeret gav så sin desisjon, og når futen hadde gjort greie for de mangler som måtte finnes i regnskapene, fikk han kvittering. Som vi forstår var systemet omfattende med mange aktører, og det var lagt opp til en stor grad av forskjellige kontrollfunksjoner. For å belyse hvordan det kunne være å ha såvidt mange «herrer» å betjene i alle forhold, skal vi ta for oss et hvalfunn i Lunderøy året 1742 og de mange problemer dette «gode» skapte for de som tok del i dette gilde. Strenge regler for «hittegods» «Hitter
Mand noget, da skal hand det til første Kirkestævne og paa Tinge oplyse,
og sige hvad hand hittede, og den, som lyser derefter, skal sige Kiendetegn
og Merke derpaa». Videre heter det under neste artikkel : "Lyser Mand ikke op det hand hittede, da bliver hand Tyv derfor». Den «heldige» finner av hittegods, enten det gjaldt det ene eller annet, hadde altså en uomtvistelig plikt til å bekjentgjøre funnet for menigmann og øvrighet snarest mulig. I motsatt fall skulle han stemples som tyv og kunne straffes. Hva kom så den heldige finner til del, og hvordan skulle eventuelt denne hvalen deles? Loven tar også for seg dette spørsmål under artikkel 3 og her kan vi lese : «Finder Mand jordgravet Gods og lyser lovligen op, da ejer Kongen tredie Parten, Odelsmand til Jorden, det udi findis, tredie Parten, og den, som finder, tredie Parten; Men lyser hand det ikke, da beholde Kongen halv Parten og Odelsmand halv Parten. Er ingen ret Odelsmand til at regne, da eijer hand den tredie Part, som Jorden ejer». Her var altså nedfelt klare regler for delingsforholdet av det gods som var «jordgravet», altså som ble funnet på land i en eller annen form. Det fundne skulle deles i tre, hvorav Kongen skulle ha en tredjedel, jordeieren - det være seg kirken eller godseieren i vårt tilfelle - og den heldige finner skulle selv «kun» få en tredjedel av funnet. Men alt dette forutsatte at finneren «lyser lovligen op», altså at han bekjentgjør funnet på foreskreven måte. Et hvalfunn på Lunderøy. Efter
regnskapets forklaring er på gården Lunderøens grund nr. 3 i Lurøy
fjerding (hvori Lorents Angels arvinger eier 2 pd. Og de øvrige 1 pd. 12
mrk. er av Nesne kirke benefisert) dette år funnet og berget en hval, der
efter den ved regnskapet fremlagte besigtelsesforretning nr. 26 er befundet
av 27 alens lengde (1
alen = 62,8 cm; hvilket gir en
lengde på 17 meter). Over samme hval har og efter regnskapets videre formelding været berammet
auksjon, men formedelst indfallende uveir, er den ei bleven bortsolgt.
Hvorefter den ved Sr. Østen Angel er blitt avspækket og derav utkommet 43
tønner spæk, hvorav der ved opsmeltning efter de 2 - mænd der ved
smeltningen har været tilstede, deres attest nr. 27 ikke er udkommet mer
end 18 tønder tran, hvorav de 9 efter kjøpmandsregning nr. 28 i Bergen er
bortsolgt for 90 rdlr. og de øvrige 9 efter kjøpmandsregning nr. 29 for 85
rdlr. 3 ort, der er tilsammen 175 rdlr. 3 ort. 1. For
at la hvalen besiktige og måle efter den foran under nr. 26 fremlagte
forretning
« - 3 - « 4. Nok
4 karle av bem- Angels egne folk, der likeledes er anført for 5 ukers 116 - 4 - 8 11.
endnu
fragt og føring til Bergen av 18 tdr. Tran
a 2 ort,
er ......................
6 - « - « Hvilke
når de fra det som hvalen er utbragt til fradrages, blir igjen i behold ................
51 rdlr. 1 ort 8 skilling Hva kan vi så trekke ut av disse opplysninger fra Kammerkolegiet, et organ som sto for oppebørsel og revisjon av statens inntekter og var rikets hovedkasse, angående de faktiske utgifter (og inntekter) vedrørende dette hvalfunn på eiendommen Lunderøy i året 1742? Den gjeldende lov gav klar beskjed om hvordan en finner av hittegods skulle opptre i forhold til jordeier og øvrighet. I dette spesielle tilfelle synes det som om finnerne har opptrådt helt korrekt. De har «latt hvalen besiktige og måle» og tatt turen til fogden Peder Broch Angel på Torget i Brønnøy for å underrette ham om funnet, en reise som de tre finnerne brukte vel 5 dager på. Videre har de «heldige» finnerne hatt hvalen under «opagt og tilsyn» i de påfølgende 7 uker for jordrott og øvrighet. Vi ser at hvalen i denne tiden ble avspekket og alt spekket ble så fraktet i tønner fra funnstedet Lunderøy til jordeierens gård på Sømnes. Dette møysommelige arbeidet krevde full innsats av 4 mann i 5 uker. De hadde leid en egen åttringsbåt til å frakte alt dette spekket med. Til spekkets «indpakning» hadde de brukt 43 grantønner. I dette arbeidet hadde også Sr. Østen Angell brukt 4 karer av sine egne folk i det samme tidsrom. Men, arbeidet var på ingen måte slutt når de hadde fått spekket fraktet til jordeieren Angell. Nå skulle spekket oppkokes til tran. To av Angels menn var til stede under denne smeltingen, som gav som resultat 18 tønner tran. Det ble brukt «nye» eiketønner til å ha tranen i, som så etter en del ekstraarbeide, ble fraktet til Bergen for levering hos kjøpmannen her. Vi ser av de to kjøp-mannsregningene, henholdsvis nr. 28 og nr. 29, at kvaliteten på tranen var litt variabel. Halvparten av tønnene ble betalt med 10 rdlr. pr. tønne, mens den øvrige halvpart var noe dårligere og ble betalt med 9 rdlr. 2 ort 9 sk. pr. tønne. Kort fortalt ble de totale inntekter av hvalen 175 riksdaler og 3 ort. Imidlertid ser vi at det å ta hånd om denne hval ved avspekking og trankoking for så å frakte denne tranen til Bergen, krevde mye arbeid og derav også høye omkostninger. Totalt beløp utgiftene seg til hele 124 rdlr. 1 ort 8 sk. Hva så med resultatet for jordeier og hans Majestets kasse? Økonomiske uoverensstemmelser? De viser så til funn av en annen hval som umiddelbart ble auksjonert bort for sammen-likningens skyld, hvor inntektene til kongens kasse var betraktelig høyere, nemlig 37 rdlr og 35 skilling i dette andre tilfellet ikke langt unna (Vega). Disse kongens tjenere mente altså at normalt
burde hans majestet blitt tilkjent 37 riksdaler, mens det etter denne
omstendelige avspekkings og trankokingsprosess bare innbrakte vel 25 rdlr., altså en manko i kongens kasse på på ca. 12 rdlr. Alt dette ifølge
sammenlignbare tall for en hval av omtrent samme størrelse som
umiddelbart ble avhendet
på vanlig måte ved auksjon. Som om ikke dette var nok, så ble det videre stilt spørsmål ved om hvalen virkelig var ilanddrevet på den del av Lunderøya som tilhørte nevnte Østen Angel ? Kanskje lå den i stedet for på den del av øya som tilhørte Nesna kirke ?? Grunnen til at dette siste spørsmål ble reist hadde sin naturlige forklaring, for i så fall ville «hans majestet» også ha rett på dette beløpet ! Fogden må forklare seg «...
I mangel av tingsvitnet som formedelst at høsttinget for Lurø fjerding ved
uveir blev hindret, ikke kunne avholdes, fremlægges sub. Nr.6
sorenskriverens attest om at auktion ikke alene virkelig var berammet og paa
behørige steder bekjentgjort, men og at verken han eller nogen paa mine
vegne formedelst uveir kunde til auktionsstedet fremkomme. Selv kunde jeg
ikke møte der, dels for sykdom, dels formedelst den Fogden mente altså selv at han hadde god grunn til å være fraværende fra den bebudede auksjon i Lunderøy, for da hvalen i Vega ble funnet i rom sjø hadde kongens kasse rett på hele verdien uavkortet ! Videre i sin forklaring fremlegger han også flere opplysninger om hvalen i Lunderøy : « .. Hvad sig derimot denne anmeldte hval i Lunderøen angaar, som Sr. Østen Angell har tilegnet sig som jordeier den halve del av, da hadde den ligget lenge på landet opdrevet, førend det mig blev kommuniceret, og var meget bedærvet. Dog så snart det mig var bekjentgjort, blev auktion av mig begjært, og av sorenskriveren berammet på den anmeldte tid, forsåvidt den halve del angikk, hvilken auktion, som er bevist, ved uveir blev hindret». Vi forstår av dette, at fogden hadde gjort hva som kunne kreves av ham, men uforutsette forhold, - ikke minst det dårlige været, hadde forårsaket en noe annen vending i denne ene spesielle hvalsaken. Det fremgår også av hans forklaring at kongen i utgangspunktet bare kunne kreve auksjon for sin egen del av hvalen. Han gir også sin forklaring på hvorfor Sr. Østen Angel ble dratt inn i saken : «.. Årsaken hvorfor Sr. Østen Angell blev overdrat inspektionen over hvalens avspækning, når ingen auktion skedde, var at han ikke var sindet at sælge sin halve part, men la den avspække. Ti siden hvalen var bedærvet, lå og på sådant sted at den ved høit vand snart kunde ha blit avdrevet, desuten om den længre hadde blit liggende daglig alt mer og mer tat skade av rovfugl, som til sådant ådsel samles i obendance, og jeg, det alle og enhver er bekjent, verken holder eller har leilighet at holde store eller små fartøier, ikke heller er forsynt med sådanne ting såsom tønder, taug, båte og anden redskap, der til en sådan hvals avspækning uforbegjængelig er fornøden, jeg og var befrygtende om jeg lot den halve part ligge uavspækket, når hvalen skulle deles, som dog ikke her i landet for mangel av instrument uten stor skade og bekostning for eierne lar sig gjøre; altså turde jeg ikke hasardere at la det ankomme på ny auktion, især siden en lang tid dertil vilde ha hengåt, såsom imellem sorenskriveren og mig samt stedet hvor hvalen var beliggende er en vidløftig og lang distance på 8 mil og derover, og på samme tid og såsom av året innfant en ekstraordinær storm som gemenlig dette land om vinteren fører med sig, ti kunde jeg ikke efter mine tanker utfinde et bedre expedient at forekomme hans maj- videre skade enn møye at søge Sr. Angell overtalt til at påta sig den ganske hvals avspækning, såsom Sr. Angell er en mand, der om sådanne ting har begrep, er og forsynt med fartøier og andre dertil behjelpelige ting...» Hvalens tilstand og beliggenhet krevde altså en spesiell håndtering av kjøttet, og jordrotten Østen Angell mente selv at han ville få mest igjen for sin halvdel av hvalen ved avspækking og trankoking. Fogden mente også at han var den beste i denne situasjonen til å ta på seg dette noe krevende arbeidet, - ikke minst på grunn av nødvendig båt og redskaper. Når det gjelder Kammerkolegiets siste ankepunkt mot fogdens håndtering av saken, at han hadde engasjert en slektning av seg til oppdraget som ville høste mest mulig fordel av dette for sin egen del, er fogden naturlig nok ikke enig. Han vedgår riktig nok at de er i nær familie, «men at jeg skulde ifølge derav ha føyet enten hannem eller nogen anden av mine slegtninger her i landet i det som kunde være hans maj- interesse skadelig, og jeg således at handle imot min aller underdaningste plikt og troskap, håper jeg nu underdanigst min lange tjenestetid nu i 23 års tid måtte frikjenne meg for..». Fogdens besvarelse er datert Torget, den 2. Mars 1745. Andre vitner i saken Flere av de som deltok i avspekningen under tjeneste hos Østen Angell, måtte også avgi forklaring om selve arbeidet, arbeidstempoet, arbeidets varighet og den lønn hver enkelt hadde fått utbetalt. De måtte også redegjøre for hvor mye spekk de fikk av hvalen og hvor mye tran som senere ble produsert. Videre har oppsitterne på Solvær og i Lunderøy avgitt forklaring på at hvalen var ilanddrevet på Sr. Østen Angells del av Lunderøya, hvilket vil si på «Øvergårdens» grunn hvor oppsitterne på denne tiden var Peder Kristoffersen og Jens Eriksen, - og denne «edelige attest» var i sin tur blitt attestert av amtmanden. Amtmannen støtter også fogden i måten han har håndtert saken på og ber om at han må bli trodd på dette, da han «.. gjort sig all umake for at utbringe det til det høieste for hans maj- fordel, og som vedtegningen derefter henstiller fogdens erklæring til decision...». Resultatet av 3 års økonomisk kamp Imidlertid ville revisjonen ved Renteskriveren gjøre et siste forsøk idet «de til utgift anførte 43 grantønder, som Østen Angell hadde beholdt, av ham skulde godtgjøres med 4 skilling stykket» ifølge decision av 4.11 1745. De kostet i sin tid 24 skilling. Selv om alle lokale parter mente at disse tønne var ubrukelige etter at de hadde vært brukt til å ha hvalspekket i, ville altså revisjonen ha godt-gjort 4 skilling for hver tønne, da disse var «beholdt» av Østen Angell etter bruken. Det er utallige eksempler på disse menns oppofrende innsats for å skaffe mest mulig penger i statskassen, og i mange tilfeller kan vi følge saker over 10-år før de til slutt må gi seg eller akseptere at de har fått tak i hva som praktisk var mulig. Denne lille historie gir et lite innblikk i
1700-tallets regulerte hverdagsliv, hvor den lille mann, som i dette
tilfelle, gjorde sin plikt og bekjentgjorde hva han hadde funnet for øvrighet
for ikke å bli stemplet som tyv og bøtelagt. Som vi ser av forutgående
oppsett, fikk de lokale finnerne fra Solvær, nemlig Johan Jacobsen, Peder
Andersen og Svend Pedersen, i dette tilfelle ikke noen andel i
salgsinntektene av tranen. De hadde imidlertid krav på «findings-spæk
efter loven med 2 favne i hver kant firskåret». Av de tilgjengelige
dokumenter i saken, kan det ikke bekreftes eller avkreftes om de fikk det de
hadde krav på i henhold til loven. De fikk imidlertid betalt for deres
reise til fogden «for at gi han underretning om hvalens findelse», en
strabasiøs reise på mellom 7 og 8 mil helt ned til Vega og for «oppagt og
tilsyn med den i 7 ukers tid». Finnerne skulle vel dermed være fornøyd!?
Utakk er verdens lønn, heter jo et gammelt ordtak!
Kilder:
|